Hovedside > KOMMENTAR > FN i lomma på muslimene?

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

FN i lomma på muslimene?

 
– Muslimske land bruker FN som et verktøy til å svekke grunnleggende menneskerettigheter, skriver Even Gran.

Publisert: 30.1.2009

Her om dagen ble jeg skremt. Mens jeg stod og smurte brødskiver til ungene og hørte radio med et halvt øre, var det et innslag der noen mente at FN burde granske om Israel begikk krigsforbrytelser under de siste ukenes angrep på Gaza. Da fikk jeg en innskytelse som noen sekunder etterpå skremte meg og fikk meg til å tenke.

"Jaja", tenkte jeg over leverposteien; "Det er vel ganske opplagt hva FN vil mene om det, og ikke spesielt interessant heller, for de er jo i lomma på de muslimske landene".

Stoppenhalv! Hva er det som er i ferd med å skje når en person som meg begynner å få slike tanker? Jeg, som i likhet med alle fleste andre humanister, ser på FN som noe av det gjeveste og mest verdifulle menneskeheten har oppnådd? Er det slik at "det ikke spiller noen rolle" hva FN mener?

Ryggmargsrefleksen jeg fikk over leverposteiskivene er heldigvis fortsatt en smule forhastet, men hvorfor tenkte jeg sånn? Hvordan kunne jeg få meg til å tenke at "FN er i lomma på de muslimske landene"?

Dessverre er det mulig å være svært konkret når man skal svare på det spørsmålet.

La oss ta Kairoerklæringen, for eksempel. Dette er en slags alternativ ”menneskerettighetserklæring” fra 45 muslimske medlemsland i OIC (Den islamske konferanse). Ifølge OIC er Kairoerklæringen ”et supplement” til de universelle menneskerettighetene, og er ikke i konflikt med disse. Det er det god grunn til ikke å være spesielt enig i.

Den muslimske Kairoerklæringen slår for det første fast at den sterkt diskriminerende sharia-lovgivingen er overordnet alt annet som måtte stå der. Kairoerklæringen forbyr videre i praksis alle former for islamkritikk. Erklæringen slår også fast at ”islam er en ren og ubesudlet religion”, og forbyr forsøk på å påvirke folk til å endre livssyn.

Roy Brown fra IHEU fikk ikke lov til å si at sharia bryter med menneskerettighetene, i FNs menneskerettighetsråd.
 
Da Roy Brown fra den internasjonale humanistunionen IHEU prøvde å kritisere Kairoerklæringen i FNs menneskerettighetsråd i mars 08, greide Egypt og Pakistan å sabotere framlegget hans. Brown forsøkte blant annet å hevde det helt opplagte poenget at Kairoerklæringen slett ikke er noe "supplement" til de universelle menneskerettighetene, som OIC hevder, men at erklæringen står i skarp konflikt med menneskerettighetene på en rekke punkter. Men det fikk han altså ikke lov til å si, fordi representantene fra Egypt og Pakistan fikk medhold fra ordstyrer på at "dette er fornærmende for vår religion".

Det andre eksempelet er også fra FNs menneskerettighetsråd. I mars 2008 vedtok de en resolusjon som krever at FNs spesialrapportør på ytringsfrihet nå også skal rapportere på ”tilfeller der ytringsfriheten misbrukes til diskriminere på grunn av rase eller religion”. En spesialrapportør som skal passe på noe så grunnleggende som ytringsfriheten, skal nå altså i tillegg være med på å legge begrensninger for denne. Alle de vestlige landene stemte mot, men ble nedstemt av Saudi-Arabia, Egypt og Pakistan i allianse med en rekke land som har et svært frynsete rykte når det gjelder menneskerettigher.

En tredje indikator på at FNs posisjon som garantist for de universelle menneskerettighetene kan være i ferd med å glippe, er de muslimske landenes så langt vellykkede forsøk på å styre innholdet i en FN-konferanse mot rasisme som skal arrangeres i april (Durban II).

Iran og Libya sitter i planleggingskomiteen, og de har satt opp et forslag til dagsorden som i stor grad gjør konferansen til en ren anti-Israel og anti-religionskritikk konferanse. En rekke vestlige land (Storbritannia, Frankrike, USA, Canada, Australia og Nederland m.fl.) varsler at de ikke kommer til å delta på konferansen hvis målet utelukkende skal være å fordømme Israel og vedta innskrenkinger i ytringsfriheten.

Canada har vært spesielt høyt på banen. De mener at agendaen som er satt opp for konferansen vil fremme rasisme og intoleranse, snarere enn å bekjempe dette. Israel nekter naturlig nok også å delta før landet får garantier for at alle "anti-israelske og antisemittiske" tema legges på hylla.

Konflikten har røtter tilbake til den forrige anti-rasisme konferansen til FN, Durban I. Konferansen ble arrangert i 2001, og endte i totalhavari. Dette skjedde blant annet fordi mange muslimske land krevde at sionisme skulle likestilles med rasisme. Dette førte til at USA og Israel trakk seg i protest. To dager senere dundret to fly inn i noen skyskrapere i New York, og nyheten om den havarerte FN-konferansen druknet fullstendig.

Durban II, som skal arrangeres nå i april, risikerer altså å bli en FN-konferanse der en haug med muslimske land sitter og vedtar fordømmende resolusjoner mot Israel og klapper gjennom uttalelser om at "islam må beskyttes mot kritikk". Dette vil isåfall være et grovt misbruk av FN som institusjon og en forhånelse av de idealene organisasjonen er tuftet på.

Det er altså en del ting, dessverre, som tyder på at FNs rolle som en pådriver for at verdens land følger en del minstestandarder når det gjelder menneskerettigheter, er under press. Nasjoner preget av konservativt islam, som Egypt, Jordan, Pakistan og Saudi-Arabia, allierer seg med diktaturer som Cuba og Kina, samt afrikanske småstater, og dermed havner de vestlige demokratiene og deres allierte i mindretall.

I tillegg til alt dette svekkes FN hver eneste gang et FN-organ vedtar at Israel må respektere vedtatte internasjonale resolusjoner og trekke seg tilbake til grensene fra 1967. Når verdensorganisasjon ikke evner å sette makt bak resolusjoner av denne typen, svekkes FNs troverdighet og relevans. Den konsekvente, prinsipielle tenkningen som er en forutsetning for FNs troverdighet, svekkes også av at FN later til å være langt ivrigere når det gjelder å kritisere Israel, enn å fordømme tilsvarende menneskerettighetsbrudd i andre deler av verden.

Opprettelsen av FN som en felles, global organisasjon som skal sikre en del grunnleggende rettigheter for alle, er et høydepunkt i verdens sivilisasjonsutvikling.

Jeg blir skremt hvis det er slik at økende motsetninger i verden gjør at FN må skreve så bredt at hele organisasjonen revner. Det må være mulig å sette ned foten og forsvare de grunnleggende verdiene organisasjonen ble tuftet på. Vi kan ikke tillate at land dominert av konservativt islam, og andre nasjoner med et dypt problematisk forhold til menneskerettigheter og grunnleggende sivile og politiske rettigheter, greier å omdanne FN til et verktøy for å fremme sine reaksjonære verdier og høyst kontroversielle politiske mål.

Les mer:

Del på Facebook