Hovedside > REPORTASJE > Menneskerettighetene: Minste felles multiplum

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Menneskerettighetene: Minste felles multiplum

10. desember er FNs menneskerettighetsdag. For 59 år siden ble Verdens-erklæringen om menneskerettighetene vedtatt. Etter mange runder ble man til sist enige om hovedtanken: et minste felles multiplum av toleranse og likeverd.

Tekst: Lillian Hjorth
Publisert: 10.12.2007

Eleanor Roosevelt, FN-aktivist og enken etter USAs president Franklin D.Roosevelt. ledet kommisjonsarbeidet. Foto: FN

Enkelte ganger kan det være på sin plass å minne om historien.

Når menneskerettigheter diskuteres – for eksempel om de er vestlig baserte eller om de representerer universelle verdier – er det historiske utgangspunkt vel verdt å huske.

De internasjonale menneskerettighetenes startpunkt var 1945, året da FN ble etablert. Verden lå i ruiner, 50 millioner mennesker hadde mistet livet under krigen. Erfaringen med nazismens rasebarbari viste for hele verden det moralske lavmål menneskeheten hadde nådd. Det oppsto en følelse av desperasjon etter å få reist et moralsk og juridisk rammeverk som kunne hindre en gjentakelse. Det lød et rungende ”aldri mer!” i det internasjonale samfunn.

Mange satte sin lit til at den nye globale organisasjonen skulle bli det kraftfulle instrumentet som verden trengte. Ikke som forgjengeren Folkeforbundet, som i 1930-årene feigt hadde sviktet da Italia erobret Etiopia og Hitler annekterte Rhinland, hendelser som ledet opp til den andre verdenskrigen.


MENNESKERETTIGHETENE

Menneskerettigheter er individers rettigheter og staters for-pliktelser. Deres fundament er at alle har det samme menneske-verd og at ingen skal diskrimineres på grunnlag av kjønn, hudfarge, etnisitet, religion, eller andre kjennetegn.

Menneskerettighetene skal sikre sivile og politiske rettigheter samt økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. FNs Verdenserklæring om menneske-rettighetene (1948) med dens 30 artikler som definerer hvilke rettigheter individene har, dannet grunnlaget for det omfattende menneskerettighetssystemet som har vokst frem etter den andre verdenskrigen.

Det finnes i dag et hundretalls menneskerettighetsdokumenter, samt uttallige statlige og ikke-statlige aktører som arbeider for å bedre respekten for menneskerettighetene verden over.

Se feks menneskerettighter.no

FN satte ned en menneskerettighetskommisjon
Det var i denne generelt aktivistiske etterkrigsatmosfæren at FN vedtok å nedsette en menneskerettighetskommisjon for å utarbeide en ”International Bill of Human Rights”. Menneskerettighetene skulle ikke bare bli snakket om: de skulle defineres og det nødvendige maskineriet for gjennomføring skulle kobles til.

Men om viljen var til stede, skulle prosessen vise seg å bli omstendelig og full av utfordringer.

Problemets kjerne dreide seg om å få representanter fra ulike stater, kulturer og religioner til å enes om hva menneskerettighetenes innehold skulle være.

Eleanor Roosevelt, FN-aktivisten og enken etter USAs tidligere president Franklin D. Roosevelt, ble valgt til kommisjonens leder. Hun ivret etter å starte arbeidet og inviterte til et første møte i styringsgruppen den 17. februar 1947 i sin leilighet i New York. Tilstede var Peng-Chun-Chang fra Kina, Charles Habibi Malik fra Libanon og FN-sekretariatets representant, den kanadiske jusprofessoren John P. Humprey. Sistnevnte skulle føre utkastet i pennen.

– Studer kinesisk filosofi i et halvt år
Det viste seg raskt at Chang og Malik sto altfor langt fra hverandre i sine filosofiske tilnærminger til å kunne starte arbeidet med å utforme en tekst. ”Det var en god del snakk, men det kom ingen ting ut av det” skrev Humphrey siden om møtet.

Han fortsetter: ”Da, etter enda en kopp te, foreslo Chang at jeg burde legge alle andre arbeidsoppgaver til side for seks måneder og studere kinesisk filosofi. Etter det ville jeg kanskje kunne forberede en tekst for komiteen. Dette var hans måte å si at den vestlige innflytelsen kunne bli for stor (…) Det var deretter litt mer diskusjon, hovedsakelig av filosofisk karakter, fru Roosevelt sa lite og fortsatte å servere te.”

Chang var ikke den eneste som var skeptisk til at menneskerettighetskommisjonen ville lykkes i sitt foretagende: å skrive en ”International Bill of Rights” som var universell i sitt vesen. Senere samme år mottok kommisjonen et langt memorandum fra den amerikanske antropologforeningen.

Antropologene mente at kommisjonen sto i fare for å være etnosentrisk.

Antropologene redd for etnosentrisme
Antropologforeningen var bekymret for problemet med etnosentrisme – det å mene at sin egen kulturs verdier er bedre enn andres. Antropologene mente at kommisjonen sto i fare for å være etnosentrisk og at erklæringen ville reflektere amerikanske og vest-europeiske verdier. 

Den amerikanske professoren Johannes Morsink, som har analysert og skrevet bok om prosessen, sier at kommisjonens representanter var klare over de store utfordringene og ansvaret som lå på deres skuldre:

”Siden de fortsatte, på tross av advarslene, må de ha ment at de hadde funnet en måte å kvalitativt sammenligne forskjellige verdisystemer som skaper ulike livsstiler og til og med hele kulturer”.

Verdenserklæringen blir ofte anklaget for å være en vestlig konstruksjon, men det er god grunn til å hevde menneskerettighetene universelle relevans som normativt verdigrunnlag. Det viser da også den prosessen som førte frem til FNs vedtak om Verdenserklæringen 10. desember 1948.

Kommisjonen som bestod av nesten hele verden
Menneskerettighetskommisjonen som skulle utforme ”The International Bill of Rights” besto av 18 statlige representanter. I tillegg til personlige kvalifikasjoner, skulle det tas hensyn til geografisk spredning. Disse landene fikk oppdraget: Australia, Belgia, Den hviterussiske sovjetrepublikk, Chile, Kina, Egypt, Frankrike, India, Iran, Libanon, Panama, Den filippinske republikk, Storbritannia, USA, Sovjetunionen, Uruguay og Jugoslavia.

Kommisjonen møttes første gang i januar 1947 og nedsatte en styringsgruppe på tre som skulle utforme et forslag til en ”International Bill of Rights”. Selv om gruppens første møte, som vi har sett, ikke ga umiddelbare resultater, ble det gruppens sekretær, John P. Humphrey, som skrev det første utkastet til erklæring.

Enkelte av kommisjonsrepresentantene som innledningsvis hadde støttet forslaget om at gruppen bare skulle bestå av tre medlemmer, kom snart på andre tanker. Blant andre Sovjetunionens delegat kritiserte at ”The Bill of Rights” bare skulle bli skrevet av noen få eksperter og ønsket en utvidelse.

Det at gruppen ble bestående av representanter fra åtte land – Australia, Chile, Kina, Frankrike, Libanon, Sovjetunionen, Storbritannia og USA – førte til en mer inkluderende prosess som forbedret erklæringens universalitet.

"Alle" ble hørt i arbeidet
På ethvert tidspunkt i prosessen hadde de 38 resterende medlemsstatene i FN, som verken satt i kommisjonen eller styringsgruppen, mulighet til å levere inn sine egne forslag. De fikk også utkast på høring, og en rekke anledninger til å ytre seg i de omfattende forhandlingene som fant sted i FN mens generalforsamling satt samlet i perioden september til desember 1948.

Ikke-statlige organisasjoner (NGOer) med konsultativ status i FN, hadde muligheter til å gjøre sin stemme hørt gjennom deltakelse i alle møter, mens andre NGOer kunne sende inn forslag. Selv utkast fra enkeltpersoner ble arkivert og brakt videre, skriver Morsink: ”Alt tyder på at det meste av denne mer eller mindre uformelle, ikke-statlige input, ble satt pris på og ofte brukt.” 
 

"Nå endelig, vil verdens folk få høre det proklamert at deres mål er nådd gjennom De Forente Nasjoner”.
Syriske Rahman Kayala Abdul

Konvensjon, erklæring eller begge deler?
Under den siste debatten i FNs generalforsamling 10. desember var det mange gratulerende innlegg. Flere fremhevet den inkluderende prosessen og hevdet at erklæringen hadde verdensomspennende anvendbarhet.

Syriske Rahman Kayala Abdul sa at erklæringen ikke var ”arbeidet til noen få representanter i generalforsamlingen eller i det økonomiske og sosiale råd; det var prestasjonen til generasjoner av mennesker som har arbeidet fram mot denne målsetting. Nå endelig, vil verdens folk få høre det proklamert at deres mål er nådd gjennom De Forente Nasjoner”.

Verdenserklæringen ble vedtatt ved midnatt 10. desember 1948. 48 stemte for, ingen stemte mot, men 8 avsto fra å stemme.

Helt frem til juni 1948, mente de fleste kommisjonsrepresentantene at oppdraget dreide seg om intet mindre enn å utforme både en erklæring og konvensjon (som er juridisk bindende for statene). Supermaktene USA og Sovjetunionen insisterte derimot på at mandatet var å utforme en erklæring eller et manifest, uten tilhørende implementeringsmekanismer.

Erklæringen som ble vedtatt i 1948 er ammunisjon i feks Amnesty Internationals kamp mot menneskerettighetsbrudd i Kina. Foto: AI
Etter intense debatter ble det avgjort at kommisjonen ”bare” skulle levere en erklæring. Morsink og andre hevder at det som av mange ble vurdert som et nederlag, skulle bli svært viktig for menneskerettighetsbevegelsen, sett med ettertidens øyne. Det faktum at erklæringen ikke er flettet sammen med noe konkret verktøy for implementering, har gitt den en uavhengig moralsk status i verdenspolitikken.

Forhandlingene om Gud og likestilling i artikkel 1
I likhet med resten av innholdet i erklæringen, gikk den viktige artikkel 1 gjennom mange forandringer fra første utkast og til den endelige versjon. Viktige spørsmål dreide seg om likestilling mellom kjønnene og hvorvidt det skulle henvises til Gud og/eller Natur.

Etter lange forhandlinger i styringsgruppen i desember 1947, ble denne ordlyden for artikkel 1 vedtatt forelagt for kommisjonen:

“All men are born free and equal in dignity and rights. They are endowed by nature with reason and conscience, and should act towards one another like brothers”.

Gruppen tok ikke hensyn til rådet som den fikk av danske Bodil Begtrup, som deltok på møtet i kraft av å være leder av FN-kommisjonen for kvinners status. Hun foreslo at uttrykket ”all men” skulle byttes ut med ”all human beings”, et syn som også ble støttet av den kvinnelige indiske representanten Hansa Mehta.

På et senere møte der hele kommisjonen var samlet, ble forslaget fra Begrtup og Mehta likevel innarbeidet. Argumentasjonen hadde sunket inn og tiden var blitt moden. ”All men” ble erstattet av ”All human Beings” og ”like brothers” av ”in a spirit of brotherhood”.

Skepsis mot abstrakte filosofiske og religiøse hentydninger
Heller ikke Bogomolov, Sovjetunionens representant, vant frem med sitt syn i styringsgruppen. Han mente at ordlyden i artikkel 1 verken passet i en første artikkel eller i et forord. Bogomolov var ikke den eneste som protesterte mot det som kunne oppfattes som abstrakte filosofiske eller religiøse hentydninger i artikkel 1 (særlig ”by nature”).

Mange kommisjonsmedlemmer virker i det hele tatt å ha vært i beredskap i forhold til farene ved å involvere filosofiske, religiøse eller ideologiske prinsipper, noe de åpenbart mente ville føre til vanskelige motsetninger.

Denne diskusjonen skulle likevel vise seg å bli uunngåelig. Da erklæringen i sin helhet ble gjenstand for drøftelser i FNs generalforsamling høsten 1948, foreslo den brasilianske delegasjonen at den andre setningen i artikkel 1 burde begynne med:

”Created in the image and likeness of God, they are endowed with reason and conscience”.

Den nederlandske delegasjonen foreslo formuleringer som viste til menneskets guddommelige og udødelige skjebne.

Også den nederlandske delegasjonen foreslo formuleringer som viste til menneskets guddommelige og udødelige skjebne. De påsto at majoriteten av verdens befolkning trodde på gud eller en overjordisk skaper, og derfor ønsket å se menneskerettighetene fundamentert i dette perspektivet.

Flere var uenige og hevdet at flertallet av menneskeheten slettes ikke var religiøse. Andre igjen fremhevet det enkle poeng at siden ikke alle mennesker er religiøse, kunne denne formuleringen være nok til å true en universell tilslutning til erklæringen. Dette viktige filosofiske spørsmålet ble aldri gjenstand for votering.

Etter hvert som den dype motstanden ble klar for forslagsstillerne, ble forslagene trukket. Mest motstand kom det faktisk fra nasjoner som på slutten av 1940-tallet fremdeles aktivt ble formet av en eller flere av verdens store religiøse tradisjoner.

Dersom majoriteten ville, kunne de dermed ha gjort felles sak med forslagsstillerne og bestemt at spørsmålet skulle stemmes over, og dermed påtvunget de landene som ikke ønsket det (les: de kommunistiske statene) en religiøs henvisning. Det skjedde ikke. De fleste av de ”religiøse” delegasjonene, var åpne for at folk kunne ha sin uavhengige tilnærming til hva som er de fundamentale sannheter, og tillot derfor en sekulær erklæring.

Et gjennomgående sekulært dokument
Den åpenbare fordelen ved å knytte menneskerettighetene til Naturen eller til naturens Gud, er at det blir lett å anerkjenne dem som universelle – at alle mennesker har dem. Men de som utarbeidet Verdenserklæringen delte ikke opplysningstidens tro på én eneste, oversanselig kilde til verdi/moral, skriver Morsink.

Alle sammenhenger mellom Gud og natur ble brutt i forhandlingene, og (...) representantene stemte for et gjennomgående sekulært dokument.

Tvert imot viser han at alle sammenhenger mellom Gud og natur ble brutt i forhandlingene, og at representantene stemte for et gjennomgående sekulært dokument. Ingen referanse til noe overordnet ble tillatt.

I sluttforhandlingene – nettopp for å unngå henvisning til gud – ble referansen ”by nature”, som hadde vært en del av artikkel 1 nesten hele tiden, tatt ut. 

Fulgte sin egen, uavhengige kurs
Med dette tatt i betraktning bør vi ifølge Morsink derfor heller ikke forstå de begrepene i erklæringen som faktisk er hentet fra opplysningstidens tradisjon (for eksempel: umistelige [inalienable], iboende [inherent]), innenfor rammene av den vestlige rasjonalistiske tradisjon. De som skrev erklæringen, fulgte ikke blindt opplysningstidens presedens, men staket ut sin egen uavhengige kurs.

Den norske menneskerettighetsforskeren Tore Lindholm mener det er god grunn til å tro at tanken bak artikkel 1, " selve fundamentet og hjørnesteinen i erklæringen", er at den verken skulle hevde eller implisere – men heller ikke nekte for – at "systemet av universelle menneskerettigheter er basert på noen slags idé om menneskets natur, naturen selv eller av Gud".

Lindholm konkluderer at artikkel 1, ”tolket i sin rette kontekst, ikke er tradisjonelt, vestlig naturrettslig fundamentert, men gir den tynne, uunnværlige normative basis, der representanter for mange religioner, moraltradisjoner og ideologier klarer å etablere, ikke bare et politisk kompromiss, men også en ikke-eksklusiv og stabil moralsk enighet om menneskerettigheter.”

Det minste felles multiplum
Forhandlingene om artikkel 1 illustrerer et viktig kjennetegn ved Verdenserklæringen. Den er et kompromiss som kan gjøres til gjenstand for en overlappende samstemmighet: Ut fra ulike ståsted kan de fleste sivilisasjoner og religioner enes om hovedtanken, et sivilisatorisk minste multiplum av toleranse og likeverd. 

”Den moralske forferdelsen gav dem en felles plattform å operere og utføre arbeidet fra.”

Og da er vi tilbake til begynnelsen, nemlig det ekstreme historiske øyeblikket menneskerettighetene ble formet i:

Skjebnefellesskapet fra krigens dager sto ennå så fast i erindringen, og viljen til å enes om det felles mål, ble viktigere enn hver og ens særlige bakgrunn.

”Den moralske forferdelsen gav dem en felles plattform å operere og utføre arbeidet fra.”

Kanskje er det så enkelt som dette: at mennesket, når det møter det aller verste, klarere ser hva det rette er?

I alle fall har ettertiden vist at Verdenserklæringen har bestått møtet med fremtiden med glans. På tross av anklager om vestlig innflytelse, har myndigheter og aktivister over hele verden tatt erklæringen til seg både som en forpliktelse og en inspirasjon i sitt daglige virke for å skape bedre levevilkår for seg og sine medmennesker.

I 1993, på FN verdenskonferansen om menneskerettigheter i Wien, der 173 stater var samlet, ble det atter en gang fastslått:

”The universal nature of these rights and freedoms is beyond question”.

På tross av de nesten 60 år som er gått, er FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene det aller viktigste internasjonale menneskerettighetsdokumentet.

Ingen over, ingen ved siden.  

Kilder:
Galtung, Johan, Menneskerettigheter vestlige, universelle eller begge deler? Humanist forlag 2007 (første utgave 2003)
Hagtvedt, Bernt: Menneskerettighetserklæringen – et lykkelig moment i historien (Kronikk i Aftenposten 1998)
Hobsbawm, Eric: Ekstremismens tidsalder Det 20 århundrets historie, Gyldendal 1994,
Lindholm, Tore: Article 1, Gudmundur Alfredsson og Asbjørn Eide (red.) “The Universal Declaration of Human Rights A Common Standard of Achievement, Martinus Nijhoff Publishers The Hague/Boston/London 1999
Morsink, Johannes, The Universal Declaration of Human Rights - Origins, Drafting and Intent, University of Pennsylvania Press, 1999
Soltvedt, Lars Petter, Verdenserklæringen: tilblivelse og innhold, notat 2007

 Artikkelen er tidligere publisert i Fri tankes papirutgave.