Hovedside > DEBATT > 2010 > Ole Jørgen Anfindsen: American Renaissance med mer

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Ole Jørgen Anfindsen: American Renaissance med mer


– En innvandrings- og integreringspolitikk som fører oss i retning av sivilisatorisk sammenbrudd, kan ikke forsvares.

Publisert: 15.6.2010 

Didrik Søderlind gir i sitt siste innlegg uttrykk for at jeg har lykkes i å få ham til å revurdere sin oppfatning av meg; den har nå gått fra vondt til verre.

Det som gjør at han føler seg berettiget til å trekke min integritet i tvil, er at jeg angivelig mangler god sitatskikk. Søderlinds anklage handler om at jeg siterte ham på at ”American Renaissance (AmRen) ikke er et fascistisk blad. Og å skulle kalle det nynazistisk ville vært vanvittig!”, mens jeg altså unnlot å ta med neste setning der han fastslår at AmRen er ”talerstol for David Duke og Nick Griffin, og er bindeleddet mellom nynazismen/KKK og en bredere konservatisme.”

Jeg ser i ettertid at jeg med fordel kunne ha gjort det enda tydeligere for leserne at Søderlind er negativ til AmRen, og beklager at så ikke ble gjort. Men å utlegge dette som et forsøk fra min side på å skape en falsk forestilling om at han støtter min vurdering av AmRen, synes jeg blir ganske søkt. Saken er jo den at jeg refererte til det innlegget der Søderlind hadde redegjort for sin avvisende holdning til AmRen. Jeg mente altså at dette var klart og tydelig formidlet allerede i utgangspunktet, og jeg valgte derfor å konsentrere meg om det som for meg var et sentralt poeng, nemlig at han og jeg faktisk er enige om at AmRen verken er fascistisk eller nazistisk. Når Søderlind nå gjør dette til et spørsmål om manglende sitatskikk, og dermed også manglende integritet, hos meg, kan jeg ikke si annet enn at jeg føler meg urimelig behandlet. Man blir dessverre sittende igjen med et inntrykk av at Søderlind er mer opptatt av å fremme negative personkarakteristikker av meg, enn av å drøfte realitetene i de påstandene jeg har fremmet.

Søderlind og jeg ser altså ut til å være enige om (a) at raseforskjeller finnes, (b) at menneskeverdet ikke bør knyttes opp mot disse, og (c) at AmRen ikke kan betegnes som fascistisk eller nazistisk. Han og jeg er uenige om hvorvidt det er legitimt eller ikke å la punkt (a) få politiske konsekvenser, og vi er uenige om hvorvidt punkt (c) tilsier at det er legitimt å lenke opp til artikler på AmRen.

Min holdning til den første av de to temaene vi er uenige om, handler ganske enkelt om at jeg mener vi har en moralsk forpliktelse til å bevare sammenhengs- og bærekraften i samfunnet. En innvandrings- og integreringspolitikk som fører oss i retning av sivilisatorisk sammenbrudd, kan ikke forsvares. Særlig ikke med utgangspunkt i human-etikk, og formodentlig heller ikke med utgangspunkt i muslimsk eller kristen etikk. Der etiske fordringer kommer i konflikt med hverandre, som de vitterlig gjør i denne typen spørsmål, da bør rimelig innstilte mennesker forsøke å finne en fornuftig og human avveining mellom kryssende hensyn. Når en slik grunnholdning fører til at diverse synsere stempler meg som ekstrem, mener jeg det sier mer om tidens intellektuelle hysteri enn om meg.

Når det gjelder dette med AmRen blir nok ikke Søderlind og jeg enige, men la meg i det minste antyde for leserne noen av mine grunner for at jeg lenker opp til artikler derfra når det passer seg slik. Jeg mener at man i utgangspunktet bør være svært forsiktig med å nekte å forholde seg til aviser eller tidsskrifter som slipper til folk man selv er uenig med. Også dersom det dreier seg om folk med ekstreme holdninger til dette eller hint. Ta for eksempel Klassekampen og Dagbladet. Disse to avisene har ved en rekke anledninger fungert som talerstol for folk med holdninger og synspunkter jeg opplever som fullstendig uspiselige. Skulle vi svarteliste dem av den grunn? Nei, jeg synes ikke det. Et demokratisk sinnelag tilsier, etter min vurdering, noe helt annet. Problemet er ikke at AmRen slipper til folk som David Duke og Nick Griffin. Problemet er at det er alt for få andre som slipper dem til; deres argumenter burde bli møtt med motargumenter og demokratisk debatt, ikke med fortielse og utestengning.

I snart to år har jeg hatt en god del kontakt med samfunnsforskeren Frank Salter. Det var to ting som gjorde at jeg ble oppmerksom på hans forfatterskap. Det ene var en varm anbefaling fra en norsk biologiprofessor, det andre var en grundig analyse av hans bok On Genetic Interests (Fri tanke tar ikke ansvar for innhold på andre nettsteder), publisert nettopp hos AmRen.

Ellers har jeg ved noen anledninger trukket frem rapporten The Color of Crime (Fri tanke tar ikke ansvar for innhold på andre nettsteder). Den er nå flyttet til en egen server, men var tidligere tilgjengelig fra AmRen. Denne rapporten er rystende lesning, og har høstet betydelig anerkjennelse for sin etterrettelighet; den bør leses av enhver som ønsker å forstå noen av de utfordringene raseblandede samfunn står overfor.

Om jeg forstår Søderlind riktig, mener han at vi bør avskjære oss fra å referere til denne typen artikler og rapporter, fordi de har sitt utspring i AmRen-miljøet – der fæle folk som Duke og Griffin får anledning til å komme til orde. Jeg er uenig. Jeg respekterer selvsagt at det er ulike vurderinger i slike spørsmål, men får altså dessverre inntrykk av at Søderlind ikke kan si det samme. Og gjennom denne typen guilt-by-association-resonnementer mener han da formodentlig at man heller ikke bør la seg forstyrre av at jeg nylig har lagt frem et essay (Fri tanke tar ikke ansvar for innhold på andre nettsteder) som dokumenterer, hinsides enhver rimelig tvil, at den offentlige diskurs om raseproblematikk er gjennomsyret av intellektuell uredelighet. Dersom dette stemmer, står vi overfor et interessant eksempel på ideologisk dogmatisme fra en human-etiker. Dersom dette ikke stemmer, håper jeg vi snart kan begynne å diskutere sak i stedet for person.

For burde ikke en human-etisk grunnholdning tilsi at man går i rette med hykleri og virkelighetsfornektelse over alt der det finnes? Er ikke nettopp en forpliktelse på vitenskapelighet og rasjonell tenkning en av bærebjelkene i et humanistisk livssyn? Men i så fall burde budbringerens ideologiske ståstsed være av underordnet betydning; det som teller er argumentenes sannhet, relevans og tilstrekkelighet.

Dr. scient Ole Jørgen Anfindsen,
forfatter av boken Selvmordsparadigmet