Hovedside > DEBATT > Robin Tande: Klargjørende, men ikke overbevisende om friskoler

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Robin Tande: Klargjørende, men ikke overbevisende om friskoler

Hvor finner man dekning for at barn skal være fratatt slike rettigheter? Hvis menneskerettighetene får en slik konsekvens, må jeg ta sterk avstand fra dem på dette punkt, skriver Robin Tande i svar til Lars Gule.

Publisert: 5.10.2007

Jeg finner Lars Gules svar til meg klargjørende, men ikke overbevisende.
 
Jeg takker Lars Gule for et raskt og klargjørende svar. Det er meget viktig i enhver debatt å fokusere problemet, og i hvert fall komme til enighet om hva uenigheten består i. I så måte tror jeg å ha oppnådd dette. Dersom ikke noe nytt bringes opp, burde jeg her kunne avslutte mitt innspill med et par kommentarer til Gules standpunkter.
 
Først det jeg hadde fått med meg, og som Gule gjentar her:

Slik menneskerettighetene blir forstått, og bør forstås, av både stater og menneskerettighetsjurister, har alle rett til en utdanning som samsvarer med eget livssyn. Denne rettigheten forvalter foreldrene på sine barns vegne. Dermed oppstår den såkalte foreldreretten.

Kommentar: Dersom det i 30-årene hadde vært politisk og økonomisk mulighet i mitt miljø, ville jeg kanskje ha vært elev i en skole der sektens livssyn ville ha blitt innprentet helt til 15-årsalderen, uten motforestillinger. Dette til tross for at jeg allerede som 8-åring hadde en gryende skepsis til det aktuelle livssynet. I ettertid ville jeg ha sett det som et overgrep mot mine rettigheter som individ. Min mor og miljøet hadde massevis av tid for sin påvirkning fram til jeg var 7 år, og senere utenom skoletiden. Hennes rettigheter var således behørig ivaretatt. Hvor skulle motforestillingene komme fra? Hvor finner man dekning for at barn skal være fratatt slike rettigheter? Hvis menneskerettighetene får en slik konsekvens, må jeg ta sterk avstand fra dem på dette punkt.
 
Så det jeg ikke kunne forstå: Hva skal barna beskyttes mot i en offentlig konfesjonsfri skole, all den stund staten sikrer samme pensum og læreplaner i begge typer skole?

Gule klargjør:

Imidlertid kan det godt hende noen foretrekker egne skoler selv om de har godkjente undervisningsplaner og kontrolleres jevnlig, for eksempel fordi man ønsker et bestemt religiøst miljø, er supplerende religiøst perspektiv på lærestoffet osv., osv. Og dette har altså barn og foreldre en soleklar rett til å sikre seg.

Mitt sterkeste argument for en obligatorisk offentlig skole formulerte jeg meget sterkt slik:

Innvandrer- og integreringsproblematikken tydeliggjør som aldri før nødvendigheten av en offentlig obligatorisk skole. Å tilrettelegge for at barn fra vidt forskjellige kulturer først vil møtes som tenåringer i gatene for å tilpasse seg hverandre, er ikke mindre enn grov uansvarlighet.

Gule legger ikke for dagen noe bekymring for slike ting.

For meg blir Lars Gules standpunkt å måtte akseptere følgende:

Samfunnet kan ikke legge opp til brobyggende, integrerende og samarbeidsoppdragende livsviktige tiltak som en felles obligatorisk konfesjonsfri skole vil være. Dette fordi foreldre må ha rett til å beskytte sine barn mot nettopp slikt samliv med barn og lærere fra andre livssynsgrupper. For det er jo ene og alene slikt samvær det hele koker ned til. ”Supplerende religiøst perspektiv” kan man gi i søndagsskoler og hjemme. All snakk om respekt, anerkjennelse, forståelse for de som er annerledes, integrering, bygging av broer og riving av murer kan således bare opphøre?

Ja, så galt fortoner det seg i mine ører. Kanskje min fatteevne er på hell? Så kjære lesere, følg vårt motto i HEF: tenk selv.

Robin Tande