Hovedside > DEBATT > Ole P. Lien: God dialog krever klar(gjort)e intensjoner

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Ole P. Lien: God dialog krever klar(gjort)e intensjoner

For meg framtrer diskusjonen på Fritanke.no som en konfrontasjon mellom to tenke-/handlemåter, der pragmatisme og de-små-stegs-politikk (Gule) konfronteres med prinsipielle markeringer (Rasmussen), skriver Ole P. Lien.

Publisert: 5.12.2007

Diskusjonen mellom Lars Gule og Sara Azmeh Rasmussen og andre om dialog med trossamfunn kunne vært kommentert på flere måter. Debatten tyder på at gode ”dialoger”/samtaler er vanskelig selv mellom venner og likesinnede (påpekt av Rasmussen).

Etter alt å dømme har selv øvede og filosofisk skolerte vansker med å mestre dialogkunsten. Snakker vi da om mangelfull dialogkompetanse eller evne til gjensidig forståelse, eller dreier det seg kan hende mest om reelle uenigheter?

Utenfra sett ligner kontroversen Gule-Rasmussen sant og si en konfrontasjon eller konflikt. Tydeligvis står noe vesentlig på spill for begge. Men dette vesentlige kommer bare vagt fram: Hva eksisterer av ulikheter i premisser, forestillinger, forventninger og målsettinger knyttet til ”dialoger med trossamfunn” ?

For meg framtrer diskusjonen på Fritanke.no som en konfrontasjon mellom to tenke-/handlemåter, der pragmatisme og de-små-stegs-politikk (Gule) konfronteres med prinsipielle markeringer (Rasmussen).

I denne opposisjonen stiller jeg meg klart på Rasmussen si side.

For hva er nå hensikten med HEF som ikke-troende alternativ, dersom ikke HEF tydelig og klart setter ned foten og sier i fra når utsagn og praksis blir utålelig?

Hvordan kan noen akseptere og respektere et HEF som opptrer dvaskt og utflytende, unnvikende og feigt når det virkelig gjelder ?

I vår tid forstås utydelige voksne som ikke tar ansvar som et økende samfunnsproblem. Lignende uklarheter og ansvarsløshet kommer til syne i f.eks. spørsmålet om klimaendringer.

Det er grunn til å frykte at unnvikenhet også rammer forsvaret av demokratiske institusjoner, kritiske etterprøvinger (vitenskap og diskurser) og menneskerettighetene.

Slike trusler må HEF ta på alvor ! Dersom HEF ikke tydelig stiller opp for demokrati, rasjonell debatt og menneskerettighetene, vil HEF gradvis miste samfunnsmessige funksjon - og etter hvert også mange medlemmer.

All dialog og kontroverser/konfrontasjon føres i gitte kontekster, tilpasset disse. Dialog foregår på en rekke nivåer, mellom personer, mellom grupperepresentanter og mellom land (diplomati). Dialog får, som Gule påpeker, økende betydning for verdenssamfunnets utvikling, globaliseringen.

I bunnen for dialog ligger imidlertid alltid ulike typer interessekonflikter. (Man trenger ikke jo dialog med den man er enig med.) Behovet for dialog springer ut av ulike former for gjensidig avhengighet, så som klimaet. Konstruktive dialoger forutsetter kunnskaper, innsikt og vilje til å forstå Den Andre sitt ståsted (Kierkegaard). Mens harmonibasert dialog, basert på et uforpliktende og ufarlig sukkersøtt begrep om fred og fordragelige samtaler, på den annen side fører ingenstedshen. Slike samtaler kretser som katten om den varme grauten, de reelle kontroversene.

Konstruktive dialoger må derfor alltid være substansielle og kritiske. Verken religioner/religiøse praksiser eller humanismen kan være unntatt for dette kravet til kritisk dialog. Heller tvert om – for dersom troende og humanister er sterke og sikre i ”troen”, ja, så vet de vel også å forsvare sine ståsteder ! I så fall tåler ståstedene saklig utprøving både med lut og kaldt vann. Gode diskusjoner rundt reelle uenigheter fremmer alltid djupforståelse og innsikt, harmonitenking kun overflatebetraktninger rundt det man allerede har forstått (selvfølgeligheter).

HEF plikter på minst to områder å si tydelig og kraftfullt ifra. Uten dette vil HEF bli en utydelig aktør og smuldre opp organisatorisk.

Den første grenseoppgangen er at HEF aldri kan godta overgrep mot enkeltmenneskers rettigheter. Vi erkjenner rettnok at noen menneskerettigheter delvis er i konflikt med hverandre, og derfor må avklares i de helt konkrete situasjonene der de kolliderer. Men prinsippet om menneskerettighetene som beskyttelse mot overgrep får aldri fravikes. Dette være seg seksuell legning – eller trosfriheten. Disse rettighetene sikrer enkeltindividers frihetsrom.

Men samtidig gir disse rettighetene på ingen måte frihet fra å bli underlagt saklig og etterprøvende kritikk/konflikter. Ei slik forestilling skyldes villfarelser om menneskerettighetene. Religion og tro kan således aldri tillates som et tilfluktsrom hevet over medmenneskelig moral og ansvar, eller som rettferdiggjørelse av overgrep!

Til frihet hører nemlig alltid også et tydelig ansvar for egne handlinger, nemlig konsekvensene for en selv og medmennesker. Det særpreger så altfor mange troende at de prøver å fraskrive seg ansvaret for sine handlinger ved å vise til religionens påbud og forbud. Når individer, organisasjoner og land slik påberoper seg religiøse forordninger og regler som grunnlag for politiske handlinger, må enhver humanist betrakte dette som høyst illegitimt ! Dette er den andre grenseoppgangen HEF må foreta.

Angivelig gudegitte påbud og bestemmelser i religiøse tekster og praksiser kan aldri godtas som gyldige/endelige begrunnelser for overgrepshandlinger. Uangripelige og upåvirkelige, autoritært bestemte og religiøst begrunnede overgrep ligger nærmere den absolutte ondskap enn noe annet. Gyldige handlinger og utsagn må således alltid begrunnes i menneskelig moral og lovverket, ikke minst i menneskerettighetene. Når religion blir til politikk, plikter HEF å konfrontere! Det være seg alt ifra Bush/Blair i Irak-saken, via Taliban i Afghanistan til fundamentalistiske hellige krigere.

HEF må stå opp som uredde forsvarere for individets menneskeverd, toleranse og menneskeretter. HEF kan umulig forsvare og legitimere intoleranse og religiøse fordommer

Religiøse tekster må finne seg i den sterkeste konfrontasjon når dette er berettiget. Jeg minner  om at dialog foregår og toleranse bygges på en lang rekke arenaer i samfunnet. Min umiddelbare tanke er at Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) mest av alt fungerer som en lukket, elitær og perifer aktør i forhold til de store endringene på trosområdet i landet. Ikke dermed sagt at organet er bortkastet tid. Men jeg har vansker med å se at HEF så langt kan dokumentere de helt store gevinstene av dette arbeidet. Kan hende bør diplomatiske og substansielle dialoger bli forbildet for HEF sin dialogiske praksis i årene framover.

Høyt hevet over alle idealer om ”dialog” tårner seg derfor menneskerettighetene og kritisk-demokratisk praksis. Dersom HEF beveger seg vekk fra disse grunnleggende prinsipper til fordel for en dvask og uforpliktende formålsløs ”dialog”, da mister organisasjonen sin eksistensberettigelse. HEF må være en klippe i kampen for menneskerettighetene. Bare ved å være forutsigbar og tydelig høster HEF den respekt den fortjener, og trenger.

Ole P. Lien