Hovedside > KOMMENTAR > 2010 > Frykten for å bli stemplet som intolerant

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Frykten for å bli stemplet som intolerant

 
Er det intolerant å klage på bråkete kristne bønnemøter som varer hele natta, og muslimske bønnerop som vekker deg klokka halv seks, spør Yemi Ademowo Johnson

Tekst: Yemi Ademowo Johnson
Publisert: 25.11.2010

Ordet “intoleranse” kan defineres som “manglende vilje til å tolerere eller respektere motstridende synspunkter eller idéer, personer med annen hudfarge eller bakgrunn, osv”.

Bortenfor denne definisjonen er ordet imidlertid mulig å bruke på forskjellig egoistisk vis, og på en måte som er kvalmende for kritisk tenkende. For en nigeriansk muslim vil det for eksempel være intolerant av en kristen å klage når bønneropet drønner ut fra moskeens høyttaleranlegg klokken halv seks om morgenen, og dermed forstyrrer nattesøvnen. For slike muslimer er det ingen grunn til å klage, eller til å være gretten, siden bønneropet bare varer i fem eller ti minutter.

Nigerianske kristne holder på sin side sine faste nattlige møter en gang i uken; hver fredag. Møtene begynner ofte klokken tolv om natten og avsluttes klokken fem om morgenen. I løpet av dem spilles det på trommer og alle mulige musikkinstrumenter, med larmende musikkanlegg, hymner som synges for  å prise Gud av forskjellige årsaker; alt uten å ta hensyn til nattesøvnen til de ikke-kristne, eller for den del til nattesøvnen for andre kristne som ikke deler deres oppfatninger.

Hadde den tradisjonelle religionens tilhengere vært like mange som den var før veksten i antallet muslimer og kristne hadde situasjonen – grunnet rivalisering – kanskje vært enda verre. Men de som følger den tradisjonelle religionen er ikke lenger så åpne som de brukte å være, grunnet stigmaet knyttet til det å følge tradisjonen (og være animist).

Forsøkene fra mange av oss humanister på å ytre misnøye med miljø- og helseeffektene av støyen fra disse religiøse samlingsstedene har blitt sett på som intoleranse. Jeg er for eksempel uheldig nok til å ha en moské liggende i den samme bygningen som leiligheten min; og omtrent fem kirker langs gaten jeg bor i – som er mindre enn en kilometer lang.

Du kan forestille deg hva det gjør for min komfort på daglig og ukentlig basis. I to år har jeg forsøkt å tolerere dette, men for to uker siden fikk jeg muligheten til å gi beskrive de mange hodepinene mine med ord; da jeg tok del i et møte i en lokal samfunnsutviklingsforening.

Jeg hadde blitt invitert til møtet for å legge frem mitt syn på sikkerhetssituasjonen i området, men jeg benyttet sjansen, og fortalte møtedeltagerne hvordan støyen fra de religiøse forsamlingene i området hadde forringet livskvaliteten min. Jeg fortsatte med en ektefølt appell til de religiøse lederne, som var tilstede på møtet. Jeg bad dem om å tilpasse den religiøse timeplanen sin for å avhjelpe situasjonen.

For de som var på møtet, er det den verste form for intoleranse de noen gang har hørt fra en «jævla» leieboer. Jeg spurte dem om jeg ikke hadde vært tolerant nok i TO ÅR? Lite overraskende fulgte andre på med å legge frem tilsvarende syn som mitt eget, og senere ble det enighet om at særlig de kristne skulle utvise større forsiktighet.

Noe tilsvarende skjedde nylig med Leo Igwe, IHEUs representant for det vestlige og sørlige Afrika, som deltok på et forberedelsesmøte for frivillige organisasjoner (NGO-er) før den afrikanske menneske- og folkerettskommisjonen 48. samling i Banjui, Gambia.

Dette møtet mellom afrikanske menneskerettsforkjempere ble åpnet med bønner fremsagt av en muslim og en kristen. Igwe klarte ikke lenger å overse den frekke mangelen på respekt for andres tro og ikke-tro som han hadde vært utsatt for gjennom en årrekke; og protesterte mot åpningsbønnene ved å påpeke at de ikke var representative for alle på møtet. Kommentaren fikk overveldende applaus fra andre menneskerettsforkjempere, mange av dem selv begrenset av den oppskrytte bruken av ordet «intoleranse».

Mange andre afrikanske humanister har lignende historier å fortelle. Mens noen har handlet, begrenses andre av frykten for å bli beskyldt for «intoleranse». Å være tolerant betyr ikke å være dum, men snarere å utvikle noen strategier for å håndtere enkelte typer situasjoner. For meg var det en livsviktig overlevelsesstrategi å slippe ut frustrasjonen da muligheten bød seg. Det er farlig, siden man kan bli sett på som en motstander av Gud (og dermed bli oppfattet som djevelsk), men man slipper ihvertfall å måtte undre på om de vil forstå.

Yemi Ademowo Johnson er prosjektdirektør i Young Humanistas Network i Nigeria. Han er medforfatter av Humanism, Ethics and Africa, og medredaktør av Suffereth Not a Witch to Live.

Bookmark and Share