Hovedside > KOMMENTAR > La kirken være kirke, og la skolen være skole

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

La kirken være kirke, og la skolen være skole

 
– Skolen er for alle, men ikke alle er lutheranere. Derfor må vi ta avstand fra ideen om at den lutherske statskirkekristendommen er noe allment, skriver Hans Christian Nes.

Tekst: Hans Christian Nes
Publisert: 12.11.2009

Om kort tid fylles den norske statskirkens julegudstjenester med skoleelever. De siste årene har enkelte skoleledere begynt å problematisere at skolen tar barna til kirken for å tjene gud. Kan foreldre forvente at skolen skal ta barna med på religionsutøvelse? Kan kommunene forvente at lærerne deltar i gudstjeneste som del av sin yrkesutøvelse, samtidig som det debatteres forbud mot bruk av religiøse symboler for offentlige tjenestemenn?

I fjor ble det gjennomført juleavslutning i Sand kirke i Nord-Odal. Visstnok uten religiøse innslag og forkynnende innhold, men med elever som bidro med sanger, musikk og tekstlesning. Den lokale soknepresten, Arne Løfsgård, beskrev det hele som en ”skinngudstjeneste”, og gjorde det klart at menigheten ikke vil gå på akkord med gudstjenestens innhold en gang til.

Ifølge medieomtalen av denne saken var det høy temperatur i den lokale debatten, og pådriverne for det verdslige julearrangementet i kirken var blant annet kommunens oppvekstleder. I ettertid har det lokale arbeiderpartilaget gjort det klart at de støtter sognepresten i at han har rett til å bestemme gudstjenestens innhold. ”Vi kan ikke bestemme innholdet i gudstjenesten, og jeg ser på kirkebesøket før jul som en kulturtradisjon», uttalte leder Trond Nesset i Nord-Odal Ap.

Forståelsen av gudstjenester som en kulturtradisjon deles av Utdanningsdirektoratet. De skriver i et rundskriv at skolegudstjenester kan gjennomføres som en del av den generelle kultur – og tradisjonsformidling. Religionsutøvelse er redusert til en kulturell aktivitet i det sekulære samfunn. Derfor arrangerer både høyskoler, videregående skoler og grunnskolen julegudstjenester. På Høyskolen i Oslo, som profilerer seg som en flerkulturell høyskole, er sågar lærerstudenter som tar musikkfaget pålagt å synge ved julegudstjenesten som høyskolen deltar i.

Kirken er under press om å tilpasse sin religionsutøvelse slik at den blir spiselig for folk flest. Vekk med alt som smaker av tydelig forkynnelse synes å være kravet.  Er kirkens ledelse bekvem med denne utviklingen? Hvis ikke bør kirken være tydelig på hva en gudstjeneste er, og politikere, skoleadministrasjon og skoleledere bør slutte å redusere religionsutøvelse til kultur og tradisjon. Først da kan vi få en reell debatt om religionens plass i skolen. I dag er det nemlig forbud mot forkynnelse i skolefagene, men tillatt med skolegudstjenester så lenge de ikke er direkte koblet til skolens fag. En logikk man må være skolebyråkrat for å forstå.

For hva er egentlig en gudstjeneste? Kirken selv sier at ”Gudstjenesten er altså ikke noe man overværer, hører på eller er tilstede ved. Det er noe man gjør. I gudstjenesten utfører menigheten det allmenne prestedømme (1 Pet2,9), som er å bære seg selv fram i bønn og lovsang, (Rom 12,1). Men i liturgien møter også Gud oss. Han taler gjennom sitt ord og han kommer til oss i sakramentene. Denne vekslingen mellom menighetens henvendelse til Gud og Guds henvendelse til menigheten er det som skaper spenning og driv i liturgien." 

Religion har mange dimensjoner. For å utvikle forståelse og innsikt i hva religion dypere sett dreier seg om, mener kirken at man må få inn opplevelsesaspektet. Derfor holder det ikke med et kunnskapsbasert religionsfag der barna lærer om religion. Noe mangler i skolen, og kirken  tilbyr det skolens lærere ikke kan bidra med. Høstgudstjenester, fredsgudstjenester i forbindelse med FN dagen, julegudstjenester, påskegudstjenester, 17. mai gudstjeneste og gudstjeneste ved sommeravslutning. I tillegg tilbys bibelvandinger, bibelutdeling med boller og brus, og konfirmasjonsundervisning i skoletiden. Listen er lang.

Kirken kjemper en helt legitim kamp for å opprettholde tilbud om religionsutøvelse til flest mulig barn. Til det arbeidet har et raust storting i år innvilget 170 millioner kroner til trosopplæring i kirkens regi. En viktig begrunnelse for trosopplæringsreformen er nettopp at skolen ikke lenger er en arena for kirkens dåpsopplæring.

Men det er skolens ansvar å takke nei til en ivrig misjonerende kirke. Skolen er for alle, men ikke alle er lutheranere. Derfor må skolefolket ta avstand fra ideen om at den lutherske statskirkekristendommen er noe allment, nærmest på tvers av alle livssyn. Dette var Gudmund Hernes sitt prosjekt med innføringen av KRL faget i 1997. Han så på kristendommen som limet i den pluralistiske samfunnsveven. Det er den ikke. Statskirken er et trossamfunn blant mange, og må behandles som en av mange interessegrupper som vil påvirke barna.

Hans Christian Nes er skolerådgiver i Human-Etisk Forbund

Del på Facebook