Hovedside > KOMMENTAR > Monsens metode

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Monsens metode


Det er ikke Nina Karin Monsens meninger som er problemet, det er måten hun argumenterer på, skriver Arnfinn Pettersen.

Tekst: Arnfinn Pettersen
Publisert: 30.4.2009


16. april tikket følgende melding inn:

Fritt Ords Pris for 2009 tildeles Nina Karin Monsen for hennes gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt.

Min første reaksjon var et latteranfall. Tanken på å tildele Nina Karin Monsen en pris for å fremme det frie ord, fremstod umiddelbart som latterlig. Og tåpelig.

Jeg fikk beskjeden via Twitter og i løpet av noen få minutter ble det klart at jeg ikke var den eneste som var forundret. Men det ble også klart at det er to høyst ulike begrunnelser blant de som kritiserer pristildelingen. Og kun én av dem er i mine øyne legitim.

Den ene begrunnelsen er at Monsens meninger er av en art som diskvalifiserer henne fra prisen. ”De kunne like godt gitt prisen til Vigrid,” som tilstrekkelig mange hevdet til at argumentet var utslitt på noen dager. Jeg er svært uenig.

Monsens meninger er dypt verdikonservative. Hun er sterk motstander av den nye ekteskapsloven, som gir homofile og lesbiske rett til å inngå ekteskap. Og hun er sterk motstander av endringene i bioteknologiloven, som gir alle gifte og samboende kvinner rett til kunstig befrukting.

Dette er mindretallssynspunkter i norsk offentlighet i dag, men det er helt legitime meninger. Det er noe ganske annet enn Vigrids absurde, nasjonalmystiske rasisme.

Monsen har vært modig som har stått opp for disse standpunktene. For skal jeg være ærlig synes jeg homobevegelsens (for all del helt legitime) kamp for egne rettigheter, til tider har vært ført på en svært ufin måte. Anklagene om homofobi og menneskeforakt har sittet svært løst. Jeg har hørt både Monsen og Øyvind Benestad bli skjelt ut i ordelag som rett nok vitner om opprørthet og engasjement, men som ikke har noe i det offentlige ordskiftet å gjøre.

Monsen fortjener ros for å ha tatt kostnadene ved å stå opp for et upopulært standpunkt. Det er ikke det som er problemet. Hadde Fritt ord gitt prisen til Øyvind Benestad, Norges mest profilerte motsander av den nye ekteskapsloven, ville jeg ikke hatt noen innsigelser.

Mitt problem med Monsen er at henne deltagelse i den offentlige debatten er av en art som minner mye om de mest urimelige av hennes kritikere. Det er ikke hennes meninger som er problemet, det er måten hun argumenterer på.

Ifølge Fritt ord selv, er prisen ”… en påskjønnelse til personer eller institusjoner for virke som i forhold til institusjonens formål anses som særlig verdifullt”. Dette formålet er formulert slik: ”Institusjonen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.”

Det er mulig jeg leser formålet vrangvillig, men for at det skal være oppfylt bør kandidaten være noe mer enn en person med sterke, upopulære meninger. ”Å stimulere den levende debatt” bør være noe mer enn å hisse på seg en masse mennesker. Hvis ikke kunne like godt Tore Tvedt fått prisen.

En god kandidat til Fritt ords pris burde i tillegg være en som respekterer de grunnleggende reglene for at et ordskifte skal fungere. Man bør diskutere sak, ikke person. Man bør møte argumenter med argumenter, ikke med personangrep og utskjellinger. Man bør utvise respekt for sine motdebattanter, selv når man er dypt uenig med deres meninger. Man bør praktisere normal folkeskikk, som er en betingelse for at vi skal kunne omgås hverandre på en sivilisert måte.

Kort sagt bør man ikke argumentere som Nina Karin Monsen. Noen utvalgte eksempler illustrerer hva jeg mener:

– Lesbiske ser på mannen som en stut, en ren melkemaskin til bruk i avl. De oppsøker en helseklinikk for de få utvalgte donorer. Det mener jeg er rasehygiene på privat basis med bioteknologers hjelp. Slike kvinner nedverdiger seg selv og sitt barn. De lar barna starte livet med et handikap.
(Fra en NTB-sak gjengitt på ABC Nyheter.)

Trakasseringen er allerede synlig. Regjeringens fortropper ved alle motdemonstrasjoner, LLHs aktivister, har en vulgær og aggressiv uttrykksform. De håner og sjikanerer kristne i alle aldre, bruker obskøne underlivsbevegelser, fingeruttrykk og gutturale skrik som kommer de rett fra Dovregubbens hall. Det virker som om de demonstrerer for pornoindustrien og prostitusjonens utbredelse. Demoner tiltrekker seg såkalte casuals.
(Fra en kronikk i Aftenposten.)

Problemet med Monsen er ikke de saker hun kjemper for. Det er heller ikke at hun tilhører den etter hvert marginaliserte norske verdikonservative høyresiden. (Sigurd Skirbekk ville i mine øyne vært en annen utmerket kandidat til Fritt ords pris.) De som mener at Monsen ikke kunne få prisen fordi hennes meninger er for ekstreme, har misforstått både det frie ord og hva ekstremisme er.

I blogosfæren operer man med begrepet ”hitling”, å sammenligne sine meningsmotstandere med Hitler og deres meninger med nazismen. Det er den raskeste veien til å miste enhver anseelse i debatter. Ganske enkelt fordi alle kjenner det igjen som et vulgært forsøk på å legge en debatt død gjennom å demonisere sine motstandere.

Det er en strategi Nina Karin Monsen tyr til både titt og ofte. Som her:

I kulissene bak vår rød-grønne regjering hører jeg en rå latter fra jungelen. For seksti - sytti år siden levde en patriarkalsk tyrann med et tradisjonelt kvinnesyn. Han ville konstruere den ariske rase på nytt, alle skulle ha blå øyne, hvit hud, lyst hår, en vakker kropp og korrekt hodeform, samt høy intelligens. Rasehygiene var allment tankegods i hele Europa. Nå kan det se ut som om den siden som vi trodde tapte krigen, allikevel vant. Det tok bare litt lenger tid og skjer på en litt annen måte enn de ønsket det.
(Fra nettstedet Bevarekteskapet.no)

Problemet med Nina Karin Monsen er at hun gjennom sine stadige demoniseringer av sine meningsmotstandere undergraver det frie ord. Og det er ikke noe forsvar at mange av disse meningsmotstanderne også tyr til ufine grep.

At man oppfører seg ufyselig når man blir ufyselig behandlet av andre er muligens forståelig, men det er ikke prisverdig – hverken i direkte eller overført betydning.

Del på Facebook