Hovedside > REPORTASJE > Nord-Korea – Annerledeslandet

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Nord-Korea – Annerledeslandet

Nord-Korea er verdens mest surrealistiske og paranoide nasjon – ingen over og ingen ved siden. Det er umulig å la være å le. Samtidig ligger tragedien som en vond nerve i landets historie. Nord-Korea er et komisk teater, iscenesatt av to menn: Kim Il Sung og hans sønn, Kim Jong Il. Prisen for dette narrespillet har vært høy.

Tekst: Bård Larsen
Publisert 9.10.2006
Også publisert i Humanist nr. 2-2006

Tegn abonnement på Humanist
Denne artikkelen var hovedoppslag i tidsskriftet Humanist nr. 2-2006. Artikkelen gir et innsiktsfullt bilde av tankemåtene i det lille men selvsikre kommunistiske regimet. Artikkelen legges ut i forbindelse med at det 9.10.06 ble kjent at Nord-Korea har prøvesprengt en atombombe i strid med internasjonale overenskomster.
En av de virkelig fornøyelige historiene om Kim Jong Il er fra hans dager som ”kronprins” under sin far Kim Il Sung. Kim Jong var da, som nå, en stor filmfantast. Et av hans store forbilder var den sørkoreanske regissøren Shin Sang-Ok, som var kommet på kant med sitt eget lands militærstyre. Kim på sin side var mektig lei sitt eget statlige filmselskap, som bare produserte middelmådigheter. Løsningen måtte være å invitere Ok til Nord-Korea mente Kim og kom med et sjenerøst tilbud – som ble avslått.

Et nei ble imidlertid ikke oppfattet som et nei – og Ok fikk en sekk med kloroform trædd over hodet. Dermed hadde Kim importert det fremste filmtalentet på den koreanske halvøya. Noen måneder senere fulgte kona, Choin Eun Hee, Sør-Koreas største skuespillerinne, samme vei.

Shin Sang-Oks opphold i Nord-Korea ble ambivalent. Han nøt stor respekt og tjente mye penger, men han var avskåret fra å reise. Det behaget Kim å ha ham i nærheten på sine banketter. Under en av de mer utagerende sådanne, hvor halvnakne kvinner og fulle menn ustanselig skrålet sanger og kvad til Den Store Leder, tok Kim ham til side og sa: ”Mr. Shin! Alt dette er bare juks! Det er bare bedrag!”

Den mest berømte filmen fra Shins tid Nord-Korea, er en juche-marxistisk propagandautgave av … Godzilla – en film så elendig at Shin og kona fikk ekstra motivasjon til å hoppe av i Wien i 1986.

I tillegg til Shin og Choin Eun Hee, har Nord-Korea stått for bortføringen av om lag fem hundre andre sørkoreanere og et ukjent antall japanere.

En uunngåelig satire
Postmodernisten Haydn White mener at historiske fremstillinger er narrativ litteratur, på linje med prosa, hvor storyen bæres frem av et plot. Når en historiker skal formidle sine kilder må han gjøre det i språks form, og i språket ligger det alltid mening, mener White. Historikeren er farget av sin egen tid og egne meninger, og den objektive fremstilling av historien er en illusjon. På den måten blir historiske verker, i likhet med skjønnlitterære, til dramaer, satirer, parodier og tragedier.

Postmodernister sier mye rart, men her har White et poeng. Hvordan skulle det for eksempel være mulig å fremstille Nord-Korea på en måte som unngår satirens form? Da tenker jeg ikke nødvendigvis på Godzilla-historien eller på at Nord-Koreas landsfader Kim Il Sung ble født den dagen Titanic sank. Eller for den saks skyld på det faktum at hans sønn, Kim Jong Il – hvis man skal stole på nordkoreanske medier, og det skal man nok ikke – dunket inn fem hole in ones i sin aller første runde på golfbanen.

Neida, det jeg tenker på er at Nord-Korea er verdens mest surrealistiske og paranoide nasjon – ingen over og ingen ved siden. Det er umulig å la være å le. Samtidig ligger tragedien som en vond nerve i landets historie. Nord-Korea er et komisk teater, iscenesatt av to menn: Kim Il Sung og hans sønn, Kim Jong Il.

Prisen for dette narrespillet har vært høy. I en tid hvor verdensriker er gått i oppløsing og nasjonalstater har institusjonalisert individuelle menneskerettigheter, har Nord-Korea under Kimmenes ledelse gått i motsatt retning og utviklet en slags bisarr sosial kontrakt. I Nord-Korea er Rousseaus forestillinger om staten som foreldre og befolkningen som barn, sammen med Lenins idé om proletariatets diktatur, blitt rendyrket til det perverse.

Nord-Korea er et autokrati, hvor paranoia og sosial kontroll bindes sammen i en personkultus rundt Kim Il Sungs hjemmesnekrede juche-ideologi. Folket er beskyttet av Den Store Leder Kim Jong Il, som hylles i gigantomane og hysteriske massemønstringer, fullt på høyde med Hitlers Nürnberg-møter. I bunnen ligger en mytologisering av Kims rolle i etableringen av Nord-Korea – bygget på hel- eller halvløgner.

Helt siden etableringen i 1948, har landet vært preget av vold og militært forfølgelsesvanvidd. I 1950 kastet Kim Il Sung Nord-Korea ut i en meningsløs krig, som tok livet av tre millioner mennesker. Folkemordsforskeren RJ Rummel anslo i 1994 at den nordkoreanske stat har myrdet 1,6 millioner mennesker. Amnesty International rapporterer om forfølgelse, internering og drap; på all opposisjon, på kristne, på homoseksuelle og for antisosial atferd. Den som måtte slå en vits om partiet eller forsove seg til en massemønstring, blir raskt ekspedert til det hinsidige. Funksjonshemmede stues bort og forsvinner.

Det er ikke tillatt å bevege seg mellom byer uten skriftlig godkjennelse. Bruk av tortur og dødsstraff, summariske henrettelser og standrett er utbredt. De dømtes familier blir sendt i konsentrasjonsleire. I det siste er det kommet rapporter om egne barneleire. Det er i det hele tatt liten tvil om at nordkoreanere er frarøvet praktisk talt alle former for sivile og politiske rettigheter.
I tillegg kommer den delvis statsgenererte sultkatastrofen som rammet Nord-Korea på slutten av 1990-tallet og som kostet et sted mellom en og to millioner mennesker livet. På dette tidspunkt har alle spor av satire forsvunnet ut av det nordkoreanske narrativ.

Et forsøk på å beskrive Nord-Koreas politiske kultur

I know I'm an object of criticism in the world, but if I am being talked about, I must be doing the right things.

Kim Jong Il

Walter Mondale, som i sin tid var ambassadør i Japan, har sagt at den som påstår seg å være ekspert på Nord-Korea enten er en tosk eller en løgner. Kildegrunnlaget fra verdens kanskje mest lukkede system er nemlig problematisk. Dels fordi det er basert på offisielle nordkoreanske kilder, som er upålitelige og ofte ren propaganda, dels fordi kildene ofte er avhoppere; som kan fortelle en hel del om den omfattende terroren i landet, men mindre om den dypereliggende motivasjonen som ligger til grunn for at sivile og politiske menneskerettigheter, slik vi kjenner dem, praktisk talt er fraværende.

Den mest prominente av alle nordkoreanske avhoppere, Hwang Yang Yup, ble skjøvet ut av kommunistpartiets innerste kjerne før han hoppet av i 1997. Det ligger mye personlig motivasjon bak Yups motstand mot Kim Jong Il, all den tid han var en av Kim Il Sungs nærmeste betrodde, og det er blitt reist tvil om hans troverdighet. Som tidligere kader fra Nord-Korea har han mye å svare for – og mye å tie om. Det er i det hele tatt vanskelig å krype inn i hodet på en svært lukket og elitistisk nordkoreansk politisk kultur, en kultur som, for å si det forsiktig, har et instrumentelt forhold til sannheten.

CNN viste i november 2005 en reportasje fra Nord-Korea, med skjulte opptak fra offentlige henrettelser, konsentrasjonsleire og gatebilder med utsultede og døde mennesker. Reaksjonen fra nordkoreanske myndigheter var som følger: ”Denne videotapen er full av blank løgn som setter folkets og klassekampens naturlige demokratiske prinsipper i et hånlig lys, samt sverter Den Demokratiske Folkerepublikken Koreas lover”.

Det som særlig er interessant i denne sammenheng, er språkbruken og hvordan nasjonen Nord-Korea fremstiller seg selv. Enhver som vet noe om Nord-Korea vil stusse over at landet kaller seg et demokrati. Men dette er ikke nytt. Under den kalde krigen kunne gjerne kommunistiske stater kjennes igjen på navnet. De erklærte seg som demokratisk republikk eller folkets republikk og titulerte seg selv folkedemokratier, noe som skulle vise at de var de liberale demokratier overlegne. Navnvalgene var substitutter for manglende sivile og politiske rettigheter. Nord-Korea kaller seg til alt overmål for Den Demokratiske Folkerepublikken Korea.

Hvis vi med en nærmest grenseløs velvillighet skulle forsøke å gjøre det nordkoreanske demokratibegrepet meningsfullt, må det være ved å peke på at det er knyttet til klassiske kommunistiske begreper om materielle rettigheter. Mens det sivile og politiske demokratiet sikrer konstitusjonelle rettigheter, innebærer det som kjent ingen garanti for å sikre befolkningens materielle og sosiale behov. Disse rettighetene ble formulert slik i FNs konvensjon om kulturelle rettigheter i 1966: Tilfredsstillende levestandard, herunder tilstrekkelig mat, klær og husrom, arbeid og utdanning, og et liv i trygghet. Bottom of Form

Som Bertold Brecht skrev i Mor Courage: ”Først kommer maten, så kommer moralen.”

Det er blitt satset stort på utdanning, sysselsetting og boligprosjekter i Nord-Korea. Som i det gamle Sovjetunionen finnes det trafikkonstabler på veistrekninger hvor det praktisk talt ikke eksisterer trafikk. I det hele tatt er Nord-Korea et storstilt pedagogisk prosjekt med en sosial mobilisering uten sidestykke. Men etter at økonomien kollapset er dette prosjektet nærmest defekt. Energimangel, sult og korrupsjon har satt landet tiår tilbake. I tillegg er det nordkoreanske samfunnet et hierarkisk privilegiesamfunn, hvor noen grupper ikke rammes av den samme nøden: militære og politiske kadere og familiene deres.

Brecht forutsatte at regimet faktisk gjorde alt for å skaffe folket mat, noe det nåværende regimet i Pyongyang hverken har evne eller vilje til. Hva skjer i så fall med moralen?

Kommunisme?

Artikkelforfatter Bård Larsen (f. 1964) er mastergradsstudent i historie, tilknyttet Holocaust-senteret i Oslo, hvor han skriver en oppgave om det armenske folkemordet.
De ideologiske og kulturelle rammene som ligger til grunn for Nord-Koreas menneskerettighetssituasjon henger sammen med et grunnleggende annerledes syn på forhold mellom individ og makt. I den liberale sfæren er det i en eller annen form et skille mellom stat og individ. I Nord-Korea eksisterer praktisk talt ikke dette skillet. Systemet er monolittisk.

På Nord-Koreas offisielle hjemmesider kan man lese: ”Den Demokratiske Folkerepublikken Korea er en uavhengig sosialiststat som representerer interessene til alle koreanske innbyggere, gjennom juche-ideen, et folkesentrert verdenssyn som er en revolusjonær ideologi for å oppnå massenes uavhengighet, ledet av Koreas Arbeiderparti med sin monolittiske ideologi og demokratiske sentralisme.”

At liberale demokratier legitimerer grådighetens utbytterinteresser mens de ekte sosialistiske nasjoner er folkedemokratier – det vil si ekte demokratier grunnet i en konsensus i folket – er en grunnleggende idé i marxisme-leninismen. I aktivistpamfletten Hva må gjøres introduserte Lenin begrepet demokratisk sentralisme, som i korthet innebærer at folket drøftet og partiet effektuerte. Altså: Frihet til å diskutere og kritisere, enhet i handling.

Felles for kommunistiske systemer har vært en voldsom hang til massemønstringer og folkemøter som skulle danne basis for handling og enhet. I Nord-Korea har slike massemønstringer antatt hysteriske dimensjoner. Den sentraliserte maktstrukturen har vært kommunisthistoriens slippery slope. Bertold Brecht, som selv var kommunist, var nok i sitt stille sinn sørgelig klar over at når maten tok slutt, og den gjorde den kjapt, så kom moralen aldri opp av startgropa, om den i det hele tatt hadde eksistert. De Best Egnede, som skulle innta maktens høyder for å ivareta folkets egentlige interesser, har i det store og hele utviklet diktatoriske egenskaper hver gang de har fått slike muligheter for personlig makt. De har egenhendig definert hva som er det beste.

Kim Il Sung og hans kronarving Kim Jong Il har kanskje overgått dem alle. Den nordkoreanske konstitusjonen er sågar skrevet for og av kimene selv. Konstitusjonen skal være fri og uavhengig til å administrere loven, heter det i lovteksten, men to paragrafer senere understrekes det at rettsapparatet til enhver tid må stå til regnskap for Kim personlig. Det er altså langt mellom liv og lære, og makten går bare en vei – ovenifra og ned. De politiske massemønstringene er i realiteten lite annet enn religiøse vekkelsesmøter og dikterte hyllester, milevis fra den folkelige justering av makt de pretenderer å skulle være.

For å forstå hvorfor det ikke eksisterer politisk opposisjon i Nord-Korea, er det helt avgjørende å se på forestillingen om Kim som Den Best Egnede, den som alltid vet det beste for sitt folk, og å ta inn over seg at befolkningen er grundig indoktrinert til å tro at det er sant. Ideen om Den Best Egnede, hvis handlinger alltid er utrykk for den allmenne vilje, er kjent fra filosofihistorien. Jean Jacques Rousseau formulerte allmennviljen og samfunnspakten som folkets innerste og egentlige vilje. Eller som filosofen Vegard Martinsen så klart har formulert den på www.filosofi.no: Den enkelte har plikt til å adlyde lovene fordi de er uttrykk for allmennviljen, og allmennviljen er i overensstemmelse med den enkeltes egentlige vilje. Å adlyde loven er derfor å adlyde seg selv.

I juche-teorien blir prinsippet om allmennviljen reformulert som den frie vilje, noe som i denne forbindelsen virker absurd. Logikken i dette er at det er en kollektiv nasjonalistisk analogi: Nord-Korea er selvberget, fritt og uavhengig, mens Sør-Korea er en lakei og slave i imperialistenes klør.

Den amerikansk statsviteren Han Park har påpekt at Nord-Korea alltid har vært unikt i den kommunistiske verden, på grunn av den kyniske utnyttelsen av dypereliggende koreanske tradisjoner – særlig konfutsianismen – for å manipulere og utnytte befolkningen. Særlig gjelder dette det sosiale hierarkiet, med en voldsom respekt for lederskikkelser og familiestrukturer.

Kim Il Sung utviklet i 1970 en ideologi kalt ”juche”, som betyr selvberging, som er basert på konfutsiansk tenkning, hvor staten ses som en forlengelse av familien, med pater familias suverent i føringen. Nordkoreanerne ser på sine ledere som sine foreldre, og sine foreldre kan man som kjent ikke velge selv. Juche er en organisk metafor, en folkekroppsanalogi, hvor lederen er hodet og folket den fysiske kroppen. Du kan ikke ha det ene uten det andre og folket må derfor bevege seg som en enhet – eller som en maskin, for å bruke en annen metafor. Juche er også en forlengelse av marxisme-leninisme tilpasset nordkoreanske forhold. Et ledd i denne forlengelsen er at proletariatets diktatur ikke kan gå over i den kommunistiske fase så lenge det finnes en kapitalistisk verden utenfor. I realiteten et carte blanche for tingenes tilstand i Nord-Korea.

Krigskommunsime
Historikeren Adrian Buzo beskriver Nord-Koreas politiske system som krigskommunisme. Nord-Korea er etablert på krigshandlinger og krigsmytologi. Det var Kim selv som angrep Sør-Korea og satte i gang Korea-krigen, en krig Nord-Korea aldri er blitt ferdig med. De forholder seg til våpenhvilen av 27. juli 1953, og landet er derfor i konstant mobilisering med et høyt aggresjonsnivå og stor mistro til sine omgivelser. Militære budsjetter overstiger med jevne mellomrom 50 prosent av BNP.

Kim Jong Il introduserte i 1999 strategien military first, som gir militære spørsmål prioritet over alle andre saker, inkludert mat og energi. Det satses enorme summer på opprustning, deriblant en eskalering av det kjernefysiske programmet. Som følge av dette har Nord-Koreas selvpålagte isolasjon og paranoia overfor omverdenen økt. Ikke er det helt uten grunn heller, etter formuleringen av president Bush’ doktrine om ondskapens akse. Statspropagandaen tegner et ekstremt fiendebilde av en aggressiv omverden, særlig USA og Sør-Korea. Sivilbefolkningen er overbevist om at landet er i en evig unntakstilstand og krigsmobilisering og hevder at en invasjon er nært forestående.
For den alminnelige borger fremstår derfor Kim Jong Il i dag som den eneste som kan gi beskyttelse mot en fiende som blir fremstilt som ekstremt aggressiv. Det har gått så langt at avisene skriver om amerikansk kannibalisme og at landets ustanselige strømavbrudd skyldes sabotasje fra sør.

Kort fortalt er summen av all lærdom nordkoreanerne sitter inne med, identisk med det de blir fortalt av regimet i en eller annen form: At Nord-Korea er en paradisisk oase, hvis eksistens i sin helhet hviler på militær mobilisering. Landet er omgitt av fiender, og til syvende og sist er det kun en ny koreakrig som kan gjøre slutt på landets prøvelser. Det er vestverden som har splittet Korea og bare Kim kan samle de to koreaer til en militær stormakt, som kan være ledestjernen i en ny verdensorden.

I tillegg blir fienden, som etter jernteppet i praksis er hele verden minus Kina, fremstilt som så monstrøs og latterlig at det knapt er til å tro. Den vestlige verden sørger ikke for sine, alt er nød og sult og de voksne er pederaster, homofile eller slavehandlere. Den største sorgen for alle oss i den kapitalistiske verden er at vi mangler Den Store Lederens beskyttelse.

Alt dette spres i jevne, daglige doser: Morgenappeller på arbeidsplassen, på skoler og universiteter og ikke minst på radio. Radioene er fiksert på en slik måte at det kun er mulig å ta inn nordkoreanske frekvenser. Her spilles militærmarsjer, hyldningsanger til Kim Jong Il (som er megahits blant ungdommer) og evige appeller om amerikanere som kakerlakker. Det som slår mange vestlige besøkende som behersker koreansk, er den høye aggressiviteten i propagandaen. Vel er nordkoreanerne et smilende folk, men konfliktfaktoren er skyhøy og en krig mot Nord-Korea kan meget vel utvikle seg til en stygg affære.

Den militære mobiliseringskulturen har, kombinert med juchekommunismen, skapt en form for hierarkisk disiplinskultur som er basert på en eksakt, betingelsesløs og umiddelbar utførelse av ordre – i alle samfunnslag. Samtidig har Nord-Koreas korte, men intenst voldelige historie ført til en normalisering av voldsbruk, en aksept av at vold er formålsetisk legitimt. Den generelle tendensen til å løse problemer med vold har ført til en forråelse av systemet. Ikke mindre enn femti forbrytelser kan straffes med døden, og det gjøres ingen forskjell på tradisjonell kriminalitet og anti-sosiale handlinger. Alle har på en eller annen måte sveket fellesskapet.

Det store spørsmålet er: Tror Nord-Koreas eliter på sin egen propaganda? Eller er det bare en haug med tomme tønner? Det er nok en dualitet her. På den ene siden har kimene skapt et egenhendig og grådig privilegiesamfunn, mer enn en ny kommunistisk verden. På den annen side har begge kimene badet i en konstant tilstand av tilbedelse, slik at de etter hvert har begynt å tro på sine egne guddommelige egenskaper. Men tross alt ikke mer enn at de, i motsetning til den vanlige nordkoreaner, er klar over at det er en verden der ute.

På den nordkoreanske ambassadens norske hjemmesider står følgende å lese: ”Den Demokratiske Folkerepublikken Korea garanterer grunnleggende rettigheter for sine borgere som ytringsfrihet og religiøs frihet gjennom grunnloven og gjennom Statens ansvar for å ivareta borgere. I motsetning til den vanlige oppfatningen er disse rettighetene således gitt.” Begreper som ytringsfrihet og religiøs frihet eksisterer ikke i nordkoreansk offentlighet. Nordkoreanske myndigheter opererer med andre ord med to språk: Et for verden utenfor og et for sine egne innbyggere.

Forbrytelsene det nordkoreanske regimet har gjort seg skyldige i er resultater av en instrumentell tankegang som bygger på at det mindre må vike for det større. Men er dette større folkets beste eller er det personlig vinning for Kims nepotisme? De store ordene om demokrati, Store Leder og folkemakt er nok mest av alt en kynisk legitimeringsstrategi. Det kan som kjent være mindre avstand mellom intensjon og handling, enn mellom propaganda og handling. Som Adrian Buzo har påpekt, har regimet gjort enorm skade på den nasjonale psyken og gitt sine innbyggere lite i form av intellektuelle og materielle ressurser som vil gjøre dem i stand til å møte utfordringer i den moderne verden.

En dypt tragisk komedie
Etter at Japan led nederlag i Andre verdenskrig, ble Korea delt broderlig mellom Sovjetunionen, nord for den 38. breddegrad, og USA, sør for den 38. breddegrad. I 1948 ble det både i nord og sør opprettet regjeringer som begge påberopte seg å være den sanne koreanske nasjon.

I nord ble kommunistene raskt enerådende, og Stalin håndplukket Kim Il Sung som den nyttige idiot som skulle sikre Nord-Korea som en sovjetisk vasallstat. I årene frem mot 1958 bygget Kim Il Sung opp sin personlige makt gjennom voldsomme utrenskinger i partiet. Selv Stalin var forferdet. Det er ingen som helst tvil om at det var russerne som gjorde Kim Il Sung til statsleder, og det er vanskelig å forestille seg at Sung ville klart å erverve seg en slik posisjon uten hjelp fra okkupasjonsmakten. Historikere fremstiller Kim som en middels begavet mann med lite sjarm. Men det ble tidlig klart at Kim ikke var den nyttige idioten Stalin hadde ønsket seg. Kim var nemlig besatt av tanken på et forent Korea under kommunistisk styre og gikk i 1950 til stormangrep mot sør – koreakrigen var i gang.

Nyere kildegransking viser at det var Kim som presset Stalin til å godta en invasjon og ikke omvendt. Stalin var bekymret for amerikanske motreaksjoner i den kalde krigens begynnelse og mente dessuten at Europa var et langt viktigere område å prioritere rent militært. Men Kim overbeviste Stalin om at den nordkoreanske hæren var fullt kapabel til å vinne en krig mot sør, samt om den strategiske betydningen av Asia som en kamparena i den kalde krigen. Etter et overraskelsesangrep som så ut til å gå Nord-Koreas vei, kom den amerikanske hæren, med et FN-mandat i ryggen, sørkoreanerne til unnsetting. Kims hær var sjanseløs. Herfra eskalerte konflikten, med kinesisk deltagelse på nordkoreansk side. Etter tre års kamper var den territoriale gevinsten praktisk talt lik null for begge parter, og tre millioner menneskeliv var gått tapt: 1,5 millioner sørkoreanere, 54 000 amerikanere, en halv million nordkoreanere og 1 million kinesere samt et lite antall sovjetsoldater. Dette var første og eneste gang under den kalde krigen at Kina og Sovjet barket sammen mot USA og andre vestmakter.

Sannheten er altså at Kim Il Sung var helt avhengig av Sovjet for å etablere sin makt, samt av kineserne for ikke å bli til hakkemat i en krig som ikke kan beskrives som noe annet enn et rent overfall.

Kim Il Sungs ubestridte forbilde var Josef Stalin, og da Stalin døde i 1953 ble Kim tiltagende skeptisk til utviklingen i Sovjetunionen. Direkte skremt ble han da Krutsjov i 1956 holdt sin legendariske ”hemmelige tale”, som detroniserte stalinmytologien, med den noe ironiske tittelen Om personkultusen og dens konsekvenser. Siden den gang har forholdet mellom Sovjet og Nord-Korea vært mer eller mindre anstrengt. Gorbatsjov kalte Kim Il Sung for en dinosaur, men forsynte ham allikevel med våpen. Etter at muren falt i 1989, kappet Jeltsin fortøyningene til Nord-Korea og økonomien kollapset.

Forholdet til kineserne har også variert. Kim Il Sung var skremt av kulturevolusjonen, som han anså for å være ute av kontroll. Etter at Kim konsoliderte makten totalt i 1958, var Nord-Korea et rent autokrati, en enmannsbedrift og keiserdømme. Alt ble styrt fra toppen og ingen kunne utfordre Kims ubestridte makt. Rødegardister i voldelige selvtuktsorgier, som i den kinesiske kulturrevolusjonen, var utenkelig – og utfordret Kims anlegg for forfølgelsesvanvidd.

Mytologien
Alt man blir fortalt fra offisielle nordkoreanske kilder er ikke løgn og bedrag – men veldig mye er det. Kim Il Sung var en profilert, men ikke ledende geriljaleder under krigene mot Japan, men posisjonen hans blir grovt overdrevet i en statspropagandistisk personkultus uten sidestykke i moderne historie. Mens både Mao og Stalin var omgitt av en viss mystikk rundt deres ungdomsår og tidlige meritter, har Nord-Korea formet og konstruert en detaljert mytologi rundt Kims person. En kultus så komplett at historiebøkene ikke omtaler andre personer i de japanske krigene og koreakrigen. Kims medpartisaner og partivenner fra tiden før 1948 ble skjøvet ut i glemselen eller henrettet. Sovjets og Kinas helt avgjørende rolle omtales ikke. I historiebøkene finnes kun referanser til Kim Il Sung og Kim Jong Il. Referansene er til gjengjeld utallige, med personreferanser som Den Store Sol, Kjære Leder og Store Leder. 

Det pussige er at selv ikke Kims fiender får plass i bøkene. De fleste andre kulter har hatt behov for slike figurer for å påvise de reaksjonære kreftene som truer partiet innenfra. Det finnes ingen offisielle ekvivalenter til Trotski eller Bukharin i Sovjet eller Lin Biao i Kina. Heller ikke de lojale følgesvenner eksisterer i propagandaen, som Fidels Che, eller Maos Zhou Enlai. Ingen levnes ære for noen ting, unntatt Kim Il Sung. 

Paul French hevder i sin bok North Korea – The Paranoid Peninsula at et oppgjør med den nordkoreanske personkulten, a la Krutsjovs oppgjør med Stalin, ville dra proppen ut av hele det nordkoreanske samfunnet.

Mytene om kimenes rolle i Nord-Korea har klare messianske trekk og de ligner ikke så rent lite på en skapelsesberetning. Kim Il Sungs geriljaerfaring er som nevnt grovt overdrevet og mytologisert. Enda verre blir det da personkulten rundt Kims tronarving, sønnen Kim Jong Il, skulle bygges opp, for å legitimere innføringen av et de facto dynasti i Nord-Korea.

Kim Jong Il ble født på toppen av Paekdu, Koreas høyeste og helligste fjell, intet mindre. Pappa Kim skal ha ledet motstandsbevegelsen mot Japan i grenseområdene mellom Korea og Manchuria. Etter fødselen ble en ny stjerne født på himmelen, en dobbel regnbue kom til syne, mens isfjell sprakk og dagen fikk helt nytt og ukjent lys, alt mens fuglene fløy ut i verden for å overbringe de glade nyheter. Gjennom hele den japanske krig og koreakrigen forlot aldri lillekim sin fars side, men holdt flammende politiske taler for soldatene da han var fem og som tiåring sto han i fremste rekke mot japanerne. Kim Jong Il er med andre ord vidunderbarnas arketype.

Sannheten om Kim Jong Ils fødsel er, som Paul French lakonisk kommenterer det, noe annerledes. Kim Jong ble født i Sibir i 1942, hvor Kim Il hadde søkt tilfukt etter å ha blitt jaget gjennom Manchuria av japanerne. Der levde de på trygg avstand fra krigshandlingene i Korea. Riktignok hadde Kim Il kommandoen over et hundretalls menn, men de var hele tiden stasjonert i Russland og nærmet seg ikke kamphandlingene. I stedet for personlig å frigjøre Pyongyang fra japansk okkupasjon, ble Kim Il fløyet inn til byen av den røde hær, i tide til seiersparaden i oktober 1945. Likeledes ble Kim Jong sendt i sikkerhet til Manchuria under koreakrigen. 

Denne personkultusen er ingen spøk. På sett og vis må den også forstås som en allegori med en lang tradisjon i konfutsiansk maktlegitimering, hvor keiseren tillegges guddommelige egenskaper. Det skumle er at dette er en kultus som også er moderne, iblandet stalinisme og atomvåpen.

En vanlig dag i Pyongyang
For den jevne borger av Nord-Korea er hverdagslivet i personkultsstaten ikke langt unna fattigutgaven av det Aldous Huxley beskrev i Brave New World.

I Nord-Koreas gylne tid, mens sovjetisk bistand ennå opprettholdt regimet, var Pyongyang en velorkestrert og politisert hovedstad, som ble pusset og polert som et utstillingsvindu for tilreisende politiske pilegrimer. Et utvalg av innbyggerne ble dresset opp i innleid finstas og store parader ble arrangert for å vise folkets hengivenhet til Den Store Leder.  De mest spektakulære kvarterene ble åpnet for publikum, kontorlandskaper ble omgjort til fiktive kjøpesentre og fylt opp av importerte varer som til vanlig ikke var å oppspore i landet.

Alt for å vise inviterte turister fra vesten at landet fløt over av melk og honning. For også Nord-Korea har hatt sine fans blant europeiske venstreintellektuelle. Og det er påfallende at når hardbarkede kommuniststater skal vise seg frem for politiske pilegrimer fra venstresiden, så gjør de det gjerne ved å vise seg frem som kapitalister.

I dag derimot, er store deler av bykjernen blitt lukket for utlendinger og byen forfaller. Etter som økonomien har kollapset har innbyggernes oppmerksomhet mer og mer blitt rettet mot ren overlevelse.

Pyongyangs fastboende står opp klokka seks om morgenen. De to millioner innbyggerne bor i all hovedsak i høyblokker som ville vært en våt drøm for den franske arkitekten Le Corbusier (som også tegnet deler av forstedene i Paris som algeriske ungdommer stakk i brann forleden). Corbusier var inspirert av tidlig nittenhundretallspositivisme og så på mennesker som tannhjul i et stort maskineri hvis mest ideelle boform var såkalte bomaskiner, et slags OBOS fra helvete. Et slikt syn på overindividualitet passer som hånd i hanske for det nordkoreanske samfunnet, og Corbusiers ideer har materialisert seg i Pyongyang. Erfaringen er dessverre at maskiner bryter sammen.

Bomaskinene i Pyongyang byr på en rekke problemer. På grunn av energimangel og heiser som står må de som bor øverst, tretti eller førti etasjer opp, stå opp klokken fem for å rekke å komme ned. Å komme for sent til arbeid blir vurdert som sabotasje mot staten og kan føre til dramatiske straffer. Eldre som bor oppover i etasjene kommer ikke ut i det hele tatt. Mange slektninger prøver å omplassere sine eldre slektinger til de nedre etasjene og lykkes noen ganger mot bestikkelser.
Å holde varmen er en utfordring. Når strømmen er gått, og det er den for det meste, finnes ingen alternativ oppvarming. Derfor går innbyggerne med vinterklær inne og ute, dag og natt. Med dollar kan aggregater kjøpes, men dollar er dyrt i Nord-Korea. Den eneste måten å bli rik på er, ironisk nok, å gjøre suksess i kommunistpartiet, og har du først gjort det, slipper du unna bomaskinene i det hele tatt. Hundehold er ulovlig i de nordkoreanske byene, med unntak av for høytstående partimedlemmer.
Selv om store deler av Pyongyang ligger mørk om natten, er det en del av byen som alltid lyser: Kims narsissistiske presidentpalass, som kun har sitt like i åndsfrenden Nikolae Ceauşescus gigantiske palass i Bukarest. Et annet glødende landemerke er Mansudae, den tyve meter høye Kim Il Sung-statuen ved bredden av Taedongelva. Her spares der ikke på kilowattimer. For ikke å glemme det 170 meter høye Juche-tårnet, tilegnet Kim Il Sungs selvbergingsideologi. Imponerende er også de mange sprakende neonskiltene med slagord som lyser i natten: ”La oss slutte å røyke og med god helse bidra til en mektig og sterk nasjon” (Kim Jong Il røyker visstnok 60 om dagen, men pytt), ”Vår General er nummer 1”, ” Kim Jong Il: Det 21. århundres lys!” og ”Bekjemp Amerika!”.

Boligsystemet i Pyongyang er intrikat. Det er staten, eller den statlige arbeidsplassen, som avgjør hvordan innbyggerne skal bo, og kvalitet og størrelse på boligen avgjøres etter et hierarkisk klassifiseringssystem på 51 trinn, etter politisk innsats. Det er dessverre også slik at boligdekningen i Pyongyang er på skrinne 63 prosent, noe som gjør at mange familier, nederst på rangstigen og uten å bli rådført, må dele husvære.

En nordkoreansk arbeider er ansatt på livstid av sin arbeidsenhet. Boligen skal også ligge i umiddelbar nærhet til arbeidsplassen. Det drives en stor grad av intern overvåking arbeidskolleger imellom, og informantsystemet er upåklagelig. Det er ikke lov å reise ut av byen uten spesiell tillatelse. Biltrafikk og kollektivtrafikk eksisterer praktisk talt ikke og nesten ingen sykler heller, så nordkoreanerne er henvist til å gå. Noe som for så vidt er greit når livsradiusen er så begrenset som den er i Pyongyang.

Alle nordkoreanere går rundt med sine egne Kim Jong Il-buttons, som i tillegg til å vise den sedvanlige hengivenhet til lederen, også viser hvilken politisk rang man har i systemet. I de senere årene er disse merkene blitt en ettertraktet svartebørsvare. Noe som er forbundet med stor fare, men mange dollar.

En måte å erverve seg disse merkene er å gjøre det bra på skolen, noe som igjen henger sammen med hvor god du er til å memorere Kim Il Sungs og Kim Jong Ils tekster. Politikk gjennomsyrer alt; musikkundervisningen er viet sanger til Kim Jong Il:

Paektu-fjellene reiser seg
og former vårt vakre land
Jubel runger over vårt land!
Vær hilset vår kjære General!
Han er vårt lands leder
Som utfører solens gjerninger!
Lenge leve, lenge leve, General Kim Jong Il.

Alle blomster på jorden
Forteller om hans kjærlighet; stor og varm.
De blå hav og Vestens sjø,
Han medvirker i deres sang.
Han er den store gledens kunstner,
Han opphøyer Juches hage.
Lenge leve, lenge leve, General Kim Jong Il.

Han forsvarer sosialismens sak
Med jernvilje og med mot.
Han opphøyer nasjonens ære
Over den vide verden.
Han er rettferdighetens mester,
Som står opp for uavhengighet.
Lenge leve, lenge leve, General Kim Jong Il.

(Fritt oversatt fra et i utgangspunktet ubehjelpelig og a-tonalt engelsk.)

For Pyongyangs innbyggere er dagen over klokken åtte, når de kommer hjem fra arbeidet. Når mørket faller på går de og legger seg; strømmen er borte, butikkene er utsolgt for stearinlys og parafin og byen er praktisk talt tom for utesteder. I stummende mørket er selv kortspill utelukket. Etter klokken 22 ligger gatene tomme.

Mistrøstig som dette er, kan innbyggerne i byen trøste seg med at alt er mye verre på landsbygda.

Generalen
Kim Jong Il har regjert Nord-Korea siden hans far døde i 1994. Det verserer mange rykter om mannen, og hvis halvparten av dem er sanne, har vi å gjøre med en særdeles kontroversiell statsleder. Alle som har sett MAD TV vet også at mannen er lett å karikere: en liten, fet mann med professoralt oppadstigende hår (onde tunger skal ha det til at han har svelget en håndgranat) og haute couture fra kulturrevolusjonen. For øvrig går han alltid med platåsko.

På Nord-Koreas offisielle hjemmesider kan vi lese om Kim Jong Il at: ”Han var den første i historien til revolusjonære partier i å utforme Koreas Arbeiderparti til et parti fast basert på en monolittisk ideologi og lederbasert lederskap.” Dette er korrekt formidlet fra nordkoreanske myndigheter. Kim Il Jongs makt er i sannhet både monolittisk og et lederbasert lederskap. Men det kan stilles store spørsmål om hvordan mannen forvalter dette lederskapet.

Informasjonsverdien fra myndighetene blir noe mindre troverdig i denne artikkelen fra det offisielle nordkoreanske nyhetsbyrået, fra september 1997:

”Det koreanske folket hylder, stoler og følger Generalen som en Gud. Disse noble ideologiske følelsene må tilskrives det faktum at de i patriotisk iver har følt Generalens storhet i sine hjerter. Han er den Store Lærer som lærer dem hva livets egentlige mening er, en far som gir dem den nobleste politiske integritet og er en ømhjertet velgjører som bringer deres velfortjente liv ut i full blomst. Det nordkoreanske folkets liv som former et harmonisk hele med Generalen er et revolusjonært liv som eksemplifiserer på en ekstraordinær måte den nobleste politiske integritet. Det er derfor de med ubøyelig kraft har latt revolusjonen skride fremad, uten å vike for noen hinder eller problemer.  Generalen er den mentale søyle og den evige sol for det koreanske folk. Når de er i full harmoni med ham, nyter de et sant liv basert på en ren samvittighet og forpliktelse.  De opphøyer ham som sin Store Far og lærer, samlet med ham i ideologi, moral og forpliktelse. Så derfor er livet sant, fruktbart og vakkert uten noe sidestykke i historien.”

Ideelt sett skulle det altså være overflødig å tenke i Nord-Korea. Men den sosiale virkeligheten i landet er av en ganske annen karakter enn det Utopia nyhetsbyråene velger å fremstille. Den totale katastrofe rammet Nord-Korea i 1999. Som et resultat av tørke og groteske misforhold i jordbruk og økonomi, ble landet gjenstand for en hungersnød som tok livet av et sted mellom en og to millioner mennesker, for det meste barn. Alle de store kommunistiske diktaturer har opplevd slike sultkatastrofer, som på grunn av systemets beskaffenhet utvikler seg til å bli statsgenererte folkemorderiske overgrep på befolkningen.

Kim Jong Il gjorde til å begynne lite for å avhjelpe nøden. Bare en innrømmelse av at noe slikt skjedde i hans paradisiske system var utenkelig og han ville ikke vite av hjelp utenfra. Økonomien var i tillegg bunnskrapt og alt overskudd gikk til militær opprusting. I tillegg eksporterte Nord-Korea korn ut av landet, mens befolkningen sultet i hjel, for å sikre hard valuta. Det som ligger til bunn for en slik neglisjering av innbyggerne er en total mangel på empati i systemet, ovenfra og ned, i en slags vrengt og umenneskeliggjort variant av John Lockes kollektivistiske forestilling om mennesket som et blankt ark; formbart og behavioristisk som en arbeidsmaur.

Nord-Korea er Kim Jong Ils personlige aksjeselskap. Selv om økonomien går dårlig, er det aldri dårligere stilt i et stort selskap enn at iallfall direktøren klarer seg. Kim Jong Ils private formue regnes i dag for å være rundt 4 milliarder dollar. Kims livsstil er av det luksuriøse slaget. Han setter pris på raske biler, gourmetmat og fin børst. Historiene om Kims hedonistiske og dekadente livsstil er mange, og en del er opplagt for gode til å være sanne. Kim Jong Ils tidligere private kokk, japaneren Kenji Fujimoto, har i sine memoarer fortalt om kulinariske eskapader av svært kostbart format. Fujimoto reiste en gang til Stockholm og tilbake for å hente fersk laks. Andre ganger har reisen gått til Tokyo for å hente sigaretter. Kim Jong elsker banketter, og særlig gjevt er det å servere rå tunfisk, iransk kaviar og dansk bacon, med Hennesey VSOP til dessert.

Kim Jong Il er cineast på sin hals og skal ha en privat samling på 15 000 filmer, for det meste Hollywood-filmer (hva er det egentlig med diktatorers svakhet for amerikansk film?). Han er begeistret for Looney Tunes og Daffy Duck, sies det. Kim går heller ikke av veien for pornografi, og et av de mest hardnakkede ryktene går ut på at han bestiller call girls fra Vesten, også Skandinavia. Dette oppveies av en unik bredde i kultur: Han har skrevet flere operaer – uvisst av hvilken kvalitet. På bokkilden.no ligger det også ute bøker han har skrevet om både film og opera.

Alt dette til tross: Det er dumt å forstille seg at Kim Jong Il er en idiot. George Bush har riktignok kalt ham en dverg som opptrer som et bortskjemt barn ved middagsbordet, noe som ikke er helt ueffent. Samtidig har Madeleine Albright sagt at Kim Jong Il er pussig, men fokusert og dyktig når det gjelder. Når det kommer til stykket er Kim Jong Il, som sin far, briljant på et felt: Å holde på makten.

Konklusjon: ondskapens akse?
Av alle gale menn i maktposisjon er etter alle solemerker Kim Jong Il den galeste. Eller er han egentlig gal? Det er ikke lett å vite. Hvis han ikke er gal, har mannen gitt rendyrket kynisme et ansikt. Det vi derimot vet, er at Nord-Korea er en militær supermakt i regionen, rustet til tennene. Pyongyang og Seoul ligger bare 30 kilometer fra hverandre og den nordkoreanske hæren har flere hundre stridshoder pekende direkte mot Seoul. Kim Jong Il har truet med å gjøre Seoul om til et flammehav. På tross av sult og nød bruker Nord-Korea fremdeles godt over femti prosent av BNP på våpen, og landet er i konstant nervøs beredskap. I nordkoreansk offentlighet er landet omgitt av fiender og koreakrigen er fremdeles ikke avsluttet.

Det verste med denne paranoiaen er at den slett ikke er ubegrunnet. Alle venter på og håper at Kims regime skal falle og landet er for lengst innlemmet i ondskapens akse. Det har svirret rykter om flere kuppforsøk mot Kim, men det er liten grunn til å tro at de ville ført til noe annet enn en omrokering av makt i det samme systemet.

Mange har trodd at Nord-Korea ville implodere av vekten av sin egen økonomi, men regimet er seiglivet. Hvor skulle Kim Jong Il gjøre av seg hvis regimet faller? Verden er med god grunn forferdet over Irans totale neglisjering av internasjonale avtaler. Men Iran er tross alt et land med anslag av opposisjon og politisk bevegelse. Nord-Korea er et hermetisk lukket land, kjemisk fritt for det som kan kalles normal politisk aktivitet. Skulle Kim føle seg truet, er det liten grunn til å tro på at mannen ikke er i stand til å sende atomvåpen innover den koreanske halvøya, eller, hvis teknologien tillater det, mot USA. Slik sett er det ikke altfor galt å innlemme Nord-Korea i en slags akse, om ikke ond, så iallfall ekstremt farlig og ustabil. Og ville ikke en atombombe over Seoul eller Tokyo være ondt nok?

Men hvilket narrativ ender vi opp med? Utsiktene for en fredlig løsning i Nord-Korea er små. Når Kim Jong Il dør, hva da? Det er umulig å forestille seg hvor traumatiserende det vil være for befolkningen å vite at verden ser fullstendig annerledes ut enn det de er blitt forespeilet. Alle de sivilisatoriske problemene gamle kommuniststater har opplevd etter systemkollapser, vil måtte multipliseres med en ukjent faktor i tilfellet Nord-Korea. Angiversystemene ville gi grobunn for omfattende hevnaksjoner, da så godt som alle familier har noen i sine rekker som har angitt sine egne. En dyster spådom kan være at befolkningen vil stå fjetret som rådyr foran møtende trafikklys, og så henfalle til apati og kriminalitet, som foreldreløse barn som har mistet all tillit til alle ting og mennesker. Det kan være verdt å huske scenene som utspant seg da Kim Il Sung døde i 1994: Barn og voksne, tusenvis i tallet, rev av seg klærne i fortvilelse, andre kastet seg i Taedongelva med steiner i lommene. Fotballstadioner ble fylt til randen av gråtekor. Nordkoreanske avhoppere har fortalt at dette slett ikke var propaganda, men ektefølt. Folk var oppriktig knust, og ikke minst: Livredde for fremtiden.
Narrativet har foreløpig ingen ende, men i form kan det beskrives som en komisk tragedie – eller en tragisk komedie. Velg selv.


Litteraturliste:
Adrian Buzo: The Guerilla Dynasy – Politics and Leadership in North Korea. New York: I.B. Tauris 1999.
Dae-Sook Suh: Kim Il Sung – The North Korean Leader. New York: Columbia University Press 1988.
Paul French: North Korea: The paranoid Peninsula. London: Zed Books 2005.
R.J. Rummel: Death by Governemnt. London: Transaction 2006.

Nettet:
http://www.kcckp.net/en/art/music/hymn.php?a+2
http://www.korea-dpr.com/users/norway/politikk-leder.htm