Hovedside > KOMMENTAR > Liten moské med stor suksess

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Liten moské med stor suksess



En såpestjernekjekk imam og den muslimske verden kokt ned til miljøet rundt en bitteliten moske. Det er ingrediensene i en kanadisk tv-serie som har vist at islam og humor kan være en vellykket og populær kombinasjon - også blant muslimer.

Tekst: Didrik Søderlind
Publisert: 23.3.2007

Didrik Søderlind er journalist og forfatter. Følg hans dykk ned i forskjellige tema på Fritanke.no med jevne mellomrom framover.
 
Det var en stund da islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali snakket om å lage en islamsk Life of Brian.

Det må ha vært en av historiens dummeste ideer. For det var det en ting Ali og hennes støttespillere så ut til å ha glemt: Life of Brian er en av historiens mest vellykkede filmer. Dersom man forsøker å lage en ny Life of Brian, sier statistiske lover at stikkordet for resultatet nødvendigvis blir ”fallhøyde”.

Noe som er litt synd. For islam, en av verdens største religiøse tradisjoner, har helt klart fortjent en knallbra film om hvordan en religion kan kapres av halvtomsinger og fanatikere.

Nå viser det seg faktisk at intelligent humor om islam slett ikke er umulig å få til.

I Canada har TV-serien Little Mosque on the Prairie blitt en knallsuksess. I følge Aftenposten ble den første episoden sett av 2,1 millioner mennesker, i et land der en million seere anses som bra. CBC, som sender serien, har ikke hatt en tilsvarende suksess på ti år. Seertallene har sunket ettersom nyhetens interesse har lagt seg, men alt i alt må serien om den lille moskeen på prærien kunne kalles en suksess.

Bak Little Mosque on the Prairie står Zarqa Nawaz, som flyttet fra Liverpool og Toronto til en kanadisk småby. Og ja, hun har brukt egne opplevelser som basis for serien.

Serien begynner med at den unge Toronto-advokaten Amaar, som har begynt å ta sin tro veldig alvorlig, svarer på en annonse om å bli imam i den knøttlille byen Mercy.

Her har den muslimske menigheten klart å få leid et lokale som kan brukes som moské – i den anglikanske kirken. Det bittelille muslimske miljøet domineres av den lettere autoritære Baber, som er overbevist om at vingummi og lakris (engelsk: liquor-ish) er knep pønsket ut av vantro for å lure lure muslimer til å drikke alkohol.

Nå er det selvfølgelig ikke noe nytt at muslimer driver med humor, ei heller på TV. Men det unike med Little Mosque on the Prairie er at det er religionen som er seriens fokus. Mesteparten av humoren tar utgangspunkt i hvordan islams påbud kolliderer med det kanadiske samfunnets normer, eller at forskjellige tolkninger av islam står mot hverandre.

For å gjøre dette ekstra tydelig, fungerer det knøttlille muslimske miljøet i Mercy som en slags miniutgave av den muslimske verden.

Muslimsk miniunivers på den kanadiske landsbygda.
Spennet er stort mellom den nigerianske innvandreren Fatima, som er opptatt av tradisjonelle kjønnsroller og folkemedisin, og den kanadiskfødte legen Rayyan, som bærer skaut mens hun kjemper for kvinners rettigheter.

En annen kilde til humor er generasjonskonflikter. Den konservative Babers datter nekter plent å bruke hijab og kler seg vestlig, noe som får Baber til å utbryte:
– Jeg kan se navlen din! Du ser ut som en protestant!
– Mener du ikke prostituert?
– Nei, jeg mener protestant!

I en annen familie går generasjonskonflikten motsatt vei. Konvertitten Sarah klager over at hennes hijabbærende datters ”dates” er mer som jobbintervjuer enn som stevnemøter.

Som tilskuer (i vår digitale tidsalder er det jo ikke bare kanadiske TV-tittere som følger med) lærer man faktisk en god del om islam. Gjennom imamens diskusjoner med den anglikanske presten de leier lokaler hos, lærer man også litt om religionsdialog. Men selv om man lærer ett og annet, blir serien aldri moraliserende eller pedagogisk. Med andre ord: Den er fortsatt morsom. Veldig morsom.

Ikke rart den er blitt godt mottatt både av de mange ikke-muslimske tilskuerne og blant moderate og oppegående muslimer.

Men ikke alle er fornøyde, og kritikken har vært både forutsigbar og overraskende.

En innvending har vært at serien i stor grad fremstiller ikke-muslimer som kunnskapsløse idioter. Noe som er helt sant. Men seriens muslimer får gjennomgå på nøyaktig samme måte. Muslimer fremstilles som grådige, smålige, lidderlige og misunnelige. Omtrent som resten av menneskeheten, med andre ord. Dette er et massivt fremskritt fra slitsomme holdningskampanjer om hvor flotte alle mennesker med andre kulturer er. La oss heller kjenne igjen våre medmennesker på deres svakheter.

En annen innvending er at serien i liten grad tar opp islamismen, den radikale muslimske  fundamentalismen. Dette stemmer til en viss grad for de første episodene i serien. Men i den femte episoden får vi møte en kanadisk konvertitt, en venneløs einstøing som ivrer for et mildest talt talibant islam.

Denne John Walker Lindh-typen får kjapt beskjed (av Mercys mest konservative muslim) om å finne seg forbilder litt nærmere den kanadiske virkeligheten. Og det muslimske miljøet i byen blir så lei av ham at de desperat forsøker å skremme ham bort fra islam ved å arrangere en fest med svinekjøtt, sigarer, musikk, alkohol og upassende klesdrakt (som silke på menn).

– Silkeskjerf – på en mann?!, spør konvertitten.
– Å, du skulle sett tangaen min…, er svaret.

Konvertitten ender senere opp i den anglikanske menigheten, hvis forstander kommenterer: – Åndelig shopping. Jeg har sett det før. Jeg legger skylda på the Beatles.

Usannsynlig kjekk imam?
Den mest kreative, og dermed morsomste, innvendingen mot serien kommer nok fra kommentatoren Margaret Wente i avisen Globe and Mail. Hun angriper imamen i serien, som er glattbarbert, bruker jeans og ifølge henne ser ut som en såpestjerne.

– Hvis det finnes en eneste imam på jorden som ligner på ham, så skal jeg konvertere til islam, ta på meg slør og kaste meg på det første flyet til Mekka, skrev hun i sin omtale av serien.

Hører du, imam Senaid Kobilica? Tar du kontakt med Wente selv, eller skal vi gjøre det for deg?

Les mer om "Little Mosque on the Prairie" på tv-seriens nettsider