Hovedside > KOMMENTAR > Religionsdialog uten pludder

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Religionsdialog uten pludder

Religionsdialog kan være vanskelige saker, men boken Vem är du? En muslim och en kristen samtalar lykkes over all forventning. Boken er et funn for alle med interesse for moderne kristen og muslimsk tenkning, eller livssynsdialog i bredere forstand.

Tekst: Didrik Søderlind
Publisert: 4.9.2008

Det er en klisjé at man ikke skal dømme en bok på omslaget. Selv innrømmer jeg gjerne at jeg dømmer bøker på omslaget hele tiden. Heldigvis leste jeg om denne boken, og fattet interesse, før jeg så omslaget. For omslaget på Vem är du? får mange av alarmklokkene mine til å ringe. Høyt.

Bokens tema er dialog mellom islam og kristendommen, eller rettere sagt mellom én muslim og én kristen. Religionsdialog er en mye vanskeligere øvelse enn man skulle tro, fordi den gjerne ender opp i rent pludder der motpartene ikke tør å snakke om elefantene i rommet. Særlig fordi dem som er interessert i religionsdialog med muslimer gjerne er sånne som mener at man for all del ikke skal tråkke mørkhudede minoriteter (som muslimer) på tærne.

At de to forfatterne er venner fra før, gjør meg enda mer skeptisk. For det er gjerne venners elefanter man helst ikke vil snakke om, og særlig ikke dersom elefanten danser quickstep over porselenet. Til overmål er boken skrevet per e-post, noe som lukter av lett utdatert gimmick.

Fordommer til skamme
Jeg kunne fortsatt i dette sporet et stykke til. Men la meg i stedet konstatere at alle mine fordommer er gjort skikkelig til skamme, og at jeg mistenker at dette skyldes kaliberet på forfatterne, Mikael Mogren og Mohamed Omar.

Mikael Mogren er teolog og prest i Svenska kyrkan. Han har markert seg som debattant både overfor Förbundet Humanisterna (Human-Etisk Forbunds svenske søsterorganisasjon) og det ekstremnasjonalistiske partiet Sverigedemokraterna (som hyggelig nok ikke har noen norsk søsterorganisasjon). Altså er han verken konfliktsky eller redd for å stille vanskelige spørsmål.

Mohamed Omar er, som navnet antyder, muslim. Han er også redaktør for tidsskriftet Minaret og en dyktig kulturskribent, i tillegg til å være (ifølge flere kritikere) en av en av Sveriges mest lovende poeter. Med andre ord har han ikke bare en glimrende penn, men også en egen evne til å uttrykke det som er vanskelig å sette ord på.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de to er gode venner. For tross religionsforskjellen har de mange lignende instinkter. Mohamed Omar erklærer seg i boken som konservativ, mens Mogren markerer seg mot liberalteologien. Eller det å jenke på religiøse urkilder for å tilpasse dem middelklassens behov, som han sier det.

Boken er skrevet ved at de to har sendt hverandre e-poster, der de har stilt hverandre spørsmål. Diskusjonen mellom de to innom spørsmål som Guds natur, det ondes problem og lignende teologiske spørsmål. Her får man fine innføringer i forskjellene mellom islam og kristendommen.

Redd for muslimer – men ikke for islam
Spørsmålene overrasket meg til tider i sin åpenhjertighet og vilje til å snakke om elefantene. Som når Mogren spør om hvorvidt innvandrede folkegrupper utgjør en utfordring for de sekulære og egalitære idealer som preger det svenske samfunnet, ettersom de begynner å kreve at det legges til rette for deres kulturelle og religiøse behov.

”Kommer Sverige att förvandlas till något jag inte vill när en halv miljon muslimer (och för den skull kristna från andra delar av världen) blir politisk styrande?  Jag kände plötsligt i min egen kropp den rädsla som jag hör hos en del svennar (slang for svensker). Nu lägger jag det i knäet på dig, Mohamed. Bemöt mig!” oppfordrer Mogren.

Omar har, som et vettugt og tenkende menneske, ikke noe enkelt svar på denne utfordringen. Faktisk vedgår han at han til tider blir redd for muslimer, han også. ”Men inte för islam”, understreker han.

Omar er også den typen mann optimistene håper at det som kalles ”Euro-Islam” skal bli. Han finner demokrati, likestilling og lignende verdier begrunnet i selve islams kjerne, Koranen. Man kan sikkert problematisere dette; som så mange religiøse tekster har Koranen en tendens til å by på det man ser etter. Men til syvende og sist er spørsmålet ikke hva islam er, men hva muslimer vil at det skal være – og dermed gjør det til.

Noe av det som er med på å gjøre Vem är du? så interessant er at Mohamed Omar ikke på noen måte kan kalles fremmedkulturell. Han er oppvokst i Sverige med svensk mor, og kaller seg svensk av kultur, muslim av tro. Det er til tider riktig morsomt når han skriver om hvordan han ikke klarer å la være å kjøpe julegaver til barna, og at han bare må ha julesanger.

Internalisert islamofobi
Islam fortjener kritikk på linje med alle religioner, og muslimer skal kritiseres på linje med andre folk. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at islamofobi er et problem i tiden. Noe av det mest interessante med Vem är du? er Omars betraktninger om hvordan islamofobien smitter over på ham.

”Problemet är at några av oss – mig själv inberäknad – tenderar att internalisera islamofobin. Man börjar tro at man är dålig, konstig, otäck. Då börjar man också smyga, tassla och smussla. Dra sig tillbaka i ett hörn. Då öker också misstänksamheten hos de andra.”

Omar beskriver hvordan han har vært på vei til moskeen med sine to barn, noe man får formode er en svært viktig handling for ham både som muslim og pappa. Han har så truffet vanlige, sekulariserte svensker som har spurt ham hvor han er på vei, og svart at de bare skal på en spasertur.

”Jag kommer på mig själv med att tycka att Koranen, moskén och islam låter lite som fula ord,” skriver Omar.

Hvis man skaper et samfunn der en muslim så helsvensk som Omar har lyst til å skjule at han går i moskeen, hvordan i all verden skal innvandrede muslimer kunne føle seg hjemme i Sverige? Dette er et akutt problem.

Den svensk-muslimske identiteten Omar har er også på mange måter en intellektuell styrke hos Omar, og gjør ham i stand til å levere hard sivilisasjonskritikk – som så får både bifall og hard motstand av Mogren. Det er interessant, og noe man ikke akkurat er bortskjemt med på det norske bokmarkedet.

Felles front mot de ”profane”
Ingen som har fulgt med litt på den religiøse pressen de siste årene bør være overrasket over at de to anser sekulariseringen, og ikke andre religioner, som hovedutfordringen.

”Den stora utmaningen i Västeuropa, och inte minst i Sverige, tror jag är samtalet med den profana humanismen.”, skriver Mogren.

”Den religiösa likgiltigheten, inte sällan motvilligheten, är stark. Där delar muslimer och kristna villkor. Så länge religiös likgiltighet fortsätter att vara ”det normala” i Sverige har vi en gemensam kamp att föra. Vi behöver lyfta fram religionen som drivkraft och förändringsfaktor”, skriver han.

Ting tyder på at de to herrene ikke egentlig vet så mye om denne ”profanhumanismen” (noe de for så vidt vedgår), så den som vil ha gode analyser av humanismen sett utenfra har kommet feil. Likevel er det gode poenger å hente her også for den ikke-religiøse. Ting som å sette pris på den andres annerledeshet, og å forstå at den andre har en annen vei mot et lignende mål som en selv. Prinsipper som er viktige for alle som skal møte mennesker med et radikalt annerledes perspektiv på livet.

Mikael Mogren og Mohamed Omar er for meg på mange måter representanter for sine respektive religiøse tradisjoner på sitt beste; på sitt mest interessante og relevante. En bok som Vem är du? gir meg tro på at dialog over religions- og livssynsgrenser ikke bare kan virke fordomsdrepende, konfliktdempende og modererende, men også gi dem som deltar i dialogen ny innsikt i sitt eget livssyn og sin egen livssituasjon.

Mikael Mogren og Mohamed Omar
Vem är du? En muslim och en kristen samtalar
Cordia