Hovedside > DEBATT > Lars Gule: Humanister vet ikke hva som er best for andre

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Lars Gule: Humanister vet ikke hva som er best for andre

– Å ville forby og undertrykke – selv i det godes navn – er illiberalt og antihumanistisk, skriver Lars Gule.

Publisert: 20.9.2007

Gunnar Lundh i Humanisterna mener at en påpekning av at foreldre har rett å sende sine barn til religiøse friskoler, innebærer at man «talar enbart för förälderns rättighet att styra en annan individs uppfattningar.» «Och det är en helt omöjlig uppfattning för en humanist», skriver han 17.09. her på Fritanke.no. Men dette er et både galt og uholdbart standpunkt.

Det er galt ganske enkelt fordi barn ikke er selvstandige individer. Det er derfor barns rettigheter forvaltes av andre. Lundh vil jo også forvalte barnas rettigheter på den måten han mener er best for dem, når foreldrene ikke vet barnas beste – dvs. når foreldrene vil oppdra dem i en tro og på en måte som Lundh finner forkastelig. Altså kan det ikke være noen uenighet om at barns rettigheter forvaltes av andre. Heller ikke om at dette vanligvis er foreldrene.

Det er en presumsjon – et forutsettende premiss – at foreldre både vet og vil sine barns beste. Dette er vanligvis en meget fornuftig presumsjon, ganske enkelt fordi som oftest både vil og vet foreldrene dette. I noen tilfelle demonstrerer imidlertid foreldre at de ikke er skikket til å oppdra sine barn. Da er det viktig at samfunnet/myndighetene har mulighet til å gripe inn.

Et slikt inngrep overfor både foreldre og barn – for både foreldrenes og barnas rettigheter berøres i et slik tilfelle – er svært alvorlig. Derfor skal terskelen for inngrep være meget høy. Det er ikke tilfeldige flertall i befolkningen eller meningssterke minoriteters oppfatninger om hvordan man bør leve eller oppdra sine barn, som skal avgjøre. Man må kunne påvise fysisk og/eller psykisk skade på barna for å legitimere inngrep. En innføring av et nytt begrep om «etisk krenkelse» av barns rettigheter, som Lundh presenterer, er det meget vanskelig å se at kan opprasjonaliseres på noen rasjonell måte som ikke blir vilkårlig og basert på tilfeldige flertall i befolkningen eller den politiske maktbalansen i samfunnet.

Lundhs standpunkt er også uholdbart som følge av barnas uselvstendighet. Barn er som Lundh korrekt påpeker ikke født med noen religion eller politisk ideologi. Dette er noe barnet tilegner seg som følge av inntrykk fra omgivelsene. Disse inntrykkene bør ideelt sett være mangfoldige, men det finnes ingen garanti for at de vil være det. Og det er åpenbart legitimt å spørre om staten er bedre i stand til å sikre en mangfoldig påvirkning enn det foreldre kan gjøre. Og selvsagt har foreldre «rätt att låta sina religiösa eller politiska åsikter prägla sina barn». Det er faktisk det barneoppdragelse handler om! Det er selvsagt IKKE noe «övertramp mot de mänskliga rättigheterna.»

Verken Lundh eller Staffan Gunnarson (som i sitt innlegg synes å støtte Lundh) forklarer hvorfor og hvordan staten eller de relevante myndighetene vil være bedre egnet til å sikre barn en fri livssynsoppdragelse. Den norske staten leverte ikke noen fri oppdragelse til våre barn gjennom KRL-faget. Eller mener Lundh og Gunnarson at deres oppfatning av den norske statens formål og praksis representerer en mer objektiv og solid vurdering av friheten i KRL-undervisningen enn de norske foreldrene OG barna som ikke ønsket denne undervisningen? Som altså ikke opplevde den som pluralistisk og informativ? Selvsagt kan Lundh og Gunnarson mene at de vet best hva som er best for norske humanistbarn, men akkurat det er mildt sagt en ganske påtrengende og ikke-humanistisk holdning til menneskelig frihet.

I Sverige har den offentlige skolen vært mer sekulær enn den norske i mange år nå. Dette gleder også norske humanister seg over. Men dette behøver ikke vare evig. Vi beveger oss i en mer sekulær retning i norsk skole også, men her har vi både et Kristelig folkeparti og et Fremskrittsparti som kan tenkes å gjøre den offentlige skolen mindre verdipluralistisk i framtiden. Det KAN også skje i Sverige. Da er det en fordel å kunne vise til menneskerettighetene – inklusive foreldreretten – for å stoppe slike framstøt.

Men én konsekvens av en styrket foreldrerett er at man også kan fortsette å drive religiøse friskoler. Noen foreldre ønsker ikke den statlig styrte menings- og verdipluralismen som den offentlige skolen representerer. DET ER OGSÅ DERES SOLEKLARE RETT. Like lite som vi humanister vil akseptere at kristne skal fortelle oss at kristendommen er bra for oss, kan vi humanister pådytte humanisme og/eller sekularisme på religiøse mennesker og deres barn.

Vi må gjerne argumentere for at det er dumt å sende barn til friskoler. Det at vi er forpliktet til å tolerere slike skoler er ikke det samme som at de ikke kan kommenteres og kritiseres. Tvert imot! De bør og må kritiseres. Og det er en humanistisk oppgave.

Men å ville forby og undertrykke – selv i det godes navn – er illiberalt og antihumanistisk. Humanister må være forpliktet til toleranse. Med en lett omskriving av Voltaires diktum kan vi si: «Jeg er fullstendig uenig med deg i hva du tror på, hvordan du praktiserer din tro og hvordan du oppdrar dine barn, men jeg vil forvare inntil døden din RETT til å tro og praktisere slik du vil og til å oppdra dine barn slik du vil – også i religiøse friskoler om du så vil.»

Avslutningsvis: Det er IKKE slik at den generelle livssynsfriheten – med tilhørende foreldrerett – står i motsetning til barns rettigheter slik de kommer til uttrykk i barnekonvensjonen. Også i henhold til barnekonvensjonen er det foreldrene som forvalter barnas rettigheter vis-à-vis stat og myndigheter. Men vi må gjerne mene – slik jeg gjør – at barnekonvensjonen legger et moralsk press på foreldre om å gi sine barn en pluralistisk oppdragelse fram mot stadig større fri- og selvstendighet.

Lars Gule
Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund