Hovedside > KOMMENTAR > Ateist og agnostiker - to sider av samme sak

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Ateist og agnostiker - to sider av samme sak

Mange humanister har avstått fra å kalle seg ateister fordi ateisme er blitt definert av religiøse forkynnere som en innskrenket og endimensjonal posisjon, skriver Levi Fragell.

Publisert: 29.8.2008

Når temaet ateisme nå aktualiseres ved at den lettleste innføringsboka Ateisme av Julian Baggini (Humanist Forlag) nå foreligger i salg, vil endel bli uroet eller forvirret av begrepsparet ateist og agnostiker. Er jeg det ene eller det andre? Mitt eget svar er: begge deler.

Hvis jeg ikke tror på noen av religionenes guder, er jeg ateist – altså uten en gudstro. Hvis jeg sier at jeg ikke kan vite om det fins andre dimensjoner i universet enn dem vitenskapen (foreløpig) har redegjort for, er jeg samtidig agnostiker i den betydning ordets skaper, Thomas Huxley, la i begrepet. I den tradisjonelle norske human-etikken har man forklart denne agnostisismen som ”ærlighet ved erkjennelsens grense”, noe som ikke betyr at grensebommen står åpen for mystikk og overnaturlige fenomener. Humanister er nemlig også naturalister og skeptikere!

I flere nye religionskritiske bøker er uttrykket agnostiker kommet i miskreditt (slik det for øvrig også er i Julian Bagginis bok) fordi dette ordet ofte er en kamuflasje for uklare religiøse holdninger. Men vi må ikke se bort fra at mange humanister har avstått fra å kalle seg ateister fordi ateisme er blitt definert av religiøse forkynnere som en innskrenket og endimensjonal posisjon – som om en person uten tro på julenissen også må avsky pinnekjøtt og dombjeller! Helt til det siste har en slik oppfatning av ateismen hatt folkelig gjennomslag i Norge. På denne bakgrunn har agnostisisme for noen vært en retorisk utvei fra en pinlig stigmatisering.

Om noen måneder skal jeg delta i The 7th World Atheist Congress i India. Arrangøren er Ateist-senteret i Vijayawada. Senteret driver hjelpearbeid blant forkomne kvinner, prostituerte, gatebarn, AIDS-syke og kasteløse – i 200 landsbyer. Lederne bor i enkle hytter med stråtak, og senteret fikk sitt første motoriserte kjøretøy engang i 90-årene – av norske humanister (HAMU).  Buss og tog på billigste klasse var godt nok for disse ateistene.

Stifteren av denne virksomheten het Gora, braminen som nektet å bære sin kastes symboler, og gjorde det til et ideal for sine etterkommere å gifte seg med kastevesenets utstøtte.

For meg ble møtet med de indiske ateistene en øyeåpner. Her var ikke fraværet av gudstro først og fremst et filosofisk spørsmål. Det var en positiv forutsetning for å lindre nød og skape håp for tusener.

I denne sammenheng ville en sosialantropologisk og verdirelativistisk agnostisisme ha liten effekt: Kanskje hjelper det å lese mantraer når sykdommen rammer – kanskje ikke. Hvem kan vite sikkert? Kan ikke de urgamle religiøse ordninger fungere like godt for samfunnet som nymotens påfunn om likestilling mellom klasser og kjønn? Gora og hans venner skar igjennom slike handlingslammende spekulasjoner med sin ateisme.

Men det vil være meningsløst og uheldig om Human-Etisk Forbund nå skulle begynne å skille mellom ateister og agnostikere som kvalitativt ulike medlemskategorier. Nesten alltid vil en samtale om hva man mener med disse betegnelsene vise at man er enige i hovedsak, med de nyanser og den spennvidde som hører humanismen til. 

Denne spennvidden har også rom for militante ateister som Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Ibn Warraq og de andre bestselgende religionsrefserne. De har faktisk en viktig historisk misjon. Inntil en amerikaner kan bli president uten å tro på Gud, og en kvinne i Teheran ustraffet kan sole seg i bikini, må denne verden rystes og skakes. Uten refsere som Robert Ingersoll, Charles Bradlaugh, Georg Brandes, Bertrand Russell, Ingemar Hedenius, Arnulf Øverland og Kristian Horn, ville homofile fortsatt måtte møtes på byens toaletter – mens hver skoledag ville begynt med salmesang og bønn.