Hovedside > KOMMENTAR > Den uhellige alliansen

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Den uhellige alliansen

Sara Azmeh Rasmussen er humanist med muslimsk bakgrunn og prosjektleder i Liberalt laboratorium.

Publisert 30.8.2007

Etter et seminar i sommer ble jeg orientert av biskop Ole Kristian Kvarme om det lovende dialogarbeidet mellom Mellomkirkelig råd og Islamsk råd. Da han presiserte at det mest sentrale forhandlingspunktet var retten til å konvertere kjente jeg at varsellampene begynte å blinke.

Religiøse kriger
Poitiers den 10. oktober 732: kristne frankere under ledelsen av general Karl Martell står imot en muslimsk invasjonsarmé ledet av emir Al-Ghafiqi. Den islamske hæren blir beseiret etter en sju dager lang kamp. Muslimene nekter å godta nederlaget og kommer tilbake med full styrke i 736. Etter mange harde konfrontasjoner ved Europas port klarer general Martell til slutt å drive muslimene fra Frankrike for godt. Europa forblir et kristent territorium.

Oslo den 22. august 2007: Mellomkirkelig råd, representert ved generalsekretær Olav Fykse Tveit, vinner slaget mot det hardt pressede Islamsk Råd Norge etter langvarige forhandlinger. Generalsekretær Shoaib Sultan går med på kravet om å åpne misjonsmarken for Den norske kirke og oppfordrer representative muslimske organisasjoner i Europa til å følge i samme spor. Religiøse kamper om større territorium kan nå utspille seg under mer rettferdige kår. Grensene mellom de to religionene blir med denne felleserklæringen formelt åpnet for allmenn ferdsel, i hvert fall i teorien.

I takt med tiden
Dette er enda et eksempel som bør avlive myten om at de klassiske verdensreligionene har stivnet i et eldgammelt mønster. Både islam og kristendommen har gang på gang demonstrert en forbløffende evne til tilpasning, fornyelse og modernisering. Representanter for islam og kristendommen har skjønt at det hverken er fornuftig eller formålstjenlig å forsvare religiøs proteksjonisme og monopol i globalismens tidsalder. De har nå tatt til seg de nye markedsøkonomiske tenkemåter og demonstrert en imponerende evne til å spille etter nye regler og manøvrere i nytt landskap.

Men under det tynne og gjennomsiktige laget av modernitet ligger det fortsatt en middelaldersk mentalitet [...].

Men under det tynne og gjennomsiktige laget av modernitet ligger det fortsatt en middelaldersk mentalitet som kjennetegnes av streben etter hegemoni og underkjenning av individets frihet og rettigheter.

I demokratiets tjeneste?
Fykse Tveit presenterer arbeidet som har resultert i felleserklæringen som en innsats for å understreke enkeltmenneskets verdi og som et forsvar for de demokratiske prinsippene. I Aftenposten 24.08 skriver han: ”Dersom vi skal bevare og utvikle vårt demokrati som et godt fellesskap for alle, må vi nettopp dyrke de verdier og holdninger som demokratiet bygger på. Og da må vi understreke hvor viktig enkeltmennesket er”.

Selv om det i og for seg er et viktig og vesentlig spørsmål, kan man lure på hvorfor nettopp trosfriheten blir satt på dagsordenen når andre presserende saker fortjener mist like stor oppmerksomhet fra filantropene i Mellomkirkelig råd? Hvilken forklaring ligger bak at alle kreftene fra kirkelig hold ble investert i å gi muslimer muligheten til å forlate sin religion?

Fykse Tveit er utvilsomt godt trent i å bruke kristne klisjéer blandet med populistisk retorikk, hvor ord som nestkjærlighet, gjensidig forståelse, frihet og demokrati kokes sammen til en næringsfattig suppe. En rask gjennomgang av det 14 år gamle dialgprosjektet mellom Islamsk råd og Mellomkirkelig råd levner ingen tvil om at den kristne engleskaren ikke har vært drevet av empati eller respekt for enkeltmuslimers rettigheter.

Rapportene og erklæringene er kjemisk frie for enhver form for seriøs diskusjon rundt problemene som den rigide og konservative forståelsen av Sharia medfører for både individ og samfunn.

Rapportene og erklæringene er kjemisk frie for enhver form for seriøs diskusjon rundt problemene som den rigide og konservative forståelsen av Sharia medfører for både individ og samfunn. Det er ikke blitt gjort noen forsøk på å bedre kvinners, barns og homofiles stilling i muslimske miljøer.

Generalsekretær i Mellomkirkelig råd påpeker med rette at muslimer er blitt en diskriminert og stigmatisert minoritet i Europa og oppfodrer til en holdningsendring. Det er tydelig at Fykse Tveit må starte denne holdningskampanjen i egne rekker. Hadde Den norske kirke virkelig tatt den enkelte alvorlig og båret sitt samfunnsansvar med verdighet, ville resursene i dialogprosjektet blitt brukt til å stimulere til liberale nytolkninger av islam.

Forslitte fraser om å ”skape gjensidig forståelse” og ”se enkeltmenneskene bak merkelappen ’muslim’” er totalt nytteløse hvis vi ikke går løs på årsakene til muslimenes dårlige integrasjon og den stadig økende motviljen mot dem. Fykse Tveit velger å unnvike hele problematikken og ta en snarvei i det han åpner kirkeporten for de av oss som har en tung identitet å bære.

Den uhellige alliansen
Som et ledd i dialogarbeidet mellom Islamsk råd og Mellomkirkelig råd ble det holdt en konferanse med det klingende navnet ”skulder mot skulder”. Arrangementet skulle bidra til å sveise muslimer og kristne sammen. I stedet fungerte det som ”spotlight” på den sosiale og kulturelle kløften. Imamene nektet nemlig å delta i en planlagt fotballkamp mot et prestelag som inkluderte kvinner.

Mellomkirkelig råd, som hevder å stå på demokratiets side og forsvare enkeltmenneskers verdighet og verdi, valgte da å tråkke på likestillingsidealet og ofre demokratiske prinsipper for å blidgjøre dialogpartnerne. Det oppskrytte dialogarbeidet tjente slik til å legitimere kvinnediskriminering, og det på begge sider av banen. 

Det er innlysende at felleserklæringen om retten til å konvertere ikke ble avfødt av ekte demokratisk engasjement. Fykse Tveit bør kalle en spade for en spade, ta på seg misjonærkappen og slutte å spille demokrat.