Hovedside > DEBATT > 2010 > Morten Horn: Avsluttende svar til Kjeldstadli

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Morten Horn: Avsluttende svar til Kjeldstadli


– Skal vi ta debatten om aktiv dødshjelp på alvor må vi ta for oss hele problemkomplekset. For min egen del fører det til en konklusjon om at aktiv dødshjelp kanskje kunne være ønskelig for enkeltpasienter, men det lar seg ikke innføre som en lovbasert rettighet på en forsvarlig og rettferdig måte.

Publisert: 26.5.2010

Ordskiftet mellom Ole Peder Kjeldstadli i FRVD og meg selv har vel nådd et metningspunkt, og kan trenge en sommerferie. Jeg vil avslutte med noen kommentarer til hans siste innlegg.

Innlegget viet den tyske legen Michael de Ridder omhandler stort sett ”passiv” dødshjelp, eller begrensning av livsforlengende behandling. Dette er et helt annet tema enn aktiv dødshjelp, ikke minst fordi det i Norge er lovlig og anses som ”god medisin” i legeetikken. Det er et svært viktig medisinsk- og samfunnsproblem, mye viktigere (målt i lidelse og omfang) enn aktiv dødshjelp. Men utfordringen ligger ikke i lovverket eller legenes holdning – det ligger i hvordan vi i praksis skal få implementert det vi stort sett alle er enige om. Jeg tror ikke arbeidet med å få til en fornuftig, pasientsentrert behandlingsbegrensning f.eks. på intensivavdelinger eller sykehjem tjener på en sammenblanding med det kontroversielle spørsmålet om aktiv dødshjelp.

Når det gjelder de Ridders hjertesukk – at legeetikken hindrer legene i å gjøre noe som er strafferettslig tillatt – kan vi i Norge bare være takknemlige for at slik er det i Tyskland, slik er det ikke her. Norge er et foregangsland når det gjelder pasientrettigheter, vi ligger til og med foran svenskene. Det hadde vært fint om lederen av Foreningen for Retten til en verdig død kunne vært tydeligere på at vi på dette området har et godt lovverk og en legeetikk som klart sier at all behandling forutsetter pasientens samtykke.

Kjeldstadli avslutter sitt andre innlegg med den velkjente tese: Jeg er autonom, det er min rett å velge min død. Dersom vi skal komme videre er dødshjelpsforkjemperne nødt til å avklare om dette gjelder alle mennesker – altså en rett til selvmord, rett til å få assistanse til selvmord, for alle som ønsker det. Eller så må de forklare oss hvordan dette skal avgrenses, og gi en etisk holdbar begrunnelse for avgrensningen.

Det andre problemet med Kjeldstadlis holdning er at han ser ut til å ignorere hjelperens autonomi og etikk – han fokuserer ensidig på sitt (pasientens) ønske. Men handlingen aktiv dødshjelp består jo i at en person (legen, andre helsearbeidere eller de pårørende) hjelper en annen person (pasienten) med å dø. Spesielt dersom Kjeldstadli mener at kun enkelte grupper av mennesker skal få tilgang til aktiv dødshjelp, blir det helt avgjørende å se på de etiske utfordringene for hjelperen: Hvordan man går fram for å bestemme seg om man skal hjelpe eller avslå. Hvordan vil det virke inn på hjelperen at man har bidratt til å ta livet av et annet menneske? Hvis man først har hjulpet én, hvordan vil man håndtere den neste som ber om hjelp til å dø? Skal vi ta debatten om aktiv dødshjelp på alvor må vi ta for oss hele problemkomplekset. For min egen del fører det til en konklusjon om at aktiv dødshjelp kanskje kunne være ønskelig for enkeltpasienter, men det lar seg ikke innføre som en lovbasert rettighet på en forsvarlig og rettferdig måte.

Morten Horn,
HEF-medlem og overlege, Nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus