Hovedside > KOMMENTAR > 2010 > Selvvalgt behandlingsstopp kan noen ganger være en god løsning

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Selvvalgt behandlingsstopp kan noen ganger være en god løsning

 
 Det offentlige bør legge til rette for at folk kan få lagt ut sitt livstestamente på nettet, slik som i Danmark.

Tekst: Kari Vigeland
Publisert: 28.6.2010

Nye og kostbare behandlingsmuligheter og den varslede eldrebølgen utgjør noe av bakgrunnen for at helsedirektør Bjørn-Inge Larsen har ønsket å få politikerne på banen i en debatt om prioriteringer i helsetilbudet. Det blir ikke nok penger til alt, men ressursterke pasienter står på for å oppnå kostbar – og noen ganger fånyttes - behandling. Tilfeldigheter og urettferdighet må ikke få råde grunnen. Derfor er det viktig at helsedirektøren nå synes å få helsepolitikerne med på en bred offentlig høring, med sikte på klarere prioriteringer fra politisk hold.

Et av dilemmaene som reises gjelder å avslutte av behandling av håpløst syke, og om man skal skille mellom yngre og eldre pasienter. En hel fjerdedel av helsebudsjettet går med til behandling det siste leveåret. Ifølge debatten skjer det her mye hensiktsløs behandling, som i noen tilfeller bare bidrar til en unødig lang og lidelsesfull dødsprosess, eller gir et falskt håp om bedring.

Egosentriske holdninger
Forfatteren Eva Marie Solheim har satt søkelyset på den egosentrisitet som preger vår kultur. Vi er godt vant, og mye vil ha mer. Hun viser til tidligere tiders idealer, der man lot hensynet til andre telle mer, og hvor man i nød- eller knapphetssituasjoner ga barn og unge en forkjørsrett i forhold til de med et langt liv bak seg: ”Å ha evnen til å se andre som like viktige, eller viktigere enn en selv, blir lett borte når vi har lært å stå på krava”. Men kanskje er man ikke alltid best tjent med ”å stå på krava” hele veien ut i et sykdomsforløp.

Motstridende teorier
Demografen Lars Vatten har beskrevet to motstridende teorier om den økte levealderens innvirkning på helse og sykelighet: Lyspæreteorien (compression of morbidity-hypotesen) sier at en gjennomsnittlig levealder på rundt 85 år, med en sunn livsstil, godt kosthold og god medisinsk behandling vil redusere (komprimere) den tiden man er syk. Når man til slutt rammes av en livstruende sykdom, er man allerede så gammel at man dør i løpet av kort tid. Lyspærer er garantert å lyse et visst antall timer, og de skal fungere optimalt hele levetiden. Når de først svikter, skjer det plutselig, og da er det slutt.

Forlenget-sykelighet-teorien (expansion-of-morbidity-hypotesen) er mer pessimistisk.  Den peker på at kroniske, degenerative lidelser vil starte sitt forløp like tidlig i livet, uavhengig av om levealderen blir lengre. For eksempel starter fortsatt forkalkninger i arteriene i tyveårsalderen og utvikles over 30-40 år før angina pectoris kan påvises. Resultatet vil bli en lengre sykdomsfase.

Vatten mener den siste teorien er mest realistisk. I den vestlige verden forventes derfor kvinner å leve rundt tyve år av sitt liv som uføre og menn mellom ti og femten år. Det blir derfor ikke lenger døden, men den uførhet og lidelse som langvarig og kronisk sykdom fører med seg, som blir utfordringen.

Noen ganger vil man derfor være best tjent med at en behandling ikke pågebegynnes - eller at den avsluttes.

Lindrende behandling
For et års tid tilbake fikk vi fra Helsedirektoratet Nasjonal veileder for beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende. Denne skal hjelpe helsepersonell i å ta vanskelige beslutninger. Når livsforlengende behandling avsluttes, skal lindrende behandling om nødvendig trappes opp, sier veilederen. Det er det ikke vanskelig å være enig i.

Derfor er det nedslående at Norge ligger etter andre land på dette området. Nyere undersøkelser (R. Førde o.fl.) viser at vi blant annet har et underforbruk av morfin og lindrende sedering av døende. Kanskje må dette settes i sammenheng med at lindrende behandling har lav prestisje hos legene. Mange kronikere og døende fortsetter å lide unødig. Dette er en stor utfordring for helsevesenet, og som ikke vil bli mindre når levealderen øker og vi får flere eldre.

Generasjonskonflikt
Økt levealder gir flere hjelptrengende og demente. Listen for å få tildelt sykehjemsplass ligger, som kjent, allerede alt for høyt. I 1967 hadde vi omtrent fire yrkesaktive for hver person utenfor arbeidslivet. Forholdstallet har nå allerede blitt to til en, og ennå skjevere ligger det an til å bli. Det handler derfor, som flere har påpekt, ikke bare om penger, men om hvem som skal ta seg av alle de skrøpelige gamle når disse mister evnen til å ta vare på seg selv.

I Japan, som så foreløpig ligger i tet når det gjelder overvekt av eldre, har man forlengst registrert den konflikten spesielt yngre mødre opplever ved å skulle ivareta omsorgen for egne barn, samtidig med omsorgskrav både for egne og ektemannens foreldre. I Japan er man på godt vei med å utvikle roboter til å overta oppgaver forbundet med stell og pleie i eldreinstitusjoner.

Generasjonskonfliktene om samfunnets ressurser vil uunngåelig sette eldreomsorg opp mot barnehager og utdanning. Når de eldstes behov krever stadig mer, blir det mindre til barn og unge.

Flere demente
Etter fylte 90 år vil andelen av de som utvikler demens øke dramatisk. Vi blir snart svært mange over 90 – og mange demente. Allerede i dag er demens ofte en (uuttalt) betingelse for å få innvilget sykehjemsplass. Mange hensleper her sine siste leveår uten livskvalitet og uten livsinnhold. Liv mange syke kanskje ikke ville ha ønsket å gjennomleve, dersom de hadde vært i stand til å uttrykke sin vilje og avslå livsforlengede behandling

Kompetent viljeserklæring
Pasienter som er beslutningsdyktige (kompetente) kan avslå behandling de ikke ønsker. Når den syke ikke lenger er kompetent, heter det i veilederen at legen skal ta hensyn til hva pasienten ville ha ønsket. Det kan ikke være lett for legen.

I Danmark innførte man for kort tid tilbake en mulighet for å registrere livstestament på nettet.  ”Føre var”, mens man fremdeles er klar og kompetent, kan man skrive ned hva man ønsker, og helst hva man ikke ønsker av livreddende og livsforlengende behandling i ulike sykdomdssituasjoner som måtte oppstå, og hvor ens egen beslutningskompetanse er gått tapt, for eksempel på grunn av bevissthetstap, demens eller annen svekkelse.

Slik styrkes pasientautonomien også når denne autonomien er gått tapt. Dette utelukker ikke bruk av legens kliniske skjønn i det enkelte tilfelle, men en slik viljeserklæring må utvilsomt gjøre det lettere for legen å treffe beslutninger om behandlingsstopp. I Norge er Foreningen Retten til en verdig død behjelpelig med utstedelse av livstestament, samt lommekort som fornyes hvert år.

Den danske løsningen synes enklere og bør etter min mening undersøkes nærmere i forbindelse med den offentlige høringen som nå synes å være på trappene. Det kan være mye å vinne - både for den syke og pårørende, for helsepersonell og samfunn – på at livsforlengende behandling avsluttes og en naturlig død får inntre.

Les også:
– Det var jo det jeg mente da… - Kari Vigelands kommentar til helsedirektør Bjørn Inge Larsens utspill om prioriteringer i helsevesenet.

Bookmark and Share