Hovedside > DEBATT > Staffan Gunnarson: Enfold gir ikke mangfold

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Staffan Gunnarson: Enfold gir ikke mangfold

Personer med et humanistisk grunnsyn bør forsvare den svakere parts, i dette fall barnas, rett til religionsfrihet. Uansett hva deres foreldre måtte mene, skriver Staffan Gunnarson.

Publisert 18.9.2007

Den norske statens kristne formålsparagrafer for skole- og barnehage er meget uheldige sett fra et humanistisk og demokratisk ståsted. Human-Etisk Forbund har rettet mye og nødvendig kritikk mot dette og det like undermåls opplegget med et obligatorisk KRL-fag her i landet. Kravet på staten om å være sekulær og ikke favorisere et livssyn foran et annet er bærende tanke bak dette. HEFs bruk av foreldreretten forstyrrer enda perspektivet. Toleranse mot religiøse skoler, som dette synes å ha medført, er også feil vei å gå for en sekulær livssynsorganisasjon.

Sekulære idealer
En av den sekulære og demokratiske statens viktigste oppgaver er å garantere alle barn en undervisning som er vitenskapsbasert og uavhengig hva gjelder politikk og livssyn (bortsett fra å fremme demokratiske grunnverdier). Innholdet i utdanningen skal ikke bygge på tro eller ideologi, men må ha objektive kriterier. Dette bør gjelde alle skoler, private som offentlige.

Hvis skolegangen får en konfesjonelt styrt retning vanskeliggjøres barnas utvikling til frie, selvstendig tenkende individer. De nektes i realiteten en allsidig og kritisk belysning av den religion eller livssyn som dominerer nærmiljøet og får lett et skjevt bilde av konkurrerende ideer.

Dette er også grunnen til at humanister i regel ikke ønsker å starte egne skoler med ateistisk eller human-etisk preg for sine barn. Det kunne utvikle seg en tendens i slike skoler til ikke å problematisere fornuften og sekulariseringen nok, samtidig som man kritiserer religion på en mindre nyansert måte. Hva verre er, kan omgivelsene i seg selv bli altfor homogene - med foreldre, elever og lærere - der ikke noen er religiøs. Man kommer da heller ikke direkte å møte religiøse synspunkter og erfaringer eller for den del kritikk av ateister, som er naturlig i en mer heterogen sammenheng.

Man må også huske på at barn ikke fødes med et bestemt livssyn, men det er foreldrene som kan ha et ønske om å gi dem et. Godkjenning av religiøse barn- og ungdomsskoler tar derfor ikke hensyn til individuelle rettigheter. De utgår fra en innfødt gruppetilhørighet, der effekten blir mer indoktrinering av - i stedet for objektiv kunnskapsformidling til - disse individer. Dette er ikke forenlig med et humanistisk grunnsyn, som bør forsvare den svakere parts, i dette fall barnas, rett til religionsfrihet. Uansett hva deres foreldre måtte mene. Det er meningsløst for staten å innføre skoleplikt om kvaliteten i obligatoriet ikke kan sikres for alle.

Pyrrhosseier
Det er lett å ha sympati for HEFs linje å drive foreldreretten i prosessen mot KRL-faget, men barn av human-etikere er blant de som tar minst skade av denne undervisningen med de motforestillinger de får hjemmefra. Med tanke spesielt på utsattheten for barn i isolerte sektliknende miljøer har man her ofret et viktig prinsipp, om å begrense foreldrenes rett for barnets beste. Religionsfriheten i menneskerettserklæringene og Barnekonvensjonen hadde vært bedre og dessuten fult ut forsvarbare argumenter i saken. Triumfen for den humanistisk sett problematiske foreldreretten i FN og Europeiske menneskerettsdomstolen risikerer å bli til en pyrrhosseier for sekularismen.

Ofte snakker man seg i HEF varme for et pluralistisk samfunn, der religions- og livssynsfrihet er en selvfølgelig del. Akkurat av denne grunn burde vi forsikre oss om ekte pluralisme allerede i skolen. Mangfold i antall religiøse skoler gir fort enfold i klasserommet. For enkeltindividet reduseres valgmulighetene Hvis man er redd for KRL, burde man være enda mer opptatt av å mobilisere motstand mot private religiøse skoler.

Kontrollen av undervisningen i skoler med konfesjonell retning er mangelfull. Skoleetaten i Sverige eier ikke de instrumenter som skal til for effektivt å garantere kvaliteten. Myndigheten tør for eksempel ikke kreve noe av muslimske skoler, da blir man anklaget for intoleranse og rasisme. Hvilke holdninger som formidles til barn i religiøse skoler hva gjelder verdensbilde, ytringsfrihet, etikk, kjønnsroller, homoseksualitet, seksualitet overhodet etc. kan man bare gjette. Er dette noe som styrker demokrati og mangfold for individ og samfunn?

Utvidede menneskerettigheter
Tolking av menneskerettighetene til fordel for religiøse maktinteresser er ikke en oppgave for sekulære organisasjoner. Selvfølgelig skal disse rettighetene være like for alle, men nettopp derfor er det så viktig at vi kritiserer foreldreretten. Jeg har personlig diskutert motstanden mot religiøse skoler med mange i HEF, som med oppgitt min svart at ”men vi må jo erkjenne foreldreretten for andre også”. Umistelige sekulære verdier, som bare vi i humanistorganisasjonene konsekvent representerer, nedprioriteres og religionen tvinges på barn. Dette er en overraskende kapitulasjonsstrategi overfor internasjonale avtaler, som heller bør erstattes med vilje til kamp og forandring til det bedre.

Europakonvensjonen til skydd for menneskerettighetene fra 1950 tillot dødsstraff i loven. Først med tilleggsprotokoll 6 i 1983 kom et totalforbud mot henrettelse og dødsstraff. Amnesty hadde lenge før det drevet kampanje mot dødsstraffen, men det er vel ikke mange som skulle si at organisasjonen av den grunn gikk imot menneskerettighetene, selv om den faktisk ikke aksepterte denne del av teksten i Europakonvensjonen? Nei, i virkeligheten var Amnesty forgjenger i kampen for menneskerettigheter. Man ønsket å utvide dem, ikke begrense dem.

På samme måte kan et konsekvent fremmet krav om å fjerne paragrafen om foreldreretten eller endre tolkingen av det føre til større frihet for flere. Vi trenger ikke å mistenkeliggjøres for å svekke menneskerettighetene eller drive med dobbeltmoral hva gjelder disse prinsippene. Vi ønsker ikke noen privilegier, bare samme vilkår for alle livssyn. Vi vil se en god pluralistisk skole for alle barn.
Humanisterna i Sverige har fortsatt håp om å få med Human-Etisk Forbund på laget i denne kampen!

Staffan Gunnarson
Leder av programutvalget i svenske Humanisterna og medlem av HEF, bosatt i Oslo