Hovedside > KOMMENTAR > Afrikanere like glad i ytringsfrihet som alle andre

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Afrikanere like glad i ytringsfrihet som alle andre


Flertallet av afrikanere verdsetter ytringsfrihet i like stor grad som andre moderne verdensborgere - da må de stå opp for den.

Tekst: Yemi Ademowo Johnson
Publisert: 16.9.2009

    Så de tror de kan skjule seg bak såkalt pressefrihet og bryte loven og slippe unna med det … Denne gangen tok de feil. Vi skal rettsforfølge dem til hver minste detalj. (President Yahya Jammeh, Gambia)
     

Jeg følte hjertet mitt synke, da jeg leste om de seks gambiske journalistene som stod tiltalt for ”oppvigleri og ærekrenkelser” for to måneder siden. Deres farseaktige rettssak og etterfølgende fengselsstraff var et dårlig tegn for mange gambiske humanister og menneskerettsforkjempere, fordi grensene for hva som kan regnes som ”ærekrenkelse av regjeringen” og retten til å ytre sin mening, har blitt så uklare. 
 
Mens jeg arbeidet med en uttalelse om dette, kom jeg over en rapport om en undersøkelse som er utført av Afrobarometer i tolv afrikanske land. Den viser at flertallet av afrikanere verdsetter ytringsfrihet i like stor grad som andre moderne verdensborgere. Rapporten viste at tre av fire (76 prosent) av de intervjuede var enige i at innbyggernes rett til å kritisere regjeringen er “viktig” eller “grunnleggende” for et samfunn. ”Å verdsette noe” betyr vanligvis at man kan demonstrere sin vilje til å eie eller beskytte denne verdien med alle sine midler. Men har dette vært tilfellet for afrikanere?
 
Man kan hevde at i kampen for og fremveksten av demokratiet i nesten alle afrikanske land har vi demonstrert vårt ønske om frihet. Stemmeretten, det første skrittet mot demokratisk styreform, slik jeg ser det, er en form for ytringsfrihet – å kunne si ”Ja, jeg ønsker denne personen” eller ”Nei, denne personen kan ikke herske over meg”. Våre forventninger da vi sendte militæret tilbake til brakkene, var at når stemmeretten var på plass, så var vi sikret de andre rettighetene. Men dagens situasjon viser at ”demokratiet” ikke har innfridd dette ønsket. Afrikanerne gir likevel ikke opp; mange er villige til å risikere livet og å bli arrestert for å si sin mening for å sikre denne retten.
 
Pressefrihet, fra alle former for sensur, blir av mange afrikanske ledere oppfattet som deres egen eksklusive rettighet, som de kan gi eller trekke tilbake etter eget forgodtbefinnende. Man kan bli fristet til å hevde at dette er ”tullprat”, men det er et faktum at dette er kulturelt betinget. Ledere i før-kolonial afrikansk kultur besitter en enorm, ubestridelig makt. De er ifølge tradisjonen omgitt av vise menn og kvinner som hjelper dem til å ta de beste avgjørelsene. Så uansett hvilken avgjørelse som tas på vegne av folket, antas den å ha blitt tatt til beste for folket. Selv i demokratier finner man igjen denne mentaliteten i mange afrikanske ledere.
 
Hvis vi for eksempel undersøker Yayah Jammehs utsagn nærmere, legger vi merke til den skjødesløse bruken av pronomenene ”de” og ”vi”. ”De” viser til journalistene og andre som har sagt sin mening om presidentens nedsettende bemerkninger etter den mangelfulle etterforskningen etter dødsfallet til den gambiske journalisten Deyda Hyadara, som i 2004 ble drept av det man mistenker har vært regjeringsagenter. ”Vi”, på den annen side, viser til presidenten selv, regjeringen og (angivelig) gambierne. Han utfører bare pliktene som ”forfedrene” forventer av ham (grunnloven satt til side) for å beskytte landet. Altså må pressefrihet innvilges og trekkes tilbake for folkets ”felles beste”. Problemet er at mange gambiere og andre afrikanere deler den oppfatningen disse lederne har, og tror fremdeles at ettertiden vil vise når de har handlet egoistisk i disse sakene. Vi har imidlertid ikke råd til å la ettertiden styre oss, ikke nå lenger.
 
Bill Clintons diplomatiske besøk i Nord-Korea, og den påfølgende løslatelsen av de to fengslede amerikanske journalistene, understreker på den andre siden det faktum at pressefrihet krever mer enn at man verdsetter og ønsker ytringsfrihet. Det krever også en informert ledelse som er villig til å akseptere ytringsfrihetens kostnader. Selv om de fengslede gambiske journalistene nylig ble satt fri (eller ”benådet av presidenten”), etter sterkt internasjonalt press, så gjenstår faktum: at gambiere – ja, afrikanere generelt –må sette ”vilje” bak sitt ”ønske” om å oppnå en atmosfære som bidrar til ytringsfrihet og en fri presse. Det er opp til Gambias folk å utfordre Yayah Jammeh, slik også afrikanere ellers må utfordre sine ledere og ikke la ytringsfriheten forbli totalitære lederes gissel.
 
Yemi Ademowo Johnson er en aktiv humanist og bor i Nigeria. Han kjemper blant annet mot de groteske hekseribeskyldningene mot barn i landet. Les mer om dette her.