Hovedside > DEBATT > Bjørn Morten Litveit Hansen: Pluralismens begrensninger

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Bjørn Morten Litveit Hansen: Pluralismens begrensninger

Kjernen i Azmeh Rasmussens kritikk er ikke å komme unna; HEF er på vei til å ofre sekularismen på pluralismens alter, skriver styremedlem i HEF, Bjørn Morten Litveit Hansen.

Publisert 18.9.2007

Sara Azmeh Rasmussen leverer for tiden gjentatte bredsider mot Human-Etisk forbund (HEF); hun heller en solid dose malurt i begeret der medlemmene skåler for seieren i KRL-saken, og ikke bare devaluerer hun denne, hun påpeker det hun oppfatter som en sekterisk tendens i forbundet.

Jeg er ikke udelt enig med Rasmussen i hvilke implikasjoner KRL-dommen har. Og der hun (Fritanke.no, 14.09.07) påstår at Gule foretar ”en usmakelig polarisering mellom stat og borger” må vel det samme sies om hennes fokus på forholdet foreldre vs. barn. I alle tilfelle er det et ubestridelig faktum at statsmakt forgriper seg på befolkningen, og at foreldre begår overgrep mot sine barn.

Kjernen i Rasmussens kritikk er dog ikke å komme unna; HEF er på vei til å ofre sekularismen på pluralismens alter.

Generalsekretær Kristin Mile og HEFs fagsjef Bente Sandvig kritiserer Rasmussens utspill, og fremholder at sistnevnte synes å ønske et sekulært samfunn, mens HEF (og det har Sandvig helt rett i) jobber for en sekulær stat og et pluralistisk samfunn.

Problemet med HEFs tilnærming er bare

  1. at en sekulær stat ikke er tilstrekkelig for å oppnå et reelt pluralistisk samfunn.
  2. at HEF selv blir mer og mer lik de trossamfunn HEF tidligere kritiserte.

For å ta det siste først. At HEF de senere ti-år har vært mest opptatt av å motvirke ikke-stemplet ved å dempe (undertrykke) den ”golde religionskritikk” til fordel for positiv humanisme og dialog/samarbeid med de ulike trossamfunn er en strategi som kan være vellykket med tanke på medlemsmasse, økonomi, og økt politisk innflytelse. På lang sikt, og i møte med ny-konservative vekkelsesbevegelser, islamister og andre som innbitt fremhever sitt eget som det rette, det sanne, det saliggjørende, er det ikke gitt at HEFs fremgangsmåte bør være den samme.

Ved å ta utgangspunkt i menneskeverdet, det rasjonelle, det vitenskapelige og holde disse  opp mot overtroen i alle dens valører, vil HEF gjeninnta en markant annen posisjon enn de religiøse all den tid forbundet ikke samtidig skal selge inn et alternativ.

Hva blir HEF ved å opprette manifester, mene noe om hva som er riktig humanistisk praksis, navnefeste nyfødte barn, kreve like rettigheter som trossamfunn, kritisere statskirka for automatisk innmelding samtidig som foreldre får bestemme at 15.000 barn skal være støttemedlemmer, og konfirmere ungdom inn i en imaginær voksenverden (år før de lovlig kan ha sex og år lov til å drikke ei pils og stemme, gjerne i den rekkefølgen)? Sekterisk er selvfølgelig et vesentlig for sterkt begrep, men grensedragningene mot det religiøse viskes ut jo mer HEF befester sitt idé-grunnlag. At det foregår en åpen og fri meningsutveksling på dette punkt er selvfølgelig den beste forsikring mot sekt-anklagene.

Så til det pluralistiske samfunnet. HEFs verdslige nirvana. Der lammet (HEF, selvfølgelig) og løvene (de tre store monoteistiske) hviler side om side, og landet flommer over av melk, honning, statsstøtte og ikke-forurensende energi. Problemet er bare at det ikke er noen av de monoteistiske religionene som vil til dette verdslige nirvana, muligens med unntak av dette med statsstøtte.

De predikerer etterlivets herligheter, men søker makt her og nå. De (herunder minimum 50% av den norske regjering) er underlagt en misjonsbefaling som ikke opphører før verdensherredømmet er sikret. Det rørende øyeblikk hvor Mellom-kirkelig Råd og Islamsk Råd nylig fant hverandre og står ”skulder mot skulder”, er i realiteten bare en gjensidig aksept av hverandres rett til å leve ut denne misjonsbefalingen uten forstyrrende konflikter (pluralisme, anyone?).

Misjonering er for øvrig ikke noe som kun foregår i utviklingsland. I tillegg til de stadige radio- og tv-andakter i statskanalen, skolegudstjenester, menighetsblad-utsendelser mv., har jeg siden jeg ble valgt inn i hovedstyret i HEF fått flere anonyme leveranser i postkassen min. Bøker om livet etter døden – jeg kommer åpenbart til å gå på en smell – og hjemmebrente DVDer med umåtelig underholdende bibelsk arkeologi/kvasi-vitenskap, alle med ”vend om til lyset, unngå helvete”-påtegninger. (Takk, forresten, men du kunne ha skrevet hvem du er all den tid du faktisk dro hjem til meg. Jeg byr på kaffe neste gang.)

At den luthersk-evangeliske statskirkeanakronismen er på vei til å bli en folkekirkebastard á la Giske er selvfølgelig et lite skritt mot en sekulær stat. Jeg har blitt fortalt, men stiller meg foreløpig avventende, til at bastarder har bedre gemytt. Det er uansett ikke et skritt mot et pluralistisk samfunn.

Pluralisme forutsetter en gjensidig respekt både for hverandres overbevisning og argumentasjon. Som nevnt, jf. misjonsbefalingen, er dette noe de monoteistiske religionene i realiteten er ute av stand til. Jeg er ikke nødvendigvis bedre. For min del er det umulig å respektere religionenes undertrykkende elementer. Jeg er pr definisjon uten respekt for de som predikerer at seksuell legning og praksis definerer din verdi som menneske, yrkesutøver, forelder. At kvinnen er underordnet mannen. At ekteskapet er innstiftet av gud og den eneste akseptable samlivsform. At jenter kjønnslemlestes og tilbys begrensede utdannings-muligheter og er pålagt en bestemt påkledning. At barn indoktrineres i religiøse skoler. At ytringsfriheten ikke omfatter religiøse dogmer. At et folk er særskilt utvalgt, og fritt kan okkupere de som måtte stå mellom dem og det lovede land. Lista er lang, jeg burde gjort den vesentlig lengre.

Det er også umulig å respektere argumenter basert på tusenårs gamle tekster skrevet av mennesker med mindre kunnskap om naturen, mennesket og universet enn det en gjennomsnittlig andreklassing besitter. I det øyeblikk religiøse åpent erkjenner at de vet like lite om hvorfor vi eksisterer som andre, og heller ikke aner hva som skjer når vi dør, skal jeg akseptere pluralismen som et faktum også på andre samfunnsområder enn innen samferdsel.

Men: Jeg har en følelse av at HEF enten har gått i glemselen eller at Fragell, fred være med ham, har blitt en profet før den tid.

Human-Etisk forbund har ressursene – både menneskelig, økonomisk, og organisatorisk – til både å være en ateistisk fanebærer og å vise sin humanisme i praksis heller enn i ordet. HEF har valget. En start er å fjerne navnefest som seremoni-tilbud, og gi avkall på barn som støttemedlemmer.

Bjørn Morten Litveit Hansen
Styremedlem, Human-Etisk forbund