Hovedside > KOMMENTAR > Ros til Vårt Land

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Ros til Vårt Land

Levi Fragell er tidligere generalsekretær og pensjonert spesialrådgiver i Human-Etisk Forbund

Publisert 27.11.2006

Med fare for å skade avisa Vårt Lands omdømme blant sine abonnenter, vil jeg likevel benytte denne kommentarspalten til å rose Norges største og toneangivende kristne avis.

Jeg skal her ikke gå nærmere inn på det faktum at avisa er landets eneste (tilnærmet) objektive og heldekkenede kilde for daglig oppdatering av temaene kirke, religion og livssyn. Mitt anliggende her gjelder Vårt Lands funksjon som livssynenes renovasjons-middel.

Gjennom store deler av mitt liv som livssynsdebattant har jeg ansett Dagbladet som den avis man bør sende sine manuskripter til når man føler seg forpliktet til å si noen sannhetens ord om kirkelige miljøer som krenker medmenneskers integritet og utnytter deres sårbarhet. I løpet av de senere år har jeg innsett at denne tabloide innsatsen har hatt liten betydning.

Den kristne kirke i Norge er benådet med et eget indre organ som renser omløpet selv, nemlig Vårt Land. Og det sier jeg ikke fordi jeg og andre med min bakgrunn har møtt en saklig og positiv vurdering av innlegg og innspill av kritisk karakter, men fordi avisa som helhet utviser manns og kvinns mot og redelighet i behandlingen av et stoff-område som i den kristelige presse gjennom generasjoner er blitt behandlet med så stor selvbeskyttende diskresjon at det uunngåelig er blitt Dagblad-stoff til slutt. Når det ikke lenger er syn og hørsel som fører til saken har stanken vært veiviser.

På 90-tallet tok Vårt Land fatt i en religiøs villfarelse med navnet Lysbærerne. Svermeriet inneholdt alle de pikante og udelikate ingredienser som hører hjemme i vekkeseshistoriens bortgjemte annaler, fra forskrudde profetier til seksuell lummerhet. Flere religiøse ledere fra ulike trossamfunn var blandet inn. Miljøet hadde forgreninger til små religiøse celler og større forsamlinger, særlig i Oslo-området og Trondheim. Jeg er ikke i tvil om at journalistene Johannes Morken og Jan Eikeland gjennom sin research og sine innsiktsfulle artikler om disse forholdene bidro til å hindre en alvorlig infisering av det trosmiljøet som vokste frem i Norge på den tid.

De siste par år har Vårt Land uten blygsel tatt fatt i en annen karismatisk bevegelse, den nå strippede menigheten Levende Ord i Bergen, som gikk for å være den største frikirkelige suksess i Norge, med flere tusen medlemmer og et livlig nettverk av grupper. Vårt Land har behandlet dette trossamfunn med samme journalistiske profesjonalitet som om det hadde dreid seg om et idrettslag i konflikt. Her er ingen spart, men heller ingen kilder holdt utenfor. Den selvoppnevnte lederen Enevald Flåten har pakket sammen og flyttet til USA, hvor også andre mislykte karismatikere har søkt tilflukt den senere tid.

Kvaliteten i Vårt Lands engasjement i saker som dette sikres bl.a.ved at pinlige spørsmål blir behandlet uten tanke på løssalg. Riktignok følges sakene til bunns – eller til topps. Men det er aldri nødvendig å vri på eller blåse opp et faktum for å skape mer slående førstesider. Søkelyset slås ikke av ved deadline. Det gis tid til forklaringer – og journalisten forstår hva som blir sagt. Han kan nok om tro og menighetsliv til å sette brokker i sin rette sammenheng. Journalisten denne gang heter Jarle Kallestad. Hans arbeid med denne saken kvalifiserer for en utmerkelse, og jeg oppfordrer de som nominerer til journalistpriser her til lands om å sette Kallestad høyt på listen over kandidater.

Og, kjære Vårt Land, kan dere ikke oppette et avdelingskontor i Kvinesdal?