Hovedside > KOMMENTAR > 2010 > Religionsdebatten etter nyateismen

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Religionsdebatten etter nyateismen


Nyateismen var et friskt pust, men nå trenger vi en ny tilnærming for å kunne forstå noen av spørsmålene som fortsetter å fascinere ved religion, skriver Caspar Melville, redaktør for det britiske magasinet New Humanist.

Tekst: Caspar Melville
Publisert: 7.12.2010

I et halvt tiår har «nyateisme» vært den dominerende merkelappen på ikketro. En malstrøm av kommentarer, kritikk, påstander og kontrapåstander har omgitt hver nye bokutgivelse om ateisme; spesielt Richard Dawkins’ Gud: en vrangforestilling (2006), Sam Harris’ The End of Faith (2005) og Letter to a Christian Nation (2006). Christopher Hitchens’ God is not Great (2009) og Breaking the Spell av Daniel Dennett (2006) har skapt nytt liv i samtidens diskusjoner om religion og vært en svært velkommen ansporing til debatt, i tillegg til å sette fart i forlagsbransjen.

I samme dialogiske tradisjon som svarlåter innen hip hop, førte nyateismens kjernetekster til en egen rekke av svarbøker, fra  komparatistiske eks-nonner, som Karen Armstrong (The Case for God, 2009), til eks-ateistiske teologer, som Alistair McGrath (The Dawkins Delusion, 2007), og kulturkatolske marxister, som Terry Eagleton (Reason, Fatih and Revelation: Reflections on the God Debate, 2009), til moderat religiøse, som krigskorrespondent Chris Hedges (When Atheism becomes Religion: America’s New Fundamentalists, 2009), som alle står i kø for å definere det nye ateistiske portrettet av religion som envrangforestilling; en gift og en anakronisme av en naiv, ateistisk fundamentalisme.

«Uansett om du er for eller imot, er det likevel nyateismen som har vært den eneste hasten på veddeløpsbanen.»

Men uansett om du er for eller imot, er det likevel nyateismen som har vært den eneste hasten på veddeløpsbanen.

NYATEISMEN VIRKET SOM EN RASJONELL RESPONS
New Humanist er et ikke-religiøst tidsskrift som kan skilte med over 100 års fartstid og bidragsytere som Bertrand Russell, H. G. Wells og G. B. Shaw. Den gang jeg overtok som redaktør i 2005, var det likevel svært tydelig at den irreligiøse diskusjonen ville hatt godt av en energiinnsprøytning – og det er nettopp det nyateismen har sørget for. Om de ikke-religiøse på slutten av 1900-tallet trodde at religionen var på vei ut av samfunnet like raskt som menigheten fra kirkebenkene i de anglikanske kirkene, har geopolitikken i de første årene av det nye århundret gjort den teorien til skamme, med 9/11-terroraksjonene, det USA-ledede, dårlig gjennomtenkte korstoget som respons og bombingene på Bali, i Madrid og i London.

Under den politiske panikken som fulgte, forsøkte den britiske regjeringen desperat å skrape sammen «partnere» fra det muslimske samfunnet, og klarte å løfte en rekke latterlige, selvutnevnte islamske talsmenn frem i rampelyset. Inspirert av deres suksess hevder plutselig talløse andre talsmenn og organisasjoner at de taler for den ene eller den andre trosgrupperingen; fra kristne fundamentalister til Hindu Human Rights Forum. Og alle kjemper ivrig for sin andel av mediedekningen og uttrykker sin avsky og skuffelse over hver antatte fornærmelse mot deres innbilte valgkrets. Teaterstykker, kunstutstillinger, tegneserier eller TV-sendinger som anses som respektløse overfor en tro, blir et rettferdig mål for de troendes vrede. Alt oppildnet – eller i det minste utøylet – av myndigheter, som desperat forsøker å beholde lokket på en hjemmedyrket ekstremisme ved å fremme en stadig mer falmet forestilling om gjensidig respekt. Under slike omstendigheter virket nyateismen som en både rasjonell og etisk respons.

ALT HAR SIN TID
Dennetts argument om at religion kan forklares evolusjonsmessig, men er overflødiggjort av vitenskapen; Dawkins’ vittige dekonstruksjon av den sviktende logikken bak argumentene for et høyere vesen; Hitchens’ skrytende og beleste dolking av religiøst hykleri, så ut til å slå an riktig tone.

«Nyateismen var også en respons på den overdrevne politiske korrekthet, som har kvalt den offentlige debatten og ukritisk latt alle typer irrasjonalitet få blomstre.»

For mange føltes dette frigjørende – noe Dawkins har forsøkt å utnytte gjennom sin «A»-kampanje. Den oppfordrer ateister til å komme ut av skapet og erklære sitt fravær av tro – ikke bare på en overtro, men på behovet for å tilby respekt til hver eneste «dypfølte overbevisning».

Nyateismen var også en respons på den overdrevne politiske korrekthet, som har kvalt den offentlige debatten og ukritisk latt alle typer irrasjonalitet få blomstre. Hvis noe ikke er sant, eller åpenbart er galt, spurte nyateisten, hvorfor skal jeg da respektere det? Protestropene mot nyateistenes påståtte frekkhet viste hvor uforskammet relevant spørsmålet er.

Men alt har sin tid, og det er en tid for alt som skjer. Det sier i alle fall Bibelen. I 2010 tror jeg det er verdt å spørre seg om nyateismen fremdeles er riktig respons – riktig tone – når det gjelder diskusjoner om religion.

Det var i det minste spørsmålet vi stilte ved en debatt i London i høst, med tittelen «Etter nyateismen – hvor skal den gode debatten om Gud føres nå?».


Filosofene Jonathan Rée og Roger Scruton og forfatteren Marilynne Robinson diskuterte nyateismens mangler på New Humanists debattmøte tidligere i høst. 

Vi samlet filosofene Jonathan Rée og Roger Scruton og forfatteren Marilynne Robinson for å diskutere hva de så som mangler ved den nyateistiske tilnærmingen og vurdere hvordan hele debatten kan finne en ny tone. Jeg skrev om debatten for The Guardians nettavis. Jeg sa at nyateismen kjedet meg, og at jeg synes den til tider kan være primitiv og enkel, samt at jeg mener det er naivt å tenke seg at vitenskapen alene har nøkkelen til sannheten.

BLE ANKLAGET FOR FORRÆDERI

«...en ny tilnærming kan hjelpe oss å forstå noen av spørsmålene som fortsetter å fascinere ved religionen.»

Responsen var forutsigbart syrlig – mange hundre innlegg i The Guardians fora og enda flere hundre på Richard Dawkins’ eget nettsted. Mange anklaget meg for å forråde ikketroen, for å være altfor tilpasningsvennlig, eller, med Richard Dawkins’ egne ord, en «ateist med varige men» (på engelske det uoversettelige «atheist but-head»); altså en person som sier «Jeg er ateist, men …» og skygger unna religionskritikk. Vitenskapsforsvareren Ophelia Benson hevdet (i en artikkel i New Humanist) at jeg bidro til å støtte opp om en motreaksjon: «… når en hær av motstandere ofte går langt utover  skeptisisme, til utskjelling, overdrivelser og direkte uriktige fremstillinger, vil mer av det samme fra mennesker som ellers er allierte, føre til harnisk.»

Men jeg mener det er på tide å ta denne debatten videre. Ikke fordi jeg tror det er større sannsynlighet for at Gud finnes nå enn i 2006, men fordi en ny tilnærming kan hjelpe oss å forstå noen av spørsmålene som fortsetter å fascinere ved religionen – har den virkelig kommet tilbake, eller forlot den oss aldri? Hvorfor er den så utbredt og seiglivet? Hva vil det si å basere livet sitt rundt en «sannhet» som det ikke finnes bevis for?

Som en av de mer sensitive observatørene av religionsdebatten har religionshistorikeren R. Joseph Hoff man skrevet at «debatten om hvordan Gud utvikler seg eller fremkalles biologisk, genetisk eller mimetisk, er ikke det samme spørsmålet som spørsmålet om Guds eksistens». Nyateismen virker kun opptatt av Guds manglende eksistens, selv om dette trolig stemmer mer for Dawkins enn for Dennet, og ikke den fascinerende – og ofte skremmende – historien om utviklingen av religiøs tro, praksis og organisering.

ATEISME OG HUMANISME
Til slutt koker dette kanskje ned til forskjellen mellom ateisme og humanisme. Ateisme er rett frem det ikke å tro på Gud og ikke å akseptere argumentene for en gud, mens humanisme innebærer et engasjement overfor verden, menneskeheten og fremtiden, som igjen innebærer politikk.

«Politikken bak nyateismen har alltid vært uklar – skjult bak det tilsynelatende engasjementet i «objektiv» vitenskap og fornuft.»

Politikken bak nyateismen har alltid vært uklar – skjult bak det tilsynelatende engasjementet i «objektiv» vitenskap og fornuft. Dawkins sier at han ikke vet mye om politikk, Hitchens har sin egen idiosynkratiske, post-marxistiske nyliberalisme og Sam Harris tar politiske standpunkt – for eksempel om tortur – som virker mistenkelig iliberale.

Problemet med denne fornektelsen av politikk er at det får nyateismen til å se ut som den er hevet over all skitten politikk, mens virkeligheten er at argumentene om religionens grunnleggende ondskap, inkompatibiliteten mellom islam og Vesten eller katolisismens antihumanisme, lett kan gli over i kulturell sjåvinisme og fremmedhat. Protestkampanjene mot paven under hans besøk i Storbritannia nylig, gjenlød som et ubehagelig ekko fra Storbritannias lange tradisjon for antikatolisisme. Et poeng som ble understreket av at den nordirske demagogen og protestantiske pastoren Ian Paisly deltok i protestene i Edinburgh. I lys av dette virker Richard Dawkins’ tale ved protesten i London, der han utvekslet nazistiske fornærmelser med Benedict og kalte paven for menneskehetens fiende, i beste fall ubetenksom.

HVA ER DET NYATEISTENE EGENTLIG ØNSKER?
Det kan virke litt frekt, men kanskje vi skulle spørre nyateistene hva de egentlig ønsker? Ønsker de å angripe religiøs ekstremisme? Om så, burde moderate troende kunne anses som allierte. Og da virker deres absolutistiske språk, og særlig tanken om at religiøst moderate baner vei for ekstremisme, mot sin hensikt.

Eller foretrekker de heller at religionen forsvinner totalt? Sam Harris har nylig hevdet at vitenskapen kan «sende religionen på skraphaugen», og Dawkins gir inntrykk av å tro at om bare de troende leser boken hans grundig nok, ville de stenge katedralene og fornekte sin tidligere uvitenhet.

For mange iakttakere, som meg selv, framstår dette både håpløst urealistisk og arrogant. Det virker også naivt, for som filosofen Jonathan Rée sa: «å tro at du kan undergrave religion ved å undergrave religionsteorien, er som å tro at du kan undergrave litteraturen ved å undergrave litterær teori, eller å tro at du kan ødelegge kapitalismen ved å kritisere politisk økonomi.»

«Menneskeheten er – i fravær av religion – fullt ut i stand til å skape andre latterlige og morderiske ideologier til å rettferdiggjøre onde handlinger.»

Jeg er ikke en gang sikker på om det er ønskelig, siden menneskeheten er – i fravær av religion – fullt ut i stand til å skape andre latterlige og morderiske ideologier til å rettferdiggjøre onde handlinger.

INTELEKTUELL GRANSKNING AV RELIGION
Politisk sett står svært mye på spill. Globalisering og immigrasjon har tvunget verden sammen, og det er flere mennesker i verden som erklærer seg som troende, enn de som ikke gjør det. Vi ateister er nødt til å takle det, og vi humanister må tenke gjennom hva vi ønsker oss. For mitt vedkommende  omfatter det et sterkt forsvar av sekularisme – som beskytter alle livssyn gjennom ikke å gi noen privilegier – og en intellektuell granskning av religion og tro som en av de store, ambivalente, menneskeskapte fenomen i verden. I denne granskningen mener jeg antropologer, sosiologer og filosofer – tålmodige og grundige analytikere av religiøse fenomener, som Jonathan Raban, Gilles Kepel, Malise Ruthven, Ian Buruma, Mark Jeurgensmeyer, Eliza Griswold og Kenan Malik (og ingen
av disse er forsvarere av religion) – vil være mer nyttig enn de som antyder at religion simpelthen er en form for dumhet eller hevder, som Sam Harris, at vitenskap er det eneste vi trenger.

(Oversatt av Inger Sverreson Holmes.)

Artikkelen er skrevet for Fri tanke og også publisert i Fri tanke 4-2010 (papirutgaven).

Les engelsk originalversjon her.

Bookmark and Share