Hovedside > REPORTASJE > Holdt Humanistisk gravferd i kirka

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Holdt Humanistisk gravferd i kirka

Bjørn Dag Derås mistet sist vår kona Astrid Rønning Ystad (43) til kreften. Til tross for sitt humanistiske livssyn ønsket hun at gravferden skulle finne sted i den lokale kirka. Det fantes ikke brukbare alternativer.

Tekst og foto: Tove Tangerud
Publisert: 2.10.2008


Astrid Rønning Ystad hadde et humanistisk livssyn, men ønsket å holde gravferden i Namdalseid kirke – fordi det ikke fantes alternativ.

Astrid Rønning Ystad var medlem av Human-Etisk Forbund (HEF) i mange år. Likevel var det i kirka slekt og venner møtte fram og tok det siste farvel. Som så mange andre steder rundt om i distrikts-Norge var det også i Namdalseid vanskelig å finne egnede og verdige lokaler for Humanistisk gravferd. Dette hadde Astrid Rønning Ystad tenkt på før hun døde, og det var hennes ønske at gravferden skulle holdes i den lokale kirka.

Fri tanke møter Bjørn Dag Derås hjemme på gården Hallåsmoen i Nord-Trøndelag tre måneder etter gravferden. Ved kjøkkenbordet i det romslige kjøkkenet på gården Hallåsmoen i Nord-Trøndelag serverer han kaffe og ostekake; eldstesønnen har nettopp hatt bursdag.

 – Det er tungt å klare å gå videre, men man må jo, sier han med sorg i blikket.

Han forteller om en kjærlig mor som ble revet vekk så altfor tidlig. Astrid Rønning Ystad var lærer i bygda og opptatt av folk omkring seg. Hun var en åpen, jordnær og sjenerøs person. I fritida sang hun også i det lokale koret, som for øvrig opptrådte i kirka, uten at det gjorde henne noe.

– Astrid var medlem i HEF allerede da vi møttes og var helt klar på det. Hun var ikke kristen eller religiøs på annet vis og hadde et helt grunnleggende humanistisk ståsted, forteller ektemannen.

Men for fem år siden fikk Astrid Rønning Ystad kreft. Hun fikk behandling og kreften gikk tilbake, og både hun og familien trodde de var kvitt sykdommen. Men etter en periode kom den imidlertid tilbake, og denne gangen skulle det vise seg at den ikke lot seg knekke. Astrid Rønning Ystad døde 8. mai.

Ville ha gravferden i hjembygda

Bjørn Dag Derås ville gjerne ha valgt et livssynsnøytralt lokale til konas gravferd hvis det hadde eksistert et verdig alternativ.
 
– Heldigvis hadde vi fått snakket om det meste før hun døde, for vi visste jo hvilken vei det gikk. At det ikke lenger var håp om at hun skulle bli bra, sier Bjørn Dag stille.

– Vi snakket om begravelsen, og Astrid uttrykte et klart ønske om at det måtte bli i kirka. Rett og slett fordi det var det eneste mulige. Hun ville at det skulle foregå på heimplassen, og vi visste jo at det komme en del folk, så da sa det seg selv. Kirka er det eneste egnede lokalet her i bygda hvor det er plass til mange folk.

– Hvis det fantes et annet alternativ, ville dere valgt det da?

– Ja, selvsagt. Astrid var som sagt helt tydelig i sitt livssynsmessige ståsted og hun uttrykte i klartekst at hun ikke ville ha noen prest til stede i sin begravelse, selv om det skulle foregå i kirka, forteller Bjørn Dag og smiler litt.

Som folk flest hadde Bjørn Dag liten kjennskap til Humanistisk gravferd på forhånd, men da det ble stadig mer aktuelt, begynte han å samle informasjon på internett. Etter at Astrid døde, tok han kontakt med begravelsesbyrået og formidlet hennes og familiens ønske om en humanistisk gravferd i kirka. Byrået skulle kontakte kirka, men det kom ingenting ut av det. Derfor tok Bjørn Dag direkte kontakt med lederen av menighetsrådet.

– Jeg fikk heldigvis ja på forespørselen, med en gang. Under forutsetning av at vi ikke fjernet noe eller endret på noe der, og det hadde vi jo ikke noe behov for.

– Kunne menighetsrådet si ja uten videre, uten å sjekke med noen høyere opp i kirka først?

– Det viste seg at menighetsrådet i Namdalseid tidligere hadde gjort et lokalt vedtak om at de kunne leie ut kirka til andre enn kirkelige seremonier. I tillegg går jo ryktene fort i et lite bygdesamfunn, så jeg tror de var forberedt på å få denne telefonen. Det ble kanskje noen spørsmål og telefoner innad i kirka etter at vi fikk ja, men det hadde ikke jeg krefter til å tenke på da, forteller Bjørn Dag åpent.

Familien hadde ingen kontakt verken med prest eller diakon. De forholdt seg bare til kirketjeneren og etter hvert gravferdstaler Anton Rikstad fra Human- Etisk Forbund i Nord-Trøndelag.

I samråd med Rikstad planla familien gravferdsseremonien: musikkinnslagene, hvordan kirka skulle pyntes og hvordan rekkefølgen i hele seremonien skulle være. Familien fikk god hjelp av mange, og det er Bjørn Dag veldig takknemlig for:

– Koret som Astrid var med i deltok, hennes tante Asbjørg Sellæg som er organist spilte, en tidligere kollega av henne som også er humanetiker, Terje Stene, hjalp til med planlegging av musikk og spilte selv. Jeg kontaktet også en felles venn av Astrid og meg, Idun Bratberg fra Ås i Akershus, som faktisk er leder for HEFs lokallag i Ås og Vestby. Hun ble en fin støttespiller i planleggingen og hun hjalp også til med det praktiske. Men selve gravferden husker han veldig lite fra.

– Jeg tror det er en forsvarsmekanisme som setter inn. Men vi fikk mange tilbakemeldinger etterpå, om at det hadde vært en verdig og flott høytidsstund. Og at Astrids humanistiske livssyn ble sterkt poengtert.

Vanskelig i distrikts-Norge

– Jeg for min del ser på kirka som et annet felleslokale i
bygda, nesten som grendehuset.

Bjørn Dag Derås

Familien Derås sin historie er dessverre ikke unik. Hvert år står mange etterlatte i den situasjonen at de må velge mellom få og ofte dårlige alternativer når lokale for Humanistisk gravferd skal bestemmes. Og 10-12 ganger i året på landsbasis, blir kirka valgt. Da kan det de etterlatte har hatt å velge mellom være et rom i kjelleren på sykehjemmet eller grendehuset som helga før har vært brukt til dans-på-lokalet.

Ikke alle finner at det gir mulighet til en verdig seremoni og avskjed for deres kjære etterlatte. Og ofte er det også slik at så mange er forventet å komme i gravferden at det ikke er plass annet sted enn i kirka, som i familien Derås’ tilfelle. Det er derfor ikke bare morsomt når det spøkefullt sies at Den norske kirke begraver flest ateister. Det er spesielt i de små kommunene i hele distrikts- Norge, at problemene med å finne lokaler er store. Det å flytte seremonien til nærmeste by, hvor det finnes et kapell eller annet egnet lokale, føles også uaktuelt for mange. Tilhørigheten til bygda er stor og bare det å skulle frakte kista til en annen kommune er utenkelig for mange.

Det offentlig oppnevnte stat-kirke-utvalgets utredning som kom i 2006 banet veien for et endret syn på livssynsnøytrale seremonirom for flere folk og i det politiske system. Utvalget konkluderte med at ansvaret for at det finnes seremonirom som kan gi en verdig ramme rundt ikke-kristne gravferder må ligge hos det offentlige. Et samlet Storting fikk i april i år frem et forlik omkring forholdet mellom stat og kirke, som resulterte i Stortingsmelding 17; «Staten og den norske kirke». Der heter det, angående livssynsnøytrale seremonirom, at «Det skal igangsettes en utredning med sikte på lovfesting av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom finnes til bruk ved gravferd og ved ekteskapsinngåelse. Utredningen skal bl.a. utrede spørsmålet om finansiering».

Human-Etisk Forbund arbeider for at denne utredningen skal settes i gang så snart som mulig.

Dagens situasjon er imidlertid slik at kommunene ikke har mulighet til å prioritere dette, med trang kommuneøkonomi og alle de gode formål som roper om mer penger. Hvordan dette gylne mål satt i fellesskap av alle partiene på stortinget – lovpålagt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom finnes – skal kunne oppnås og hvor raskt det går, vil være en viktig oppgave for forbundet framover.

Kirka som et grendehus
For Bjørn Dag Derås fantes det bare én mulighet, når kona før sin død hadde uttrykt ønske om at det måtte bli Humanistisk gravferd i den lokale kirka.

– Det var godt å kunne få det til, slik at det ble som Astrid ønsket. Å ha holdt gravferden i et lite lokale ville virket ekskluderende på de mange som ønsket å være til stede. Det hadde blitt feil, sier han.

– Og jeg for min del ser på kirka som et annet felleslokale i bygda, nesten som grendehuset. Jeg tror mange her i Namdalseid bruker den nettopp som det, som et seremonilokale det er naturlig å bruke, som eies av alle. Uten at vi nødvendigvis er religiøse av den grunn. Det eneste reelle alternativet for oss hadde vært å ha gravferden i kirka likevel, som en kirkelig seremoni. På tross av Astrids ønsker, og det hadde blitt veldig feil, avslutter Bjørn Dag Derås.

HEFs holdning:

– Livssynsnøytrale seremonirom må utredes!

Selv om hele ti-tolv humanistiske gravferder hvert år blir holdt i et kirkerom, er Human-Etisk Forbunds offisielle holdning til den slags bruk klar og negativ.

– Human-Etisk Forbund bistår pårørende som ønsker å arrangere Humanistisk gravferd. Våre premisser er at en humanistisk gravferd skjer i tråd med avdødes livsholdning/livssyn, at seremonien ikke inneholder religiøse innslag og at det ikke benyttes ei regulær kirke. Det er våre klare retningslinjer – utad og overfor våre mange gravferdstalere, sier seremonirådgiver
for gravferd i Human-Etisk Forbund, Vinjar Tufte.

Men Human-Etisk Forbund erkjenner samtidig at virkeligheten er slik at det mange steder i Norge ikke finnes gode og egnede lokaler, og at de etterlatte
kan ha den opplevelsen at det å holde gravferden i den lokale kirka er eneste mulighet.

– Da må gravferdstaleren, og dermed forbundets representant, praktisere med vett og forstand, fornuft og medfølelse. Vi sier at alle andre muligheter skal
være foreslått og vurdert, men hvis det ikke lar seg løse, kan taleren være med på å ha gravferden i kirka.

Personlig synes Tufte det er trist å sitte i en Humanistisk gravferd i en regulær kirke.

– Uansett om taleren er fra Human-Etisk Forbund og det ikke er religiøse innslag, gir selve rommet en opplevelse av et religiøst budskap. Noe jeg synes ikke hører hjemme i en Humanistisk gravferd. Jeg har forståelse for at enkelte ganger er det den eneste utveien for de etterlatte, men jeg tror at opplevelsen
av å måtte velge kirka som seremonirom for en humanetiker gjør sorgen sårere for mange, mener Tufte.

Når det gjelder denne bestemte saken i Namdalseid, er Tufte glad for at de etterlatte er fornøyde.

– Det betyr at vår gravferdstaler har gjort en god jobb. Men innerst inne tenker jeg at det er forsmedelig at familien må stå med lua i hånda og velge kirka på
tross av avdødes tydelige humanistiske ståsted. Det tydeliggjør mer enn noe annet viktigheten i å få fortgang i iversetting av stortingsflertallets løfter om å
arbeide for lovfesting av et kommunalt ansvar. Utredningen, som ble lovet i Stortingsmelding om stat og kirke i april, må igangsettes nå!

– Hva gjøres nå konkret fra forbundets side?

– Situasjonen slik den er i dag er ikke verdig, hvor humanetikere og andre må ha gravferden i kirka, eller må finne seg i et dårlig egnet lokale. Vi arbeider opp mot Stortinget og regjeringen for å presse dem til å starte med dette arbeidet så raskt som mulig. I tillegg oppfordrer vi alle våre gravferdstalere, tillitsvalgte og andre medlemmer til å prøve å påvirke sine politikere lokalt. Vi ønsker å få dem til å ta opp spørsmålet om livssynsnøytralt seremonirom i sin kommune. Nå er kommuneøkonomien ofte skral, så at de ikke prioriterer dette før det kommer et lovpåbud, er ikke overraskende. Mens vi venter på at dette store arbeidet skal igangsettes, forsøker vi å påvirke gravferdsbyråene til å gå i dialog med kommunene i hvert enkelt tilfelle – før de har første samtale med pårørende. Hva kan kommunen stille opp med av hjelp, økonomisk og praktisk, for å kunne imøtekomme den enkelte etterlattes ønske om en verdig avslutning for sine avdøde? Slik at det helst ikke blir i kirka.

 

Kirkens holdning:

– Kirkene bare for kristne

Selv om forståelsesfulle menighetsråd mange steder i landet
tillater ikke-kristne gravferder i kirken, er regelverket tydelig på
at kirkene ikke kan brukes av ikke-kristne.

– Ifølge Den norske kirkes regelverk for bruk av kirken er det tydelig nevnt at man kun kan låne ut kirkebygget til andre kristne trossamfunn. Og da til gudstjenester, oppbyggelige møter, kirkelige konserter og andre kirkelige og kulturelle arrangementer som faller inn under formålet for bruk av kirken. Formålet er formulert i regelverkets paragraf 1, hvor det heter at «Kirken er innviet til bruk for gudstjenester og kirkelige handlinger og skal gjennom sin bruk tjene til Guds ære og menighetens oppbyggelse», forklarer  seniorrådgiver i Kirkerådet, Per Tanggaard.

– Hva er begrunnelsen for ikke å slippe til andre?

– Vi finner begrunnelsen nettopp i paragraf 1: det som skjer i kirken skal tjene til Guds ære og menighetens oppbyggelse. Hvis det foregår andre ting,
kommer det i konflikt med det kirken står for. Hvis personer som fornekter guds eksistens skal ha sine seremonier i kirkerommet, som for eksempel gravferd, vil det bli problematisk. Retningslinjene tillater ikke det.

Kirkebyggene kan sies å være en del av hele nasjonens kulturarv – bygd som de er av fellesskapet, også de som stilte seg likegyldige til troen. Det burde kanskje borge for at også ikke-kristne har hevd på å bruke dem. Tanggaard er ikke enig.

– Jeg mener at det blir feil. Kirkene ble bygget med det formål at den kristne tro skulle forkynnes. De ble ikke bygget for allmenne kulturelle arrangementer. Måten det ble gjort på må forstås ut fra den tiden de ble bygget. Andre tros- og livssynsamfunn ble rett og slett ikke godtatt på den tiden.

– Hva mener kirka om de tilfellene der det likevel blir holdt Humanistisk gravferd i kirka fordi det ikke finnes egnede og verdige lokaler i det aktuelle nærmiljøet? Får det noen konsekvenser for de kirkene som gjør det?

– Konsekvenser vil det først være snakk om dersom et medlem av menighetsrådet eller et medlem av menigheten klager på vedtaket om bruken av kirka til slike formål. Klageinstans er da biskopen, som kan overprøve menighetsrådets vedtak. Men når det gjelder utlån ved bruk av kirker til gravferder, vil normalt spørsmål om utlån tas opp med overordnet myndighet i forkant av at menighetsrådet gjør vedtak. Det vil jo være svært uheldig dersom menighetsrådet sa ja til at kirken kunne brukes til en gravferd, og så ble vedtaket klaget inn for biskopen, som i tilfelle sa nei. Derfor er det en generell regel om at menighetsrådet i tvilstilfeller søker råd hos biskopen, sier Tanggaard.

Han påpeker at reglene burde være så klare at utlån av kirken til formål som det ikke er åpnet for, er det ikke anledning til.

– Menighetsrådet har plikt til å følge de retningslinjer som er fastsatt. Så vil det alltid være saker som ligger i grenselandet, som menighetsrådet lokalt må vurdere ut fra tradisjoner og forhold på stedet. Her vil en også måtte vurdere om det finnes andre egnede lokaler i nærheten. Men at kirkerommet skal anses som et allment seremonirom for ulike ikke-kristne tros- og livssynsamfunn, vil stride grunnleggende mot hovedbestemmelsen om bruk av kirken. I slike tilfeller må de det gjelder – og gjerne i god tid før slike behov opptrer – forsøke å finne frem til andre egnede lokaler.
 

Artiklene er opprinnelig publisert i Fri tanke nr. 3/2008