Hovedside > REPORTASJE > Folkemordet på armenerne

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Folkemordet på armenerne

Armenere marsjerer under bevæpnet vakt gjennom byen Harput, i mai 1915. En tysk forretningsmann tok bildet fra sitt vindu.

Anslagsvis én million kristne armenere ble i årene 1915 og 1916 myrdet etter ordre fra tyrkisk-osmanske myndigheter. Armenerne ble ofre for et dødelig oppkok av nasjonalisme i et desperat forsøk på å redde et anakronistisk imperium. Dagens Tyrkia nekter for at noe folkemord fant sted.

Tekst: Bård Larsen
Publisert: 16.10.2007

Bård Larsen har skrevet masteropp-gave i historie tilknyttet  Holocaust-senteret i Oslo, og temaet var ”those historic mass killings”. Han er ikke i tvil om at det dreier seg om et folkemord.

Denne artikkelen er en oppdatert og vesentlig forlenget versjon av en artikkel som stod på trykk i Humanist nr 3/05, under tittelen Folkemordet på armenerne – og Tyrkias traumer.

Artikkelen er en svært lang, men Fri tanke har likevel valgt å publisere artikkelen i sin helhet. Den gir en inngående bakgrunn og analyse av både hendelsene og den ideologiske sammen-hengen de stod i.  

Forrige uke vedtok den amerikanske kongressens utenrikskomité en resolusjon som fastslår at drapene på halvannen million armenere i Tyrkia under første verdenskrig var et folkemord. Tyrkia har investert mye nasjonal prestisje i å hevde det motsatte (og i å tone ned antallet drepte) og vedtaket har forsuret stemningen mellom de to landene. President Bush har selv tatt avstand fra resolusjonen og uttalt at ”This resolution is not the right response to those historic mass killings.”

I år er det nittito år siden begynnelsen på det armenske folkemordet. Armenerne utgjorde en trussel for det vaklende osmanske riket, mente, og mener, de tyrkiske makthaverne. Men armenerne var et folk uten militær makt eller en samlet politisk organisasjon. En million armenere ble massakrert fordi en totalitær og fremmedhysterisk militærjunta oppfattet dem som en trussel.

Hypernasjonalistiske krefter i den ungtyrkiske ligaen hadde lenge utpekt de kristne minoritetene, og i særdeleshet armenerne, som syndebukker for det osmanske rikets ulykker. Dette trusselbildet antok katastrofale dimensjoner under den første verdenskrig. Sivilisasjoner som bryter sammen i krig har da også alltid vært det perfekte klima og skalkeskjul for gjennomføringen av folkemord.

Til grunn lå frykten for armensk forræderi. Ungtyrkerne var overbevist om at armenerne var en trojansk hest som i Kaukasus og Anatolia lot seg infiltrere av erkefienden Russland. På samme måte så det på de vestlig orienterte armenerne som fiendens medløpere under England og Frankrikes invasjon av Gallipoli i april 1915. Da nyhetene om landgangen i Gallipoli og et armensk opprør i Van nådde sentralregjeringen i Konstantinopel, ble det gitt ordre om avvæpning av de osmansk-armenske styrkene og deportasjon av alle armenere i Anatolia, samt likvidering av høyt utdannede armenere i Konstantinopel.

Armenerne skulle deporteres. Deportasjoner i den glovarme lilleasiatiske sommeren måtte gå galt. Under de lange marsjene i den syriske og irakiske ørkenen ble armenerne nektet vann og mat. Kolonnene ble stadig lynsjet og plyndret av banditter og av den muslimske lokalbefolkningen, som var oppildnet av islamistisk propaganda for hellig krig. Halvparten av rikets to millioner armenere ble myrdet, noe som gjør det armenske folkemordet til det forholdsmessig sett mest ødeleggende forsøk på å uslette en etnisk gruppe i moderne historie.

Armenere ble deportert, og under de lange marsjene i syrisk og irakisk ørken fikk de verken mat eller vann.
En tyrkisk tjenestemann håner utsultede armenere med brød.
Armenere hengt på et torg. Bildet er tatt av den tyske offiseren Armin T. Wegner, som var stasjonert i det Ottomanske riket og i 1915 trosset ordre og gransket og dokumenterte massakrene på armenerne.
Sultan Abdulhamid II. Da han grep makten i 1876 kastet han alle spor av liberalitet og vestvending til side og gjeninnførte islamsk overherredømme.
Talat Pasha ledet det ungtyrkiske triumviratet. Han var innenriksminister og fra 1917 Storvisir.
Enver Pasha, del av det ungtyrkiske triumviratet, krigsminister og leder av CUPs militære gren.
Henry Morgenthau, amerikansk ambassadør til det osmanske rike i perioden 1913-1916. Hans bok Ambassador Morgenthau's story, var det første større verk om folkemordet.
NEDERLAG OG YDMYKELSE
Historien begynte omtrent slik: I en atmosfære av nederlag og ydmykelse i kjølvannet av Berlin-konferansen, grep Sultan Abdulhamid II makten i 1876. Han kastet alle spor av liberalitet og vestvending til side og gjeninnførte islamsk overherredømme. Den sentraliserte statsmakten derimot, som Osmanene i en positiv utviklingsperiode hadde opparbeidet, var som skreddersydd for det autokratiske despotiet han skulle komme til å styre i 30 år. Under Abdulhamids xenofobe regime råtnet dynastiet på rot.

Samtidig vokste nasjonalistiske grupper frem blant armenere, albanere, bulgarere og andre folkegrupper. Helt avgjørende var fremveksten av den ungtyrkiske bevegelsen, delvis sprunget ut av misnøye i hæren og blant intellektuelle i eksil, som hadde begynt å snuse på muligheten for en moderne tyrkisk nasjonalstat.

FOLKEMORDETS IDEOLOGI
Det en gang så mektige osmanske riket gikk under i en prosess som strakte seg over flere hundre år.

Allerede på 1600-tallet var det en merkbar ubalanse mellom Europa og det osmanske riket. Europa var i en oppadstigende kurve, med nye nasjonalstater, ny vitenskap og store militærteknologiske fremskritt, samt sekulariseringsprosesser båret frem av renessanse, reformasjon og opplysningstid. I tillegg gikk de nye handelsveiene gjerne utenom Middelhavet, noe som ytterligere svekket det osmanske riket. Riket, som av internasjonale observatører hadde fått kallenavnet Europas syke mann, var preget av militære nederlag, stor indre uro og økonomisk stagnasjon.

I hele denne perioden satset osmanene enorme summer på å opprettholde militæret, men uten nødvendige infrastrukturelle moderniseringer. Det er i denne forbindelse verdt å merke seg to ting:

For det første det voksende presset utenifra. Osmanene led store territorielle tap, i en nesten konstant tilstand av krig – fra Ungarn og Serbia i vest til Hellas og Egypt i sør.

For det andre den nye nasjonalismen, som kompletterte den indre oppløsningen: Serbere, grekere, egyptere, bulgarere og rumenere etablerte egne nasjonalstater med støtte fra de kristne stormaktene. Imperiet falt altså fra hverandre. I denne prosessen vokste frykten blant den tyrkisk-osmanske for armensk uavhengighet. Armenerne bodde i det samme området som det store flertallet av tyrkiske muslimer og krav om armensk uavhengighet ble av den grunn oppfattet som spesielt truende.

Nasjonalisme og liberale ideer gjorde seg også gjeldende blant osmanene selv. Reformer, ofte kalt Tanzimat-reformene ble gjennomført i et forsøk på å veie opp for europeisk dominans og for å blidgjøre de religiøse minoritetene. Det ble gitt politiske og konstitusjonelle innrømmelser til andre enn muslimer. Dette tok slutt i 1876, i og med despotiet til sultan Abdulhamid II (1842-1918). I 1877 erklærte Hamid, i dynastisk ånd, at ”konstitusjonelt styre er ikke noe for meg”. 

THE GREAT ASSASIN
Abdulhamid tok makten i et forsøk på å gjenopprette den osmanske storhetstid. Slik skulle det ikke gå.

Den engelske statsministeren William Gladstone ga Hamid kallenavnet ”the Great Assasin”, mens britisk presse kalte ham den blodige sultanen etter det som senere har blitt kalt hamidyenmassakrene (1894-96). Armenske bønder rundt byen Sausson i øst-Anatolia ble angrepet av både kurdiske og tyrkiske regulære og irregulære tropper (hamidyenregimentene). Dette skjedde fordi armenerne nektet å betale dobbel skatt, til henholdsvis tyrkiske myndigheter og lokale kurdiske krigsherrer. Typisk for Abdulahmids styre var at han ikke grep inn på sentralregjeringens vegne for å forhindre ulovlig skatteinnkreving.

Abdulhamid var skremt både av den armenske politiske og sosiale mobiliseringen, og av sviktende armensk lojalitet, i et potensielt farlig grenseområde.  Han var fortrolig med den ungarske eventyreren, orientalisten og privatlæreren i europeiske språk ved tyrkiske hoff, Arminius Vambery (1832-1913) .

Tidlig i 1891 hadde Abdulhamid delt sine bekymringer med Vambery: ”I tell you I will soon settle those Armenians. I will give them a box on the ears which will make them smart and relinquish their revolutionary ambitions.”  Armenske falangister (huntchakkene) sto forholdsvis sterkt i området. De hadde bevæpnet deler av den mannlige befolkningen og det resulterte i væpnede konfrontasjoner mellom kurdere og armenere.

Den samme type opprør skjedde i Bitlis og Urfa. De kurdiske styrkene viste seg ute av stand til å slå ned opprøret, og regulære tyrkiske styrker ble sendt til området. Da utviklet de sporadiske og geriljapregede konfrontasjonene seg til rene nedslaktinger av armenere i en rekke byer. I to uker etter at opprøret var nedkjempet, ble flyktende armenere innhentet og drept av hamidyen-regimentet, uavhengig av alder, kjønn og stridsstatus. 

Sultanen selv unngikk å stå ansvarlig for disse massakrene siden hamidyen-regimentet ikke sto direkte under hans kommando. Etter nok et armensk opprør, i september 1895, denne gangen i form av demonstrasjoner i Konstantinopel og krav om reformer, kombinert med spredte armenske væpnede aksjoner, gikk massakrene av hengslene.

I noen høstmåneder skulle den armenske befolkningen i Anatolia oppleve lyden av signalhorn i gatene; som varslet død og ødeleggelse. I Trabzon ble 1200 drept. Den franske konsulen, Gilliere, rapporterte den 15. oktober:

    The morning of the 8th was quiet, but towards noon a bugle sounded. Armed Turks, Laz bandits, and soldiers invaded the Armenian district and killed everyone in sight. They broke into shops and plundered them. The shopkeepers were dragged out and delivered to the assasins. The wounded were finished off with unheard of brutality.

Tilsvarende massakrer fant sted i Erzerum, Bitlis, Van, Sivas, Alleppo, Adana og Ankara. Overalt begynte massakrene ved lyden av signalhorn. Ofte var den muslimske sivilbefolkningen delaktig. Voldsbruken var uvanlig sadistisk, nesten rituell, kunne utenlandske vitner melde: ”All night and all day Armenians were slaughtered and hung from butcher’s hooks, the bodies soaked in oil, were thrown into the fires”, fortalte franske misjonærer fra Erzerum.  Verst gikk det utover innbyggerne i Alleppo, Cilicia. Ved daggry hørtes lyden av ”dødens horn”. Hundre armenere ble rituelt slaktet ved å få halsen skåret over, mens det ble resitert fra koranen. Tre tusen armenere søkte tilflukt i kirken, og der ble de brent levende. Den britiske konsulen G.H. Fitzmaurice skrev i sin offisielle rapport i mars 1896:

    Upon careful study, I believe that 8.000 Armenians perished during the two days of massacres, of whom 2,500 or 3,000 were killed or burned in the cathedral. I would not be surprised if later the figure of 9 or 10,000 was found to be closer to the truth.

I det samme tidsrommet utførte hunchakene en bemerkelseverdig operasjon i Konstantinopel. I et forsøk på å få internasjonal oppmerksomhet okkuperte medlemmer av gruppen den osmanske sentralbanken, og truet med å sprenge den i luften. Det skjedde ikke etter planen, for banken ble stormet av unge muslimske teologistudenter, softas, og hunchakene ble drept på stedet.  Intensiverte pogromer i hovedstaden resulterte i at flere tusen armenere ble drept som et direkte resultat av bankepisoden.

MANGLENDE EUROPEISK REAKSJON
Responsen fra de europeiske landene på massakrene var steril og avventende, på tross av alle telegram som tikket inn fra konsulater og misjonsstasjoner. De økonomiske og diplomatiske interessene veide tyngre enn humanitær bistand. Den franske ambassadøren i Konstantinopel, Paul Cambon (1843-1924), var i harnisk over det han mente var unnfallenhet, taushet og kynisme fra den franske regjering og franske aviser. Han satte sin stilling på spill for å informere verdenssamfunnet om hva som foregikk i det osmanske riket. ”It makes me furious to see that at a time when the opportunity presents itself to play a decisive role, our government appears to be without any ideas over foreign policy”, sa Cambon med adresse til regjeringens likegyldighet.  Særlig lot han sin harme regne over pressen, spesielt rettet mot Journal des Debats og redaktørene Jules Dietz og Francis Charmes,

    …who close their eyes to the daily horrors of which we are the witnesses….they may believe that the death of 50,000 and even 100,000 Armenians, whose corpses are strewn all over Asia Minor, is not worth the life of a single French soldier. But at least one should be cognizant of the reality of the facts. Gabriel Charmes should shudder in his grave in face of the silence of the Debats.

Cambon rettet en siste salve mot pressen ved å skrive at når tiden kom ville “the small French stockholders see their Ottoman dividends threatened, we will undoubtedly see philanthropy sprout in their hearts.” 

Totalt ble et sted mellom 80 000 og 200 000 tusen armenere drept i forlengelsen av opprørene i årene 1894 - 1896.

Hamids styre eroderte sakte gjennom indre korrupsjon, undertrykkelse og vanstyre. I internasjonal presse var det osmanske riket blitt til klokken som hadde stoppet. Allikevel varte regimet hans lenger enn noen hadde forventet, helt til 1908.

I 1908 fikk Abdulhamids enevelde en brå slutt. Ungtyrkerne gjennomførte revolusjon og innførte noe som lignet en konstitusjon. Hamid ble degradert som statsoverhode og mistet all politisk innflytelse, men fikk beholde sin tittel som sultan og kalif frem til han ble endelig avsatt året etter.

UNGTYRKERNE OG CUP
I 1889 opprettet unge, europeisk inspirerte nasjonalister ved Militærakademiet i Konstantinopel et hemmelig forbund, Progress and Union, senere kalt Ungtyrkerne, hvis mål var å kaste sultanen.

De eneste læresteder med høyere, ikke-religiøs utdanning for osmanske muslimer var militærakademiene. Abdulhamid hadde opprettet et omfattende etterretningsvesen og utplassert spioner på disse lærestedene. Ungtyrkerne svarte med hemmelighold, som dekknavn og kryptert kommunikasjon cellene imellom. Dette kan være med på å forklare at deres største partiorganisasjon skulle komme til å bære preg av en militær kult vel så mye som et politisk parti. Denne partiorganisasjonen, Committee of Union and Progress (CUP), ble offisielt stiftet i 1895 og skulle utgjøre ryggraden i den ungtyrkiske ligaen.

Det kan være vanskelig å skille mellom CUP og Ungtyrkerne. Noe forenklet var Ungtyrkerne i utgangspunktet en bredere og mer liberal bevegelse enn CUP, men etter hvert smeltet de i hverandre og ble ensrettet.

I årene etter 1889 var Ungtyrkerne delt i to fløyer. Kretsen rundt Abdulhamids nevø prins Sahabeddin, som holdt til i Paris, sto for et liberalt og desentralisert Tyrkia og ville inkludere etniske og religiøse minoriteter i en moderne frihandelsføderasjon. Troen på at dette skulle kunne gå, gjorde at intellektuelle armenere i vesentlig grad ønsket integrasjon i det osmanske rike, heller enn selvstendighet. Den andre fløyen ønsket en enhetlig tyrkisk stat og var en sterk gruppering i CUP.

Fra revolusjonsåret 1908 av svingte pendelen i CUP over mot en autoritær og militaristisk nasjonalisme – fra de røykfylte salongene i parisisk eksil til misfornøyde militærbrakker i Makedonia.

Som i Europa var hæren en fødestue for anti-liberale og sosialdarwinistiske ideer. De optimistiske slagordene i gatene, om frihet, likhet og brorskap, kunne etter revolusjonen ikke lenge overskygge de konstitusjonelle truslene et sterkt CUP utgjorde. I Nasjonalforsamlingen hadde Ungtyrkerne, dominert av CUP, rent flertall. I økende grad ble tendensen at CUP unndro seg forhandlinger med eller helt ignorerte mindretallet.

ZIA GÖKALP OG PANTYRKISMEN
Nor is the pan-Turkist social myth dead today; it lives on in the extreme Right parties in Turkey, and in organizations like The Association of Pan-Turkists.
Anthony D Smith, 1999

CUP og ungtyrkernes i særklasse ledende intellektuelle i revolusjonsårene var sosiologen Zia Gökalp (1876-1924). CUP var ideologisk og teoretisk fragmentert uten en solid base, helt frem til Gökalp formulerte sine viktigste teser. Han ble medlem av CUPs sentralkomitee i 1911. Andre sentrale politikere i CUP hadde ikke noe avklart forhold til det osmanske rikets fremtid. De lente mot en nasjonalstatlig løsning, men sto med den ene foten i den imperiale tradisjonen. Mye av drivkraften bak Gökalps nasjonalisme var basert på overlevelse: Gökalp hadde dårlig tid; imperiet var skadeskutt og det var ingen tid å miste, skrev han i ett av sine mange patriotiske dikt:

    We were defeated because we were so backward,
    To take revenge, we shall adopt the enemy’s science.
    We shall learn his skill, steal his methods.
    On progress we will set our heart.
    We shall skip five hundred years
    And not stand still. Little time is left.

Diktene hans var ofte svermeriske og romantiske i tonen, men også fulle av hevnmotiver og revansjisme. Dette var gjenspeilinger av Gökalps nasjonalisme, som var radikal og voldsom. Den skulle løse det ”armenske problem”, styrke en enhetlig nasjon og sette seg i respekt hos stormaktene.

Som andre tenkere i CUP søkte også Gökalp etter svarene på de osmanske utfordringer i den europeiske romantiske nasjonalismens tradisjon, en tradisjon som var både militaristisk, etnosentrisk og elitistisk. Gökalp hadde ikke til hensikt å likestille kristne og muslimer i en ny tyrkisk nasjonalstat. Snarere ville han skille religion og stat for å løse de problemene tanzimatreformerne og ny-ottomanisme ikke hadde maktet å løse. Gökalp skrev:

    The Tanzimat strove to broaden the understanding of ”Ottoman” to Muslim and non-Muslim alike in order to satisfy Christian elements that had supposedly expressed dissatisfaction through their desire for [their own separate] nationality….But it could [never] have worked as the Tanzimat [reformers] had hoped….The Christian peoples did not consider the right to be Ottomans as a gift or a favour.

Gökalps anliggende var egentlig lik den opprinnelige ordenen i det osmanske riket: Tilbake til rankehierarkiet, og for å gjøre slutt på ”the illusion of Muslim-Christian equality”. I en artikkel i det nasjonalistiske tidsskriftet Yeni Hayat (Nytt Liv) skrev Gökalp at ”Turks are the ’supermen’ imagined by the German philospher Nietzsche… New life will be born from Turkishness.” Ifølge Gökalp kunne ikke et felles hjemland skapes for forskjellige kulturelle, etniske, religiøse og nasjonale grupper. Slike stater hadde verken evnen eller viljen til å overleve.

For de kristne minoritetene var Gökalps helning mot etnisk nasjonalisme dårlige nyheter. Det ble ganske tidlig klart at Gökalps fremtidsvisjon for Tyrkia var at den tyrkiske fullborger måtte være både tyrkiskspråklig og muslimsk. Derfor var Gökalps nasjonalisme en blanding av gammelt og nytt: Sekularisering av staten ville en gang for alle løse konflikten mellom religiøs og verdslig makt. Men et helt avgjørende bidrag til at en slik løsning kunne gjennomføres uten store protester fra ulemaen, var at andre trosretninger enn islam, i tråd med osmansk tradisjon, ble definert som utgruppe. Om ikke formelt, så i alle fall i den nasjonalistiske retorikken. På den måten kunne islam råde det religiøse domene uten konkurranse. Gökalp var en mester i å inkorporere islamsk retorikk i den nasjonalistiske agendaen.

Gökalp var inspirert av Ferdinand Tönnies skarpe skille mellom sivilisasjon og kultur. Kulturen var det spesifikke; det autentiske som språk, historie, kunst og tradisjon. Kulturen var ikke universell, men tilhørte det Gökalp kalte ”nasjonens sjel”.  Gökalp var altså en kulturell isolasjonist. Sivilisasjon, på den annen side, var basert på universelt tilgjengelig boklig lærdom, slik som teknikk, naturvitenskap og administrative løsninger som kunne tilpasses mange forskjellige kulturer. Gökalp ville adoptere vestlig sivilisasjon, men ikke vestlig kultur. Han avviste i foraktelig tone den måten de kristne minoritetene i imperiet ukritisk hadde adoptert vestlig kultur:

    ”just like a man who buys ready-made suits…but we Muslims…cannot, owing to the particular style of our life, imitate fixed models of civilization. We need clothes made to measure, principles of life which fit our figure…This national Ottoman civilization will arouse the envy of European civilization.” 

ETNOSENTRISK OG SJÅVINISTISK KULTURSYN
Gökalp var inspirert av Nietzsches harranger mot den vestlige sivilisasjonens åndelige fattigdom og skrev videre at den vestlige sivilisasjonen ”is based on rotten and decaying foundations and is doomed to ruin. The new civilization will be created by the Turkish race which has not, like other races, been demoralized by alcohol and licentious living, but has been strengthened and rejuvenated in glorious ways.”  Det er ingen overdrivelse å påstå at Gökalps kultursyn var etnosentrisk og sjåvinistisk. Den tyrkiske kultur var i hans øyne alle andre kulturer langt overlegen. Som så mange andre nasjonalister før ham (og etter ham) kunne Gökalp være temmelig omtrentlig i sin omgang med historien for å påvise tyrkisk storhet. Gökalp tilbød et historiesyn hvor den vestlige sivilisasjonens opprinnelse var tyrkisk, intet mindre:

    Western civilisation is a continuation of ancient Mediterranean civilisation. The earliest founders of the Mediterranean civilisation were Turanian peoples…These ancient Turks, who were attacked by Semites from the south and by Aryans from the north, were forced to turn temporarily towards the Far East. But this temporary Eastern affinity does not prove anything against our affinity towards Western civilisation.  

Gökalp formet en nasjonal ideologi som kunne tilpasses de utfordringene det osmanske riket sto ovenfor. Målet var å befri den tyrkisk-muslimske befolkningen fra selvforakt og ignoranse gjennom historiserende oppdragelse. Anthony D. Smith beskriver det slik: ”…genealogy and ideology alike promoted that racial myth of descent which enabled grandiose title-deeds to be drawn up on behalf of a soon-to-be-revived Turkish people, whose Ottoman state bastion was no longer tenable.” 

Tenkerne i CUP var, som vi har sett, villige til å bruke et bredt og til tider usammenhengende spekter av ideer for å artikulere den ideologi som kunne forme en tyrkisk nasjonalisme. For Gökalp og andre intellektuelle i CUP var det hele tiden snakk om nasjonsbygging ovenifra. Den intellektuelle ”inputen” for denne nasjonalismen var en høyst moderne idé: den homogene, men moderne stat som skulle hevde seg i den industrialiserte verden, men i vesentlig grad også en irrasjonell, førmoderne og delvis fiktiv idé om historisk legitimering og storhet.

Den amerikanske statsviteren Robert Melson skriver at ett av den integrale nasjonalismens hovedprosjekter er å påvise en nasjons fordums storhet for å legitimere en revolusjonær omveltning av systemer. Dette innebærer en nasjonshistorie som går langt tilbake, hvor kjernen i historien ikke er klassemotsetninger eller dynastier, men etniske nasjoner.

Melson skriver om ungtyrkernes oppfatning av historiens drivkrefter: ”They are nations. In all essentials unchanged from time immemorial, such nations have their origins in a dim but glorious past, a Golden Age”.   I Gökalps skrifter ble det henvist til mer eller mindre rettmessig tyrkiske storheter som Djengis Khan og Timur Babur. De skulle ha vist, gjennom moralsk og fysisk mot, at de var andre folkeslag overlegne: arabere, grekere, armenere og persere – for ikke å snakke om europeerne.

Ungtyrkerne hadde mange ideologiske jern i ilden frem mot Balkankrigen: Pan-islamisme som en innrømmelse til de arabiske provinsene, ottomanisme som en innrømmelse til kristne og jøder og pan-tyrkisme som basisen i dannelsen av et eksklusivt tyrkisk nasjonalbilde. Etter Balkankrigen derimot, (Allah’s divine punishment for a society that did not know how to pull itself together), hadde varsellampene for alvor begynt å blinke blant nasjonalistene. Alle andre prosjekter enn de integrale tyrkiske ble lagt til side. 

PAN-TYRKISMENS TO FASER
Den spesielle varianten av tyrkisk nasjonalisme, pantyrkisme, ble til offisiell politikk. Pan-tyrkismen, som har sin ekvivalent i pan-slavisme og pan-germanisme, kan oppsummeres i to faser:

Først skulle de osmanske tyrkere feste grepet om restene av imperiet. Dette skulle være den nasjonsbyggende fase, hvor de osmanske tyrkere skulle gjennomgå en nasjonal bevisstgjøring og, om mulig, så skulle minoritetene tyrkifiseres og islamiseres.

Den neste fase var den pan-tyrkiske fase, hvor imperiet, eller nasjonen Tyrkia, skulle ekspandere for å forene alle tyrkiske folkeslag i regionen. Særlig gjaldt dette de sør-østlige gruppene av tyrkiske folkeslag i Russland og i Persia.

Gökalp var både pragmatisk og paradoksal i sine intellektuelle tilnærminger. Men de nasjonalistiske ideene sto på fast grunn, og kunne ikke rokkes ved, ifølge Gökalp, som var det man kan kalle for en ekstrem anti-universalist. Nasjonen sto over alt, noe Gökalp viste med all tydelighet i et annet av sine dikt:

    What is duty? A voice that comes down from
    The throne of God,
    Reverberating the consciousness of my nation.
    I am a soldier, it [the nation] is my commander,
    I obey without question all its orders.
    With closed eyes
    I carry out my duty.

Enhver nasjon måtte dyrke sin egen identitet, kultur og sjel, mente Gökalp, og forkastet ideen om et internasjonalt samfunn. Han fnyste av det liberale konseptet i vest-Europa om at størrelser som religion, moral og internasjonal rett krevde at nasjonalstaten måtte begrense sin jurisdiksjon, og at lojalitet til nasjonalstaten ikke kunne overskride dem. Etikk var, ifølge Gökalp, slett ikke universell eller overnasjonal. Tvert imot, så var nasjonen i seg selv, summen av alle dygder, veien og målet; kilden til alle etiske verdier. Moral var identisk med fedrelandskjærlighet og patriotisme.

I Gökalps øyne styrket islam patriotismen, og alt som kunne styrke nasjonalfølelsen var legitimt. Men identiteter som styrket nasjonen måtte være kollektive, nærmest unisone fenomener. Den europeiske liberalismen var svak, fordi den baserte seg på individet, det selvsentrerte egoet som ikke kunne tjene som et moralsk ideal. Gökalp mente av den grunn at islam som kollektiv bevissthet var et enestående patriotisk redskap, selv i sine mest aggressive former.

Den britiske midtøsten-historikeren Uriel Heyd, skrev Gökalps biografi allerede i 1950. Han beskriver hvordan Gökalp var en ideologisk strateg, som så nytten av Islam, i motsetning til en del av sine nyfrelste positivister i CUP: ”For this view he finds support in the Islamic conception of Jihad, the Holy War against the unbelievers, and the stress laid by Muhammed on the fraternity of the faithful and not on the brotherhood of man.”  Her vektlegger også Heyd den anti-universelle dragningen Gökalp hadde.

Gökalp mente at en tyrkisk nasjonalstat skulle bygges på prinsippet om et sammenfall mellom nasjonens fysiske grense og dens etnisk/religiøse sammensetning. I realiteten betydde dette en tyrkifisering, eller assimilering av språklige og religiøse minoriteter i riket hvis disse gruppene skulle kunne ta fullverdig del av Gökalps planlagte nasjonale fellesskap. Zia Gökalps pantyrkisme kan oppsummeres som en tyrkisk nasjon med tyrkiskspråklige muslimer. Grekere, armenere, assyrere og jøder som levde i Anatolia, eller det som skulle bli nasjonalstaten Tyrkia, var etter Gökalps syn riktignok osmanske statsborgere, men de tilhørte ikke den tyrkiske nasjon som sådan.

Det hendte at kristne konverterte til islam, særlig under første verdenskrig, men totalt sett var få villige til å gi avkall på noe så sterkt identitetsbærende som religion og kulturelle historiske preferanser. Språk kan læres, kulturelle tradisjoner kan konverteres, men religiøs tilhørighet er en annen historie. Dørene inn til Gökalps tyrkiske folkefellesskap var altså stengt. Gökalps symbiose av islam og et tyrkisk kulturelt og historisk felleskap hadde som konsekvens at ikke-muslimers status som fremmedelementer, forble status quo, noe de var godt vant med etter 600 års status som annenrangs borgere.

Gökalp skapte et nasjonalistisk idésett som var som støpt til å polarisere og forverre de etnisk/religiøse motsetningene som eksisterte i det osmanske riket, og som ble et propagandistisk redskap under massakrene i 1915.

ØKONOMISK PATRIOTISME
Pan-tyrkisme, islam og tyrkisme ekskluderte armenerne fra nasjonsbegrepet. Samtidig introduserte Gökalp en økonomisk teori som skulle ekskludere armenerne og de osmanske grekere fra økonomisk aktivitet.  Den gjenspeilte hans motstand mot liberalisme og individuelle rettigheter i den politiske sfæren, og var nok et utrykk for hans isolasjonistiske tendenser. Gökalp mente at ikke-muslimer hindret tyrkisk kontroll over økonomien og at tyrkerne måtte utvikle en nasjonal økonomi - inspirert av pan-germanisten Friedrich List - for å feste grepet om den. 

Sentralt i Lists økonomiske teori var en særlig sterk motstand mot frihandel, laissez-faire og Manchester-skolen, til fordel for en sterkt proteksjonistisk og nasjonalistisk økonomi. Influert av disse ideene betraktet Gökalp den osmanske økonomi, hvor tyrkere og ikke-tyrkere drev samhandel, som ”uekte”, fordi gruppene manglet en felles bevissthet. Staten måtte ifølge Gökalp være et organisk hele, eller en sosial totalitet bestående av politisk, kulturell og økonomisk enhet. Økonomisk enhet forutsatte en sterk nasjonal bevissthet.

Derfor utviklet Gökalp Milli Tesanüd – nasjonal solidaritet. Her ble den politiske og kulturelle bevisstgjøringen (tyrkifiseringen) til et parallelt prosjekt med den nasjonale økonomien.  Den nasjonale solidariteten var et ledd i Gökalps organiske verdensbilde, og målet var å sy sammen den tyrkiske nasjon til en organisk helhet som kunne operere uavhengig av alle andre stater og nasjonaliteter, også på det økonomiske området.

Tyrkere måtte derfor selv stå for all økonomisk aktivitet i det nye Tyrkia. Han hadde hele tiden ment at løsningen for Tyrkia var proteksjonisme og styrking av staten. Dernest å kaste ut alle utenlandske interesser som Tyrkia ikke selv helt og fullt kunne kontrollere.

Alt dette som et ledd i politisk, etnisk og økonomisk homogenisering av staten, som ifølge Gökalp innebar en stabilitet, kontroll, forutsigbarhet og styrke som det osmanske riket hadde manglet og som hadde ført til dets undergang. Gökalp ville i tillegg bygge opp et sterkt borgerskap ved å nasjonalisere økonomien. Klassekamp var et fullstendig uaktuelt konsept i Gökalps verden, aller mest fordi marxister, i alle fall på Gökalps tid, betraktet proletariatet som universelt og transnasjonalt. Løsningen var å opprette tyrkisk-muslimske laug, med vekt på etnisk homogenitet. 

En konstant understrøm i Gökalps politiske teori var ekspansjonistisk og revansjistisk. I kjølvannet av dette benyttet han seg av retoriske grep som å omtale ikke-muslimer som kosmopolitter og ”unwavering imitators of Europe” på den ene siden, og at tyrkerne på sin side, ville ”produce the life of a new civilization” med ”genuine values”.  Videre forsikret han at Tyrkia ville bygge de beste handelsskip og dominere verdenshavene. I diktet Vatan (fedreland) skrev han at ”maritime arsenals, factories, steamers, trains belong to the Turk”. 

Når Tyrkia fikk befestet sin stilling som en sterk stat ville de påta seg ansvaret som den muslimske verdens avantgarde: “The Turkish nationality [Türklük] is the genuine point of support of the Muslim world [Islamiyet] and of Ottomanness [Osmanlilik] against cosmopolitanism.” 

Gökalp slo gang på gang fast at økonomisk patriotisme ble motarbeidet av den europeiske liberale økonomiske dominansen i imperiet, og at armenerne dro fordeler av dette. Som i den tyske Völkish-bevegelsen ble de fremmede, de andre og uekte, kultursnylterne, de som ikke hørte til, til stadighet omtalt som kosmopolitter, flakkende og uten røtter. Armenerne, som ble identifisert med politisk liberalisme på grunn av reformkrav og autonome aspirasjoner, og økonomisk liberalisme på grunn av deres handelsforbindelser, inkarnerte kosmopolitisme på sitt verste.  Påvirket av dette klimaet uttrykte en av Gökalps allierte, Tekin Alp (1876-1935), både bitterhet og offerposisjonering på vegne av et nedslått osmansk rike, i tillegg til en solid dose revansjisme:

    On the other hand, the Christian population of Turkey had been consistently progressing, partly by means of privileges too easily granted, and partly by their own initiative, and they are ousting the real owner of the country more and more from their heritage…The Greeks form the sea and the islands have taken possession of the harbours and coast towns of Anatolia…The Armenians who, thanks to their friendly relations with England, have become very rich…The Turk is such a miserable wretch that he has forgotten the plains of Turania, without even having been able to assure his footing in the country he has conquered.”

BOYKOTT AV "UTENLANDSKE" BUTIKKER
Som et resultat av kampanjen for økonomisk patriotisme ble ikke-muslimske butikker boikottet, i flere omganger. Først ble gresk-osmanske handelsfolk og håndverkere boikottet under en konflikt med Hellas i 1912, men den ble raskt utvidet til å omfatte andre ikke-muslimske grupper, som armenere og assyrere.

Under Balkan-krigene skjedde en tilsvarende boikott. Et fellestrekk var at armenske og greske butikker hele tiden ble omtalt som utenlandske butikker. Nyansen mellom stormaktene som sådan, og de kristne minoritetene ble i tyrkiske øyne mer og mer uklare. Armenere og grekere var i 1913 nominelt på det nærmeste utradert av enhver nasjonal fellesbetegnelse. Boikottene var det første konkrete resultatet av den nasjonale patriotiske økonomien. Tekinalp selv skrev at boikottene hadde forårsaket at hundrevis av små greske og armenske handelsfolk var gått konkurs, og understreket i sterke rasistiske vendinger hvor viktig disse aksjonene var som politisk verktøy for å styrke en tyrkisk solidaritetsfølelse:

    The systematic and rigorous boycott is now at an end, but the spirit it created persists. There are Turks who will not set foot in foreign shops unless they are certain that the same articles cannot be purchased under the same conditions in the shops of men of their own race, or at least their own religion. This feeling of brotherhood has taken firm root in the hearts of the people all over the empire.

I Konstantinopel og andre storbyer ble det etter hvert vanlig å se butikker, barberere og kaffehus omdøpt til Turan. Det varierte bybildet med håndverkere og småbutikker drevet av et mangfold av nasjonaliteter forandret seg.

Dette var det første steg i en pre-genocidal økonomisk likvidasjon av de kristne, og det gikk hardest utover armenerne. Etter nederlaget i Balkan-krigen og tidlig i den første verdenskrig utnyttet tyrkiske muslimer det kommersielle potensialet som hadde oppstått i tomrommet etter de armenske konkursene. Etter april 1915, i den genocidale fasen, ble armensk eiendom plyndret og ekspropriert i fullt mon. Som en konsekvens av dette blir det fremdeles uttalt uro blant tyrkiske nasjonalister over muligheten for armenske økonomiske krav i tilfelle Tyrkia skulle vedkjenne seg folkemordet.

Gökalp var på mange måter en utopist, som i stedet for det klasseløse samfunn eller Guds rike på jorden, trodde på den idealiserte nasjon. Ifølge Uriel Heyd erstattet Gökalp Gud med nasjonen: ”Consequently he transfers to the nation all the divine qualities he had found in society, replacing the belief in God by the belief in the nation: nationalism has become a religion”. 

SPIRITUELL NASJONALISME
Heyd kaller dette for spirituell nasjonalisme, en overgangsfase. Når menneskeheten utviklet seg mot det fullkomne, i god hegeliansk ånd, ville positivistisk vitenskap og sosiologi erstatte religion, ”explaining the relations between the individual and that Highest Power which in religion is called God and in fact is society”. 

Gökalp mente at den historiserte nasjonen, som kilde til alle moralske og etiske idealer, var den suverene moralske autoritet. Individet var ingenting uten nasjonen. Det eneste nasjonen og individet hadde til felles var gjensidig lojalitet. Dette var ideer med åpenbart farlig slagside, mente Uriel Heyd, når staten, eller nasjonen, som en abstrakt helhet, fullstendig tilsidesatte den individuelle moral.

Store deler av dette tankegodset hadde Gökalp hentet fra Emilie Durkheim, men med en avgjørende forskjell. Durkheim hadde i sin tid ment at staten hadde den positive funksjon at det egoistiske individ ble holdt på plass av et større kollektiv, en nasjon. Durkheim kan betegnes som en solidarisk funksjonalist: at samarbeide førte menneskene positivt videre i en sosial prosess, gjennom en rekke kompromisser. Men Durkheims sosiologi var humanistisk, kanskje naiv, og var basert på et gjennomgripende positivt og sosialt menneskesyn. Han mente at individet gikk opp i en høyere enhet i det kollektive, og at dette var en ekspanderende prosess. Derfor så han også på det internasjonale samfunn som en større moralsk autoritet enn den enkelte nasjon.

Gökalp, derimot, foraktet det internasjonale samfunn.  Gökalps sosiologi var en negasjon av Durkheim: statisk og sjåvinistisk.  Enkelte av Durkheims teser var formålstjenelige og virket intellektuelt legitimerende for Gökalps nasjonalistiske aspirasjoner. Primært var dette fordi Durkheim riktignok hadde sagt at nasjonen var det høyeste utviklingssteg kjent for menneskeheten, men Gökalp valgte bort Durkheims viktige reservasjon om at nasjonen var det høyeste utviklingstrekk kjent for menneskeheten, til nå.

Durkheim hadde også skrevet at menneskehetens utvikling kunne deles inn i fire oppadstigende trinn, hvorav det høyeste var når statens fundament baseres på en kulturell enhet. Gökalp innsnevret Durkheims idé om det kulturelle fellesskapet til et homogent, ultranasjonalistisk fellesskap. I realiteten brukte Gökalp sosiologien for å legitimere at nasjonene hadde ubegrenset makt og suverenitet, fordi de opererte innenfor sine egne, helt unike moralske univers, altså en ideologisering av den absolutte moralske relativisme.

Den tyrkiske historikeren Taner Akcam mener at disse holdningene hos Gökalp må stå sentralt i årsaksforklaringen for folkemordet på armenerne. Nasjonen helliggjøres, i en forlengelse av Durkheims påstander om at ”nasjoner gjør som de vil”, skriver Akcam, og fortsetter: ”So if a nation perceives itself in danger, it feels no moral responsibility in its response to that danger. The Unionists “scientific approach” gained a “sacred” character through Gökalp’s theories”. 

SIVILISATORISKE SPILLEREGLER UT AV SPILL
Så da armenere og assyrere, grekere og andre minoriteter allerede var utdefinert av CUPs nasjonsbegrep, og under den første verdenskrig ble sett på som en dødelig fiende i allianse med Tyrkias formelle fiender, ble alle sivilisatoriske spilleregler satt ut av spill fordi nasjonen var, slik de oppfattet det, i fare.

Når vi ser at Gökalp var så til de grader selektiv i sine tilnærminger til europeisk filosofi, kommer det kanskje ikke som noen overraskelse at han aldri reiste til Europa.  Han var også sterk motstander av å undervise i humanistiske fag (som han selv var utdannet innenfor) ved universitetene fordi han oppfattet fagene som vestlige. Han mente at vestlig influert undervisning og vestlige lærere var ”misjonærer” som ville forføre ungdommen til å promotere verdier som var fremmede for hans nasjonale kultur. Universitetene skulle, ifølge Gökalp, kun undervise i naturvitenskaplige disipliner som kunne modernisere Tyrkia. Humanistiske fag måtte læres didaktisk, som han selv hadde gjort, for å unngå vestlig indoktrinering. 

Sammen med andre ledende CUP-skikkelser ble Gökalp arrestert den 21. september 1919 og stilt for retten anklaget for å ha tatt del i agitasjon og propaganda som førte til massemyrderier på armenere i Anatolia.  Gökalp nektet for at det hadde foregått massakrer på armenerne. Han forklarte at de hadde blitt drept i en regelrett krig mellom armenere og tyrkere og at armenerne hadde dolket dem i ryggen. Han innrømmet imidlertid, uten å nøle, at han hadde samtykket i deportasjonene av armenerne.  

DEN ANDRE BØLGEN AV NASJONSBYGGING OG KRIG
Da det ungtyrkiske triumviratet (1913-18) kom til makten gjennom et militærkupp i januar 1913, var diktaturet en realitet – Tyrkia var nå en ettpartistat. Trioen ble ledet av Talat Pasha (1874-1921), sivilt CUP-medlem, innenriksminister og senere storvisir. Med seg hadde han Enver Pasha (1881-1922), krigsminister og leder av CUPs militære gren og Deijmal Pasha (1872-1922), marineminister. Alle tre var veteraner fra CUPs autoritære fløy.

Etter katastrofale nederlag i Balkan-krigene, hvor osmansk herredømme over Europa var blitt redusert til småtteri, var det osmanske riket på dette tidspunkt nær ved å kollapse. Spørsmålet var ikke lenger hvordan man skulle restituere gammel storhet, men heller hvordan å redde det osmanske riket i det hele tatt.

CUPs svar var et endelig farvel til den osmanske flernasjonale tradisjon (ittihad-I anasir). De var nå overbevist om at en grundig og omfattende nasjonalisering var nødvendig.  Sentralmakten etablerte en rekke organisasjoner til tyrkismens fremme. Retorikken var agressiv. The Turkish Strength Society skulle redde den tyrkiske rase fra undergang. I det offisielle programmet het det: Den tyrkiske jernneven [sic] skal atter igjen erobre verden, og jorden skal skjelve for den! 

Det var ikke bare imperial revansjisme som preget retorikken. Ikke-muslimske minoriteter ble utsett som klassiske syndebukker – en ikke ukjent ekskluderingsmekanisme i forkant av et folkemord. Talat Pasha uttalte om sine ikke-muslimske undersåtter at de alltid hadde planlagt ulykker mot Tyrkia: “På grunn av fiendtligheten hos disse folkene ble Tyrkia ødelagt, den ene provinsen etter den andre […] slik at det tyrkiske imperium var redusert til nær ikke-eksistens”. 

Noe som selvsagt var både rett og galt. Talat hadde ikke øye for hvilke lidelser og problemer Tyrkia egenhendig hadde påført seg selv og sine undersåtter. CUP brukte en konspirativ forklaring på fundamentale selvskuddsproblemer: De ble forstått som resultatet av konspiratorisk virksomhet fra en indre fiende, en mikrobe i den perfekte tyrkiske organisme.

Dette var en katastrofal vending, som la veien åpen for etnisk rensing. Tyrkia måtte nå, ifølge Talat, fjerne sine fremmede nasjoner for å reddes.

Varme i hodet av nasjonalistisk agitasjon, gikk Zia Gökalp og Enver Pasha nå i bresjen for å vekke til live den tyrkiske identitet gjennom storstilt nasjonal propaganda. De introduserte en yttergren av pantyrkismen: turanisme. Tyrkere bosatt utenfor de tyrkiske grenser, i Kaukasus og Sentral-Asia skulle repatrieres.

I det russiske imperium bodde det flere etniske tyrkere enn i hele det osmanske riket til sammen.  Her var de fratatt representasjon i Dumaen og andre rettigheter, ikke ulikt behandlingen av armenerne i det osmanske riket. I desember 1914, etter at triumviratet gjorde det katastrofale valg å gå inn på sentralmaktenes side i den første verdenskrig, gikk Enver til felttog mot tsarens hær i Kaukasus, for å frigjøre den tyrkiske befolkningen.

Nederlaget var knusende, nesten patetisk, og tapene enorme. Tusenvis av armenere flyktet i panikk fra det hevngjerrige osmanske tilbaketoget og en strøm av muslimske flyktninger som strømmet innover Anatolia. Mange armenere søkte tilflukt ved den russiske grensen, noe som overbeviste Enver om ”forræderiet som kjennetegnet de kristne minoriteter”. Ifølge historikeren John Keegan hadde russerne vervet en divisjon armenske avhoppere fra den osmanske hæren, som begikk massakrer på flyktende tyrkiske soldater og sivile, alt under russisk beskyttelse.

Dette var tragisk nytt for armenere i Tyrkia, ettersom CUPs paranoia fikk en viss legitimitet. Veien mot Turan, det gjenfødte Tyrkia, var nå kulturell og religiøs homogenisering. Herfra ble det osmanske rike åsted for et av de alvorligste tilfellene av etnisk rensing i historien.

”Slik så planen ut for å stanse et imperiums forfall,” skriver historikeren Taner Akcam lakonisk.

DEN SISTE BØLGEN: VAN 1915
Van, som et historisk midtpunkt for armensk kultur, kan dateres tilbake til 400-tallet. Van var også en av få byer hvor armenere utgjorde det faktiske flertall. I det øvrige osmanske Anatolia var rundt ti prosent av befolkningen armensk.  At et stort antall armenere også var bosatt på den russiske siden gjorde det til et potensielt konfliktområde. Tyrkia var i krig med Russland og fryktet armenske overløp til fienden.

Jevdet Bey, Enver Pashas svoger og guvernør i Van-distriktet, hadde gjennom vinteren 1915 ført en hensynsløs kampanje i landsbyene rundt Van. Tusenvis av armenere ble torturert og likvidert. Konstantinopel hadde pålagt Bey å skaffe arbeidssoldater til hæren, for å øke krigsinnsatsen. Han sto nå ved Van og krevde 4000 armenere som ”frivillige”. Forholdene for armenere i den tyrkiske arbeidsstyrken var grusomme, for mange den sikre død, noe armenerne var klar over. Kravet ble derfor avvist.

Etter mislykkede forhandlinger forskanset armenerne seg i Van, mens Beys styrker beleiret utkanten. Armenerne hadde 1300 enkelt væpnede menn. Målet var å forsvare 30 000 sivile armenere i påvente av at russerne skulle komme til unnsetning. I mellomtiden erklærte de Van som autonom. Bey beordret sine styrker til å slå hardt ned på de forsvarsløse landsbyene i utkanten. 55 000 armenere ble i løpet av noen april-dager slaktet ned, før den russiske hæren kom til unnsetning og de fleste gjenlevende armenere flyktet nordover til Russland og det som senere skulle bli Sovjetrepublikken Armenia.

Hendelsene i Van er viktige for ettertidens diskusjoner rundt det armenske folkemordet. Tyrkiske myndigheter har hele tiden fastholdt at det dreide seg om et forsøk på løsrivelse fra Tyrkia og konspirasjon med Russland. For armenske historikere er Van beviset på det motsatte: selvforsvar. Armenerne hadde hele tiden vært innstilt på samarbeid med den tyrkiske regjeringen og hadde ingen tradisjon for separatisme. Men Djevet Bey var regjeringens representant i Van og sto for massive nedslaktninger. Førti år med undertrykkelse fra Konstantinopel og Beys voldsbruk i Van gjorde slutt på den siste rest av tillit armenerne måtte ha til sentralregjeringen.

DEPORTASJONEN FRA KONSTANTINOPEL
Natten til den 24. april 1915 ble 235 ledende armenske intellektuelle og embetsmenn arrestert i Konstantinopel. De var politikere, forfattere, advokater, leger og akademikere. De påfølgende dagene økte antallet til 600. De fleste ble deportert til Anatolia og døde under transport eller ble henrettet i den syriske ørkenen. De arresterte armenerne stilte seg helt uforstående til arrestasjonene. De oppfattet seg som fullstendig lojale mot den osmanske hæren. 

Det var Talat selv som gav ordren om deportasjoner, et begrep CUP konsekvent brukte. Men deportasjoner var en eufemisme for massemord. Talat selv nektet aldri for å ha gitt ordren. Etter en av sine mange samtaler med Talat, skrev den amerikanske ambassadøren i Konstantinopel, Henry Morgenthau: “Han forsvarte aksjonen med at regjeringen handlet i nødverge. Armenerne hadde gjort opprør i Van og Zeitun og var i kontakt med russerne. Derfor, sa han, deportasjonene.” 

Spørsmålet som melder seg er: hvorfor? Hvilken interesse hadde de tyrkiske styresmaktene av å deportere sentrale figurer i Konstantinopels samfunnsliv? Ikke bare var dette en katastrofe for armensk kultur, men også for den tyrkiske. Den armenske middelklassen hadde lenge hatt en viktig posisjon i tyrkisk handel og akademia. Svaret er at etter 24. april 1915 lå veien åpen for et folkemord på armenerne, ettersom den artikulerte delen av den armenske motstand var fjernet. Å kvitte seg med brysomme intellektuelle er blitt et paradigme for totalitære systemer, og sjelden er det blitt gjennomført så kontant som i Konstantinopel. 

"TYRKISKHET" STOD OVER LEGEGJERNINGEN
Etter Balkankrigene utgjorde CUPs harde kjerne mange av de samme personene som ble folkemordets gjerningsmenn. Enver, Talaat og Gökalp sto i fremste rekke. Et annet viktig og interessant segment i CUP, var den store andelen av leger som hadde viktige posisjoner i partiet.  En av disse legene var Mehmet Reshid (Reshid Bey) (1873-1919). Reshid ble senere utplassert som guvernør i provinsen Diarbekir på oppdrag av CUPs Spesialorgansiasjon i 1915, hvor han sto ansvarlig for deportasjon og likvidasjon av et sted mellom 60 000 og 120 000 armenere. 

Når han senere ble stilt for retten og bedt om en forklaring på hvordan en lege kunne utføre slike handlinger forklarte han: ”My Turkishness prevailed over my medical calling”.  Reshid var med å stifte CUP i 1889, men han hørte lenge til den pan-islamske falanksen i partiet, og var sterkt troende muslim til det siste. Som talsmann for pan-islam i CUP ville han også innlemme de arabiske folkene i en føderasjon: ”to grant all peoples and particulary Arabistan considearble freedoms, maybe even, given time, and gradually, adminstrative freedom”, skrev han i sine dagbøker.

Men denne ”federalist generosity” var forbeholdt muslimer alene, ”the ruling nation” (millet-i-hakime).  Under balkankrigen frontet Reshid en anti-kristen kampanje med et ytterst destruktivt syn på de anatoliske kristne. De ble omtalt som ”a mortal worry”, ”a tumour requiering operation”. Videre skrev han at ”the sources of trouble …had to be liquidated by political and economic measures.” 

Reshid var som sine partikolleger influert av positivismen, og særlig den retningen som var revansjistisk og reaksjonær. Reshid var spesielt fasinert av den tyske filosofen og legen Ludwig Büchner, en sosial-darwinist par excellance, som mente at virkeligheten kun var natur slik den var beskrevet i naturlovene. Mennesket var determinert av de samme lovene, kategorisert etter rase og evaluert etter evolusjonslæren. Reshid brukte kliniske termer for å beskrive sine politiske og religiøse fiender gjennom folkekroppsanalogiske utrykk som sykdom og bakterier.

Noen få måneder etter massakrene i Diarbekir forklarte Reshid seg til CUPs generalsekretær, Mithat Shükrü, om årsakene til at han deltok i dem. Samtalen ble stenografert av Shükrüs sekretær og derfor blitt bevart for ettertiden. 

Notatene viser at de kristne, og spesielt armenerne har blitt transendert fra urene og vantroende i en religiøs og sosial forestillingsverden under det osmanske millet-systemet, til bakterier og pestilens i en ytterliggående nasjonalisme som bruker medisinens språk for å rettferdiggjøre likvideringer av kvinner og barn som ikke passer inn i et felleskap med snevre definisjonsrammer for inn- og utgrupper.

De kollektive referansene Reshid benyttet seg av var armenere på den ene siden, og tyrkere/muslimer på den andre siden. Reshids forklaring utrykte sosial misunnelse, konspirasjonsideer, og sosial-darwinistiske ideer: det var nødvendig å drepe kollektivt, for selv å kunne overleve kollektivt: ”We will liquidate them before they eliminate us.” 

Jeg velger å bruke et langt sitat fra Reshids forklaring, fordi det på tross av sitt ekstreme utrykk ikke er unikt, som den sveitsiske historikeren Hans-Lukas Kieser sier det: ”I do not consider Dr. Reshid as exceptional or extreme, but as quite ordinary and ”typical” – as far as individuals can be seen – of the Unionist elite during the Great War.”

    Being a doctor did not make me forget my nationality. Reshid is a doctor. But he came into this world a Turk. If you had had the opportunity as I have had in Diarbekir, to ascertain from close range what ideas the Armenians were secretly letting themselves be poisoned with, what prosperity they were living in, what terrible feelings of enmity they maintained toward the state, then you would bear me no reproaches now. The Armenians in the Eastern Provinces had been so goaded against us that, had they stayed where they were, they would not have left a single Turk or Muslim alive. While searching their houses, enough ammunition was found to blow up a whole army. They had a fantastic organisation at their disposal. Shortly we would have needed candles to look for the Turks in Anatolia, had we retained this organisation with branches throughout our entire country. Therefore: Either they us, or we them. In this situation, I thought to myself: `Hey, Dr Reshid! There are two alternatives: Either the Armenians will liquidate the Turks, or the Turks will liquidate them!...' Faced with the necessity of having to choose, I did not hesitate for long. My Turkishness triumphed over my identity as a doctor. But I did not accomplish this deed either to satisfy my personal pride or to enrich myself. I had seen that the fatherland [vatan] was about to be lost, therefore, I proceeded eyes closed and without consideration, convinced that I was acting for the welfare of the nation [millet]. If my own [national] history were to call me to account for this, my conduct - nothing doing. The history of other peoples may write about me what it will, it does not trouble me in the least. [...] The Armenian bandits were a load of harmful microbes that had afflicted the body of the fatherland. Was it not the duty of the doctor to kill the microbes?

Dr. Reshid var i sin ungdom en talentfull og hardt arbeidende ung lege, som også var muslim og osmansk nasjonalist, og endte opp med å begå forbrytelser mot menneskeheten. Hvorfor? En mulig forklaring foruten ideologiens og religionens tiltrekningskraft, er en blanding av traumatiske kollektive opplevelser i et synkende og krigsherjet imperium, såret stolthet og ydmykelse. Dette kan ha provosert frem en radikaliserende og organisk forestilling om et ”sykt” samfunn, hvor ”Medisinen” var ”amputasjon”, det vil si massakrer og fordrivelse av de, som i Reshid og hans partivenners hoder var årsaken til all lidelse i imperiet, fortrinnsvis armenere.

Den kumulative radikaliseringen i Balkan-krigen, og forverringen under den første verdenskrig, utløste de mest radikale løsningene. Reshid, som alle de andre ledende partitopper, var overbevist om at imperiet var gått inn i en apokalyptisk fase hvor det skulle utkjempes en dødskamp mellom muslimer og kristne i Anatolia. I stor grad av realpolitiske hensyn ble religiøse metaforer brukt under massakrene. De pseudo-vitenskaplige analogiene til Reshid og andre sosialdarwinister var mest til internt bruk. Folkemordet var fullt operativt og gjennomførbart på basis av de pågående religiøse distinksjonene og konfliktene som hadde preget det osmanske rikets adopsjonsproblemer til et mer likestilt samfunn.

Stigmatiseringen og nedvurderingen av de kristne folkegruppene var utvilsomt på sitt høyeste i årene 1915-16. Homogeniseringen av Tyrkia var i gang i 1915, og hvorvidt utsjalteringen av de ekskluderte skjedde på konfesjonelt eller etnisk/nasjonalistisk grunnlag forble uklart.

Mehmet Reshid var kanskje den mest ekstreme av legene som var tilknyttet CUP, men var ikke den viktigste. Det var derimot Dr. Nazim og Dr. Behaeddin Sakir, som var medlemmer av CUPs sentralkomité fra 1908 til 1919. Sentralkomiteen satte den politiske og ideologiske standarden for CUPs og Triumviratets politikk. Under Yozgat-forhandlingene i 1919 ble Nazim og Sakir fremstilt som sentrale figurer i opprettelsen, organiseringen og beordringen av Spesialorganisasjonen. Disse styrkene var hovedgrenen i den militære organiseringen av de armenske og assyriske utryddelsene, for det meste bestående av frigitte kriminelle under ledelse av osmanske offiserer. 

Nazim ble dømt for å ha vært en av beslutningstagerne for folkemordet. I rettspapirene blir han sitert på at de anti-armenske tiltakene var ’decided upon after extensive and full deliberations by the Central Commitee’ og at formålet var ’to solve the Eastern Question’.”  I The Times of London den 28.august 1926 sto følgende å lese om Nazim, basert på tyske og britiske kilder:

    A doctor by profession, and not without medical promise, Dr.Nazim took up the cause of the Young Turks ... as a political doctrinaire ... has repeatedly caused more atrocious suffering to multitudes of his fellows than professional tyrants or self-seeking politicians.... Unhappily the excellent agitator proved a most dangerous politician.... Marat and Robespierre are classical examples of the type.... As soon as the Great War broke out Nazim and his allies bombarded Talat Pasha with anti-Armenian propaganda ... and by 1916 half the Armenian community was dead.

Nazim og Sakir ikke bare promoterte utryddelsene, men var pådrivere helt opp på høyeste nivå. Dr. Sakir ble tiltalt for å ha vært politisk leder for Spesialorganisasjonen samt feltkommandør for dødsskvadronene som opererte i de østlige provinsene. Retten ble forelagt et telegram til feltkommandoen i Harput der hadde forspurt seg om progresjonen i de anti-armenske tiltakene: ”Are your area’s deported Armenians being liquidated? Are they being destroyed? Or are they being merely deported or exiled? Clarify this, my brother.”

Retten kom til at deportasjoner i denne forbindelse kun var en pretekst for massakrer, og uttalte: ”This established fact is as clear as the equation 2 + 2 = 4”.

Sakir ble dømt, in absentia, for å ha organisert dødsskvadronene i de østlige provinsene: ”Their chief method of liquidation was ambush and extermination of the deportee convoys.”

Flere andre tyrkiske leger og medisinsk personell hadde en aktiv rolle i initiering og organisering av folkemordet:

Dr. Tevfik Rüsdü var Nazims svoger, og medlem av det statlige sanitetsrådet som hadde ansvar for destruksjonen av døde kropper under massakrene. 

Dr. Adnan, direktør for helsemyndighetene i Trabzon, sa i en vitneforklaring 1. april 1919 at et stort antall armenske barn, spedbarn og gravide ble utsatt for dødelige medisinske eksperimenter i form av giftinjeksjoner. Blant annet ble en klinikk drevet av Røde Halvmåne, hvor armenske barn levde i skjul for massakrene, ryddet og pasientene utsatt for slike forsøk. De som motsatte seg forsøk ble druknet. 

Etter den første verdenskrig foregikk det faktisk en kortvarig offentlig diskusjon i Tyrkia om legestandens rolle under de armenske massakrene. Høydepunktet i denne debatten ble nådd da den tyrkiske kirurgen Dr. Haydar Cemal i et åpent brev til Türkce Istanbul den 23. desember 1918 skrev følgende, som ifølge Vahakn Darian er den første og eneste innrømmelsen av skyld som har kommet fra høyere tyrkisk hold siden våpenhvilen i 1918:

    What I would like to bring to your attention are the barbarities committed against the Armenians in some fashion through scientific methods, it is against the conscience to allow this question to lapse and to be consigned to oblivion…On the order of the Chief Sanitation Office of the IIIrd Army in January 1916, when the spread of typhus was an acute problem, innocent Armenians slated for deportation at Erzincan were inoculated with the blood of typhoid fever patients without rendering that blood 'inactive'. This experiment, suitable only for animals slated for vivisection, resulted in the death of a great number of unfortunate Armenians who were duped into believing that the injection was for remedial purposes. When publishing the results in the Journal of Military Medicine, the honorable Professor simply stated that the subjects were men `condemned to death', without identifying them as Armenians. I personally was a witness of the criminal experiment which the Professor in question inflicted upon people whose sole guilt was that they belonged to the Armenian nation…These atrocities committed against the Armenians were at once administrative and scientific. They constitute a stain for the medical profession. I am ready to furnish details on this affair.

Hva som fikk så mange leger til å delta i forbrytelser av denne art har flere forklaringer. Selvsagt fantes det opportunistiske årsaker, for under massakrene åpnet det seg muligheter for medisinske forsøk som ikke var mulig under normale forhold. Men de alvorligste forbrytelsene ble begått av leger som hadde lang fartstid i CUP, og som var overbeviste positivister og sosial-darwinister, for ikke å snakke om fanatiske nasjonalister. Den hippokratiske ed kunne bare bli tilsidesatt for en større lojalitet, slik Mehmet Reshid forklarte at hans tyrkiskhet sto over hans medisinske ed. Tilsvarende hadde CUPs leger et rasistisk organisk verdensbilde som for lengst hadde redusert sine ”pasienter” til bakterier i folkekroppen.

MOUSH OG ORGANISERINGEN AV ET FOLKEMORD
Hendelsene i Moush-regionen i 1915 illustrerer massakrenes omfang og organisering. Moush var et viktig område, preget av omfattende jordbruk og husdyrhold. Her hadde armenere holdt til i femten hundre år. Dette tok slutt sommeren 1915. Av 70 000 armenere var utslettelsen nær total: Den 10. juli samlet tyrkiske gendarmeri sammen kvinner og barn og skyflet dem inn i låver, dynket veggene med parafin og tente på. Mennene ble samlet i en provisorisk konsentrasjonsleir og henrettet med bajonetter.

Det er dokumentert at ofrene i massakrer som i Moush ble utsatt for omfattende tortur og seksualisert vold: Barn ble begravd levende, spedbarn kastet i været og spiddet på bajonetter, unge kvinner ble kidnappet, voldtatt og fikk brystene skåret av. Henry Morgenthau rapporterte hjem: ”Jeg så fingernegler som ble trukket ut, lemmer som ble radbrekt, tenner slått ut, neser slått inn; koner og døtre ble voldtatt i offentlighet foran deres istykkerslåtte ektefolk og fedre.” 

Det fantes et norsk tidsvitne til massakrene i Mousch. Misjonæren Bodil Biørn fra Kragerø jobbet på misjonsstasjonen i byen. På baksiden av et fotografi hun hadde tatt av en av pikeklassene på misjonsskolen skrev hun: ”En av klassene i dagskolen i Musch med lærerinnen Margarid. Hadde i flere år en dagskole i Musch. Lærerinne Margarid Nalbanchiani og de fleste av de 120 barn i dagskolen blev myrdet i 1915.”  Følgende er hentet direkte fra Riksarkivet nettutstilling, Norske Kvinner dokumenterer folkemord:

    Bodil Biørn oppholdt seg fortsatt i Musch da tyrkiske myndigheter satte i gang sine massakrer på den armenske befolkning i 1915. Den svenske sykepleieren Alma Johansson, som arbeidet sammen med Bodil Biørn, forteller (sitert i rapport fra Deutscher Hülfsbund til det tyske utenriksdepartementet 22. november 1915):
    ”Den 10. juli om kvelden begynte en voldsom skyting som varte i et par timer. Neste morgen var hele byen under våpen. Ingen armenere våget seg utendørs. Jeg gikk til Mutesarif (den tyrkiske guvernøren) og ba ham om å sørge for sikkerheten for våre hus. Han var svært sint, og sa at det var til pass for oss som ikke hadde reist før.…Søster Bodil lå alvorlig syk av tyfus. Jeg ba om et par mann til hjelp og en oksekjerre for de syke, men det kunne han ikke gi.…Allerede første dag ble ytterdøren til barnehjemmet slått i stykker. Jeg fikk ordre om å åpne, de så etter flyktninger. En av våre landsbylærere, som var kommet til oss dagen før og som på grunn av den voldsomme skytingen ikke hadde kommet seg videre, ble ført bort. Noen piker og en kvinne som sto ved siden av meg, ble skutt.... Så mye er sant: Bortsett fra et lite antall kvinner som tyrkerne tok for seg selv, er alt som armenisk heter i hele Musch-området utryddet.”


I tillegg eskalerte plyndringen av armensk eiendom, som hadde pågått over lengre tid. I Trezibond ble selv linoleumen revet av gulvene av tyrkiske kvinner og barn, som fulgte i kjølvannet av politiet som kastet armenere ut av deres hjem.  Lignende overgrep skjedde over hele det osmanske riket denne sommeren.

De tyrkiske myndighetene har frem til i dag fastholdt at de fleste armenere, det vil si de 200 000 armenere de selv mener mistet livet i 1915, bukket under av sult og sykdom ved deportasjoner. Men i Moush ble alle ofrene drept på stedet. Deportasjoner kom ikke på tale. Den omfattende bruken av tortur og seksualisert vold er også et paradoks i denne sammenheng. Hvis armenerne allikevel skulle deporteres er det vanskelig å forstå denne ekstreme bruken av vold.

Svært mange armenere ble riktig nok deportert. En av de overlevende, Krikoris Balakian, ble fortrolig med den tyrkiske kapteinen Shükrü under deportasjonene til Syria. Kapteinen var sikker på at Balakian skulle dø og fortalte villig vekk når Balakian spurte om kvinner og barns skjebne:

”1600 menn og kvinner ble sendt ut til fots, eller i oksekjerrer, på en fem timers reise til et sted kalt De Tre Møller, hvor de ble strippet for alle sine eiendeler av en gruppe tyrkiske kvinner, som så etter alt gull eller smykker de kunne ha gjemt på kroppene sine. Kvinnene ble deretter massakrert med ’økser, sigder, klubber og spader’, innrømmet kaptein Shükrü, ’i det hellige Jihads navn’, og ’etter ordre fra sentralregjeringen’.” 

Shükrüs bekjennelser sammenfaller med vitneforklaringene under Yozgat-rettsakene i 1919. Dette var domstoler opprettet etter 1. verdenskrig for å undersøke og pådømme krigsforbrytelser mot armenere i Yozgat-provinsen – ledet av tyrkere, men nøye observert av seiersmaktene. Begrepet forbrytelser mot menneskeheten ble brukt første gang under disse rettssakene. Domstolene ble av svært kortvarig karakter.

"FULGTE BARE ORDRE"
Shükru hadde hele tiden påstått at ordren kom fra regjeringen, i dette tilfelle fra distriktsguvernøren i Diarbekir, Kemal Bey. Kemal var en av veteranene fra CUPs indre krets og beryktet for at han ble observert mens han røkte vannpipe og slo lens under slakteriene av sivile armenere. Kemals forsvar under rettsaken er en gjenganger i krigsforbryterdomstoler: Han hadde bare fulgt ordre. Hvem disse ordrene skulle ha kommet fra ville han ikke ut med, men adressaten var selvforklarende. Kemal ble dømt til døden, og forlot denne verden like drakonisk som han hadde levd: Han ble hengt to ganger, fordi repet brast ved første forsøk.

Retten kom med en generell uttalelse 27. april 1919: ”Katastrofene som er blitt påført armenerne var ikke lokale eller enestående hendelser. De var resultatet av planlagte avgjørelser tatt av en sentral enhet, CUPs hemmelige organisasjon […] og overgrepene og utfallene som fant sted var basert på muntlige og skriftlige ordre sendt ut fra den samme enheten.”  CUP organiserte massakrene slik at ingen direkte kobling mellom triumviratet i Konstantinopel og ofrene kunne spores. I ettertid er det allikevel liten tvil om hvor ansvaret lå. Henry Morgenthau refererer til en samtale med Enver Pasha hvor Morgenthau antyder for Enver at han ikke kan holdes ansvarlig for deportasjonene – til det var resultatet alt for makabert:

”’Der tar du fryktelig feil,’ sa han. ’Vi har fullstendig kontroll over landet. Jeg har ikke noe ønske om å legge skylden for dette på våre underordnede og er mer enn villig til å påta meg det fulle ansvar for alt som har skjedd. Vårt kabinett har egenhendig gitt ordre om deportasjonene […], vi har absolutt makt i Tyrkia, og ingen underordende ville våge å gjøre noe slikt som dette uten en direkte ordre fra oss’.” 

Den 3. august 1915 hadde Morgenthau og Talaat en av sine mange uformelle samtaler i den amerikanske ambassaden. Morgenthau brakte armenerne på banen og Talaat lurte på hvorfor han var så nyssgjerrig på armenerne, fordi: ”You are a Jew; these people are Christians… What have you to complain of? Why can't you let us do with these Christians as we please?” 

Morgenthau skrev i sin dagbok at dette var en typisk avsløring av tyrkisk mentalitet: “the fact that, above all considerations of race and religion, there are such things as humanity and civilization, never for a moment enters their mind. They can understand a Christian fighting for a Christian and a Jew fighting for a Jew, but such abstractions as justice and decency form no part of their conception of things.” 

Morgenthau påpekte at selv om en liten gruppe armenere hadde forrådet ham, var det ingen unnskyldning for å ødelegge et helt folk. Det plasserte CUP i klasse med tilbakestående og reaksjonære folkeslag. Morgenthau ga deretter Talaat en lekse i representativt demokrati som den eneste løsningen for Tyrkia, “in which all citizens were to be treated upon an equality, and in which all offenses were to be punished as the acts of individuals and not as of peoples”  Men Talaat svarte at det var for sent, at Bitlis, Van og Erzerum allerede var renset for armenere, og at: “The hatred between the Turks and the Armenians is now so intense that we have got to finish with them. If we don't, they will plan their revenge…We will not have the Armenians anywhere in…Anatolia…They can live in the desert but nowhere else." 

Den mer opportunistiske Talaat viste seg frem når han spurte Morgenthau om hjelp til å heve forsikringene drepte armenere hadde i amerikanske banker: ”They are practically all dead now and have left no heirs to collect the money. It of course all escheats to the State. The Government is the beneficiary now.” 

Morgenthau har en lang rekke tidspregede observasjoner av osmansk reformpolitikk. Under folkemordet skrev han at det var liten grunn til å ta tyrkerne på ordet, at det tyrkerne hadde drevet med gjennom hele reformtiden var forstillelse; de sa en ting og gjorde en annen:

    We now saw that the Turkish leaders, in talking about liberty, equality, fraternity, and constitutionalism, were merely children repeating phrases; that they had used the word "democracy" merely as a ladder by which to climb to power. After five hundred years' close contact with European civilization, the Turk remained precisely the same individual as the one who had emerged from the steppes of Asia in the Middle Ages.

Selv om Morgenthaus memoarer gir gode tidsbilder av to ganske forskjellige verdener: Det liberale USA på vei til å dominere verden med demokrati og markedsdominans og den gamle orden i et imperium hvis makt og ære var i ferd med å smuldre bort i ekspressfart.

STADIG NYE NASJONALISTORGANISASJONER
En lang rekke nasjonalistorganisasjoner ble opprettet under Triumviratet. Store faglaug ble opprettet hvor kristne ikke hadde adgang. CUP opprettet National Independence Society i juli 1913, som etablerte en rekke nye selskaper og bedrifter hvor kristne ikke hadde adgang.

Målet var tosidig: Å få slutt på kapitulasjonssystemet og kristen dominans, samt etablere en sterkere tyrkisk middelklasse som basis for en suveren nasjonal økonomi. Som et ekstra virkemiddel ble det forbudt å bruke andre språk enn tyrkisk i handelsrelatert korrespondanse innad i riket. 

Den økonomiske likvidasjonen av de kristne fortsatte. Vinteren 1913/14 var en katastrofe for armenerne på Anatolia som i praksis ikke lenger hadde noen form for eiendomsrett. Vinterkvarteringen i de overbefolkede områdene etter folkevandringene fra Balkan gjorde titusener av armenere husløse og rettsløse.

Forholdene var så alarmerende at stormaktene nok en gang kom sammen for å sette press på de osmanske myndighetene. Det ble sendt to generalinspektører for å overvåke forholdene for de kristne: Den nederlandske Westenek ble sendt til Erzerum, og den norske majoren Nikolai Hoff ble sendt til Van. De fikk aldri fullført sine oppgaver, for den første verdenskrig brøt ut kort tid etterpå, og med Hoffs egne ord, ”Tyrkiet benyttede selvfølgelig anledningen til at sende generalinspektørene hjem.” 

Den samme Morgenthau fikk følgende salve under en samtale med Talat Pasha: “Jeg har gjort mer for å løse det armenske problem på tre måneder enn hva Abdulhamid fikk til på tretti år!” 

SLUTTEN
Etter første verdenskrig flyktet det ungtyrkiske triumviratet fra Konstantinopel og ble dømt til døden in absentia. Men skjebnen innhentet all tre på spektakulært vis. Enver, til det siste besatt av å gjenerobre makten i Tyrkia, ble drept under trefninger med bolsjeviker ved den afghanske grensen i august 1922. Talat ble myrdet på et gatehjørne i Berlin av den armenske terroristen Soghomon Tehiliran i 1921. Djemal ble av en tyrkisk åndsfrende invitert på kaffe og konspirasjonsplaner på et hotellrom i Tiflis, Georgia i 1922. Vel inne på værelset viste det seg at tyrkeren var en armener, som uten å blunke løsnet sikringen på en håndgranat og forseglet Djemals skjebne.

Zia Gökalp derimot, døde fredelig i Istanbul i 1924. Han var en viktig inspirator for Kemal Atatürk, det sekulære Tyrkias stifter og landsfader.

DEN VANSKELIGE HISTORIEN

    Innen 1916 hadde antallet deporterte i Deir ez Zor nådd et kritisk punkt. I april fikk de tyrkiske myndighetene fjernet guvernøren, som ble ansett for å være bløthjertet, og erstattet ham med en annen som lød navnet Zeki Bey. I hovedsak lot Zeki Bey ørkenen ta seg av drepingen. Han fikk mange kastet i Eufrat, men ørkenen var enklere. Ved et tilfelle plasserte han fem hundre innenfor en palisade, der solen drev dem til vanvidd lenge før de døde. Han rådde dessuten over tsjerkessiske bander. Han kunne plukke ut grupper av armenere fra leirene og føre dem nordover i ørkenen. Der skjøt tsjerkesserne dem og trampet over likene med hester for å være sikre. Zeki betraktet gjerne det hele gjennom et teleskop.
    Philip Marsden, Armenia, mellom hammer og ambolt.

Til dags dato har alle tyrkiske regjeringer benektet ethvert kjennskap til folkemordet på armenerne. Som i det gamle Sovjetunionen arbeider regjeringen aktivt med propaganda. Fornektere som jobber på tyrkisk oppdrag, slik som ekteparet Stanford og Ezel Shaw, ignorerer eller sverter omfattende diplomatiske kilder og øyenvitneskildringer. De peker på at mye av materialet kommer fra land som var i krig med Osmanene. Det er selvsagt riktig at krigskilder er vanskelig å verifisere, men hovedtyngden av kildene kommer fra USA, som ikke var i krig med Osmanene, og fra Tyskland, som var alliert med dem.

Videre publiseres statlige kontradokumenter, som Armenian Claims and Historical Facts, Questions and Answers, utgitt av Senter for Strategisk Forskning i Ankara i 2005. Denne kan hentes på den tyrkiske ambassaden i Oslo, for den som måtte være interessert i slikt. Pamfletten er, i all sin mangel på fotnoter og referanser, et sammensurium av demografiske statistikker (som det finnes uhyggelig mange av, og alle er svært usikre) og spekulativ folkemordssosiologi.

Det aller viktigste poenget Tyrkia benytter seg av, er at alle etniske nasjoner i osmanriket, inkludert tyrkerne, led under sultanstyret og krigshandlingene. Noe som delvis er riktig: Grekerne myrdet tusenvis av tyrkere ved Smyrna før tyrkerne slo tilbake med samme mynt. Armenske geriljaer herjet og myrdet sivile tyrkere i fryktinngytende gjengjeldelsesaksjoner. Tyrkerne mistet 800 000 soldater under 1. verdenskrig. Bare ved Gallipoli døde 87 000.

Det tyrkiske myndigheter velger å se bort fra, er det helt sentrale poeng at Sultanen i imperiets siste periode var en halvsenil narredokke og at all makt lå hos CUP – hos Gökalp, Enver og Talat Pasha, den tyrkiske statens tidligste landsfedre. Folk led altså ikke under sultanstyret, men under Ungtyrkernes junta: Ikke alle nasjoners sultan, men den tyrkiske nasjonens etno-triumvirat. Indikasjonene på at angrepene på armenerne var orkestrert fra Konstantinopel er overveldende. Armenernes lidelser var et direkte resultat av CUPs ideologi.

Sporadiske massedrap på tyrkiske sivile fra armenske side er, i all sin grusomhet, ikke sammenlignbart med at en stat, med all sin militære kraft, infrastruktur og territorielle overmakt, deporterer en hel nasjon til den sikre død.

Armenian Claims and Historical Facts vier 15 av 70 sider til en liste over armensk terrorisme i årene 1973 til 1986, som om dette skulle ha noen som helst betydning i denne sammenheng.  Hvis den tyrkiske stat virkelig vil gå inn i en dialog om kausalforklaringer på massakrene på armenerne for 90 år siden, må de i det minste forstå at dette ikke er et relevant bidrag. Det blir som å argumentere med at jødisk terror i forbindelse med opprettelsen av Israel skulle være en av årsakene til Holocaust.

Det som virkelig gjør Armenian Claims and Historical Facts til et interessant pseudofaglig produkt, er at det er umulig å oppspore noe forfatternavn. Dette kan bare tolkes i retning av at det er… vel: Tyrkia selv som har skrevet den?

Det kan være grunn til å spørre seg om hvilke motiver Tyrkia har for sin offisielle benektelse, og slikt blir fort til spekulasjoner. Det er egentlig ingen grunn til at den moderne staten Tyrkia skal gå inn i en langvarig og smertefull fornektelseskampanje for noe de selv ikke var skyld i. Det var tross alt det osmanske triumviratet som sto bak folkemordet, åtte år før opprettelsen av Tyrkia. Hvorfor ikke bare si ja og ha – noe som ville spart den tyrkiske stat for mange og tidkrevende problemer?

Den tyrkiske historikeren Taner Akcam har følgende to hypoteser:

For det første at Talat, Enver og Zia Gökalp er nasjonale helter, som Nansen og Amundsen for oss. Og det er alltid smertelig å sverte den nasjonale mytologien.

For det andre at en innrømmelse vil føre til svimlende erstatningskrav fra den armenske diasporaen. Det finnes ingen sikre tall for hvor store verdier som ble konfiskert under folkemordet, men det var ikke småpenger. Hvis Tyrkia innrømmer ansvar for folkemordet, må de etter alle solemerker punge ut, det vil verdenssamfunnet forvente av dem.

En prominent armener fortalte for en stund tilbake undertegnede at han hadde drukket seg full med en tyrkisk major. Konsumet var høyt og tonen vennlig. Etter noen timer spurte den påseilete majoren: ”Vil du ikke snakke om armenerne?” Ikke nødvendigvis, svarte min bekjente. Var majoren på gli? Hadde han dårlig samvittighet for noe? Skulle vi bli sentimentale nå? Etter nok en stund spurte armeneren: ”Men vil du snakke om dem?” Til slutt tok majoren mot til seg og spurte: ”Hvis vi innrømmer folkemordet, rent hypotetisk, vil dere da gjøre krav på tyrkisk territorium eller eiendom?” Et militært resonnement ja vel, men allikevel en indikasjon på hvor skoen trykker.

Talat Pasha henvendte seg i 1915 til Henry Morgenthau om hjelp til å få de amerikanske selskapene som armenere var forsikret i til å sende en liste over navn til den tyrkiske regjering: ”De er så og si alle døde nå og har ingen arvinger som kan heve pengene. De tilfaller selvsagt den tyrkiske stat. Vår regjering er deres verge nå. Vil du være så vennlig å gjøre det?” Morgenthau avslo hoderystende.

DEN IDEOLOGISKE REVESAKSA
Autoritær nasjonalisme under sterkt ytre trykk, er ikke alene en fullgod forklaring på et folkemord, hevder Robert F. Melson i sin bok Revolution and Genocide. Melsons hovedpoeng er at folkemord ofte er resultatet av en prosess som settes i gang når utopisk-revolusjonære grupper knuser det gamle regime og forsøker å rekonstruere samfunnet utfra sine ideologiske visjoner. Eskalerende bruk av terror legitimeres av utopiske samfunnsprosjekter. De maktregulerende institusjoner mellom staten og folket forsvinner og revolusjonen utarter langs en ”slippery slope”.

Dette er ikke helt ulikt Edmund Burkes advarsler mot den franske revolusjonen. Robespierre satte ord på Burkes advarsler: “Vi må smadre både de interne og eksterne fiender av republikken, eller forsvinne med den. I denne farlige situasjonen må vår maksime være å lede vårt folk gjennom fornuft, og våre fiender med terror.”

De utopiske ideene er alltid kollektive og idealistisk virkelighetsfjerne, fortsetter Melson. De kjennetegnes av human engineering, forestillingen om fremveksten av en ny mennesketype i en ny tidsregning, slik Pol Pot og jacobinerne skrudde tiden tilbake til år null i sine revolusjonære kalendere. Polene dem og oss blir til spørsmål om liv og død. Den største faren av dem alle er totalitarismens evige mantra: målet rettferdiggjør midlene. Zia Gökalps ideologiske utvikling løper langs gjenkjennelige spor i den totalitære virkelighet: Jo mer gloriøs visjonen om fremtiden og nasjonen var, jo hardere ble virkemidlene.

Ifølge Melson øker faren for et folkemord betraktelig når revolusjonen går inn i den terminale fase av sivilisasjonssammenbrudd og krig. Den indre fienden blir satt i ledtog med den ytre fienden. De er å anse som en konspirasjon, en dødelig trussel mot staten. Og de har for lengst fått status som undermennesker – armenerne som vantro hunder. I dette klimaet kan voldelige tiltak iverksettes. I en konstant tilstand av vold blir selv de mest ekstreme handlinger borte i kaoset – iallfall for en stund.

KONKLUDERENDE BEMERKNINGER
Stormaktenes spill var et helt avgjørende bidrag til forverringen av forholdene mellom folkegruppene i imperiet. Diplomatiet vis a vis de osmanske myndighetene var breddfull av dobbeltmoral hvor kristne minoriteter ble brukt som pressmiddel for å fremme egne økonomiske interesser. Major Nikolai Hoff skrev i Aftenposten den 11. mai 1920 følgende, under avsnittsoverskriften: ”Stormagternes politik aarsag til ungtyrkernes massakrer!”

    …endnu værre blev det, efterat armenierne i forrige aarhundrede begyndte at anraabe det kristne Europa om hjælp mod dette vanstel. De europæiske stormagter greb med begjærlighed anledningen til at blande sig i tyrkernes indre forhold - men nogen særlig interesse for armenierne og deres lidelser har de aldrig vist, ialfald har de aldrig opnaaet at bringe dem nogen effektiv hjælp.

Hoff tar for mye i her, og frarøver nærmest den osmanske ledelsen aktørrollen. Men observasjonen er sammenfallende med nyere faglitteratur som legger stor vekt på stormaktenes rolle i de konfliktfylte inter- religiøse relasjonene i imperiet, som for eksempel i Donald Bloxhams The Great Game of Genocide.

Et eksempel på dette er den britiske utenriksministeren Sir Edward Grey, som ikke la to fingre imellom i sin korrespondanse med ambassaden i Konstantinopel. Her gir han et strålende eksempel på rendyrket realpolitik under den andre osmanske konstitusjonelle perioden, 1908-1913:

    If Turkey indeed establishes a Constitutional administration and is strengthened by reviving it, it will advance further, to the point that none of us can foresee the outcome of such a situation.... Until now, wherever we have had Muslim subjects, we have been able to tell them that there was a merciless authoritarian rule in the countries ruled by the heads of their religion. In any case, our authoritarian rule is compassionate.... Butt if a parliamentary life now commences in Turkey and things are put in order, the demand for constitutional rule will grow in Egypt and our ability to act against this will diminish greatly. 

Et stabilt og konstitusjonalisert Tyrkia ville med andre ord ikke være like attraktivt for stormaktene, fordi mulighetene for politisk og økonomisk utpressing av de osmanske myndighetene ville bli redusert når de ikke lenger kunne benytte seg av minoritetsspørsmålet som ad hoc-politikk.

Robert Melson skriver i sin bok Revolution and Genocide at hadde stormaktene handlet mindre kynisk, og støttet konstitusjonelle krefter, var det en mulighet for at man i alle fall kunne forhindret folkemord. 

Jeg stiller meg tvilende til Melsons forhåpninger. Selvsagt spilte stormaktene en betydelig rolle. De var pådrivere og kverulanter som påvirket det osmanske lederskapets sårede storhetskompleks. Samtidig kunne man ikke forvente noe annet fra stormaktene. I kolonitiden var de som rovdyr å regne når det gjaldt kampen om ressurser og makt. Det betyr imidlertid ikke at stormaktspolitikken frarøvet Osmanene handlingsrom totalt, eller at folkemord var en determinativ følge av ytre press. Etter å ha sett nøye på de osmanske aktørene er mønsteret etter min oppfatning klart: I den siste fasen, etter Balkankrigene, var staffettpinnen overlatt til ungtyrkerne.

Ungtyrkerne hadde ikke til hensikt å dele Anatolia med de kristne, eller noen annen folkegruppe, og det er ikke realistisk å tro at armenerne ville fått innpass i noen felles tyrkisk statsform. Utviklingen i CUP hadde satt kroken på døra for det. Armenerne var dessuten såpass mange, 2,5 millioner, at de ble sett på som en utfordring og trussel som ungtyrkerne ville bli kvitt en gang for alle for å sikre sin egen eksistens. Armenerne hadde, i motsetning til grekerne, ingen stat de kunne utvises til, og ørkenen ble løsningen. Reduksjonismen av armenerne hadde i tillegg blitt til noe av en sinnstilstand.

Jeg tror at spørsmålet ikke var hvorvidt de religiøse og etniske konfliktene i Anatolia ville få en voldelig slutt, men snarere hvor blodig det ville ende. Den eneste løsningen for å kunne ha unngått en eller annen form for etnisk rensing på armenerne ville etter min mening vært et eksodus lignende det som skjedde i 1923, da Tyrkia og Hellas utvekslet sine respektive minoriteter. Problemet var selvsagt at armenerne ikke hadde noen stat å dra til. Så hvor skulle de dra?

Det multikulturelle osmanske imperiet kollapset i en tidsalder som var preget av sosialdarwinisme og raseteorier, og CUP var sterkt influert av slike ideer. Sammenbruddet som satte i gang for alvor med Balkankrigene førte til inter-etnisk kollaps i Anatolia, og CUP søkte allianser som kunne sikre tyrkerne mot det de oppfattet som sin nært forestående undergang.

Som Norbert Elias har sagt, er det nesten som en refleks i den dominante gruppen å forsvare seg når de oppfatter situasjonen som et være eller ikke være: ”Like wild animals, powerful nations or other powerful social formations are at their most dangerous when they feel cornered.”  

Ungtyrkerne var klar over at imperiet var ferdig, og mente at en nasjonalstat var eneste løsning. I den ungtyrkiske intellektuelle produksjonen kommer det også klart frem at deres nasjonalistiske prosjekt var et tilbud for tyrkiskspråklige muslimer. Ungtyrkerne, i sin iver etter å modernisere imperiet søkte i – og så til –den europeiske intellektuelle tradisjonen og fant det de så etter i de mørkeste kapitlene fra europeisk idéhistorie. Ideer som, ifølge Zia Gökalp, ”happened to more closely match the condition of ”Turkishness”, which was struggling to constitute its own historical and national identity”. 

Den dominante gruppen så etter nasjonale legitimeringsstrategier. Først og fremst finner vi dette i Gökalps dypdykk i Ernst Haeckel og Gustave Le Bons teorier om nasjonen som det høyeste moralske ideal som ikke hadde noen annen å stå til ansvar for enn seg selv. Hvis nasjonen var truet, var alt lov. Gökalp fant en politisk filosofi som i praksis var en fullbyrdelse av moralsk relativisme, som legitimerte at en trussel mot den tyrkiske nasjon måtte knuses med alle mulige midler.

Ungtyrkernes ideologi kan ikke sees isolert fra mentalitetshistorien i det osmanske riket. Det gikk bare seks år fra den xenofobiske og sterkt anti-kristne Abdul Hamid II ble avsatt, til nasjonalistene Enver og Talaat sendte ordre ut til sine provinsguvernører om å deportere og likvidere kristne bosatt i Øst-Anatolia og Silicia.

De kristne hadde i flere hundre år blitt sett på som mindreverdige og uegnet til å ha de samme eksistensbetingelsene som muslimer, og måtte følgelig finne seg i å holde seg der de ble anvist i det sosiale hierarkiet. Stigmatiseringen og fordommene mot kristne, og særlig armenerne, ble absorbert av etnosentriske strømninger blant moderne tyrkiske tenkere, selv om mange av dem erklærte seg sekulære. Disse tenkerne levde altså ikke i et kulturelt vakuum.

Det sterke innslaget av islam jeg har funnet gjennom hele den osmanske elitens kronologi har overrasket meg. Særlig i den ungtyrkiske perioden, som var den definisjonsmessige portalen til det sekulære og moderne Tyrkia. Alle ideologiske retninger hadde som overbygning at den muslimske befolkningen generelt, og etter 1908 de tyrkiskspråklige muslimer spesielt, skulle være herre i eget hus. Krav fra kristne om likebehandling ble så langt jeg har kunnet se det, aldri godtatt av den tyrkiske intellektuelle og politiske eliten. 

Gitt den grunnleggende tyrkiske ideen om overlegenhet, ble derfor transformasjonen mellom imperium og nasjonalstat i det osmanske riket preget av uløselige etniske og religiøse motsetninger. En transformasjon som skjedde mellom et tradisjonsbundet religiøst samfunn bestående av herrefolk og undersåtter definert i religiøse kategorier, til en nasjonalstat bestående av det samme herrefolket og de samme undersåttene.

Den grunnleggende ideen om tyrkisk overlegenhet ga seg utslag i en ideologisk hybris. Blant annet en forestilling om sivilisasjonen som ren vitenskap og teknologi, mens kulturen, altså islam og den tyrkiske kultur, ble oppfattet som unikt, evig, historisk betinget og organisk. Kultur og politikk ble definert i kollektive og anti-universelle størrelser. I den grad osmanske reformister var demokrater eller liberale, så de allikevel med skepsis på det de oppfattet som Vestens individuelle intellektualisme. Den osmanske intellektuelle eliten skisserte konstitusjonelle løsninger som var basert på gruppeprivilegier, og ikke individuelle rettigheter generelt. Dette var, etter min mening, det grunnleggende problemet med osmansk - tyrkisk politikk og intellektuell produksjon.

DAGENS SITUASJON
Hvordan karakterisere de kristnes stilling i NATO-landet Tyrkia i dag? Visse grupperinger i Tyrkia blir fremdeles dypt krenket over synlig kristen virksomhet. I Aftenposten fredag 4. mai 2007 skriver Ulf Andenæs i en kommentar: ”Harde kår for kristne i Tyrkia”. I samme avis meldes det at den tyske misjonæren Tillmann Geske var drept i den tyrkiske byen Malatya den 18. april. Han ble drept i lokalene til et bibelselskap sammen med to kristne tyrkere. De ble utsatt for langvarig tortur, den ene var knivstukket 156 ganger, og alle fikk halsen skåret over. Gjerningsmennene var ifølge danske Politiken den 18. april muslimske nasjonalister.

Den 19. januar 2007 ble den kristne armenske redaktøren Hrant Dink skutt på åpen gate. Mest sannsynlig fordi han viet tid til å skrive om folkemordet på armenerne. En sytten år gammel gutt skjøt ham fordi Dink hadde ”krenket tyrkiskheten”. Sannsynligvis sto ytterliggående nasjonalister bak drapet. Nobelprisvinneren Orhan Pamuk har måttet gå flere runder i rettsapparatet for å ha antydet at Tyrkia sto bak massedrap på armenerne og at det var på tide at spørsmålet ble diskutert åpent i Tyrkia. Paragraf 301 i tyrkisk strafferett gjør det straffbart å krenke ”tyrkiskheten”. Denne krenkelsen kan bestå i å sverte tyrkisk historie generelt og landsfaderen Mustafa Kemal Atatürks minne spesielt. Paragrafen har naturlig nok vært et hinder for Tyrkias ønske om å gå inn i EU.

Hanne Skartveit skriver på kommentarplass i VG den 3. mai 2007: ”Akkurat nå, i Tyrkia, blir det testet hvorvidt islam og Vesten kan leve fredfylt side om side.” Her viser hun til store demonstrasjoner i over hele Tyrkia, det nevnes et antall på én million deltagere, mot det mange sekulære mener er en islamisering av Tyrkia. Statsminister Recep Tayyip Erdoğan representerer et moderat islamistisk parti som har oppnådd flertall i parlamentet. Nå har han forfremmet sin egen utenriksminister til president, og kritikerne mener dette vil føre til islamistisk hegemoni.

Erdogan har også fremmet forslag om å kriminalisere skilsmisse og senke terskelen for retten til å kritisere islam. Den tyrkiske hæren rasler med sablene, og advarer Erdogan. Det finnes reelle muligheter for nok et militærkupp i Tyrkia, fordi militæret ser det på som sin plikt å forsvare arven etter Atatürk. Dette bør ikke komme som noen overraskelse på noen. Mange i Vesten har hatt et idealbilde av det sekulære Tyrkia. Atatürk har blitt sett på som en moderne frigjøringshelt som ga håp for at den fattige delen av verden kunne integreres i den industrialiserte verden. Men 75 år med sekulært styre har ikke blitt den seieren over Tyrkias islamske fortid som mange har forestilt seg.

Det sekulære Tyrkia har hele tiden vært et eliteprosjekt. Det var ikke for ingenting at Gökalp var inspirert av Gustave Le Bons teorier om det aristokratiske gen og frykten for at mobben, folket, skulle få makt og innflytelse. Det Tyrkia vi ser i dag gjør ungtyrkernes ordtak om at ”vitenskap er elitens religion, mens religion er massenes vitneskap” dagsaktuell. Tyrkia består i dag 99.8 % muslimer, og kvalifiserer ikke til betegnelsen et flerkulturelt samfunn.

Det sekulære Tyrkia har sluppet store religiøse motsetninger fordi folkemordet, på et grotesk vis var det mest vellykkede i historien. Anatolia ble renset for konkurrerende religioner, så vel som konkurrerende nasjoner, med unntak av kurderne. Med en slik fortid er det ikke merkverdig at Tyrkia ikke makter å ta et oppgjør med hendelsene i 1915.

Tyrkia har en lang autoritær politisk tradisjon, preget av fortielse når det gjelder egen fortid. I den forbindelsen kan man spørre seg om Mustafa Kemal Atatürks sekulariseringsprosjekt har vært vellykket. I alle fall var ungtyrkerne overbevist om at det sekulære prosjekt ville overbevise befolkningen. At fornuft ville vinne over overtro. Men slik har det ikke blitt i Tyrkia. Landet har en nærmest aggressiv sekulær lovgiving, hvor den tyrkiske muslimske identiteten har blitt kneblet i det offentlige rom. Det sekulær prosjektet kom ovenifra. Ingen spurte hva tyrkere selv ville.

Slikt gjør inntrykk på Tyrkias troende muslimer, som nå setter sin lit til medlemskap i EU. Håpet er at et slikt medlemskap vil åpne opp for at tyrkerne selv kan definere sin identitet uten trusler fra den militære og kemalistiske eliten. En identitet som har vært et konstant trekk ved transformasjonen fra imperium til nasjonalstat.

[Artikkelens fotnoteapparat er ikke tatt med her]

Utvalgt litteratur:
Balakian, Peter. 2003; The Burning Tigris – a history of the Armenian genocide (London: William Heinemann)
Haslip, Joan 1973: The Sultan: The life of Abdul Hamid  II (London: Weidenfeld & Nicolson)
Walker, Christopher J. 1990; Armenia: the survival of a nation (London: Routledge)
Smith, Anthony D. 1999. Myths and Memories of the Nation (Oxford: Oxford Univeristy Press)
Chalk og Jonahssohn (red): The history and sociology of genocide (New Haven: Yale University Press 1990)
Hovannisian, Richard G. (red.)1999: Remembrance and Denial. The Case of the Armenian Genocide (Michigan: Wayne State University Press)
Akcam, Taner: From empire to Republic- Turkish nationalism & the Armenian genocide (Zed Books 2004)
Kiernan, Ben i Chorbajian, L (red): Studies in comparative genocide (Macmillian Press 1999)
Zürker, E. Turkey – A modern history (I.B. Tauris & Co Ltd 1993)
Morgenthau, Henry 2003. Ambassador Morgenthaus’s Story (Detroit: Wayne State University Press)
Rummel, RJ, 1994. Death by Government (London: New Brunswick)