Hovedside > REPORTASJE > 2010 > Hvem har æren for den norske integreringspolitikken?

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Hvem har æren for den norske integreringspolitikken?

 
Mens vi velter oss i elendighetsbeskrivelser, viser forskning at det går riktig vei. – Hvorfor krangler vi ikke heller om hvem som har æren for integreringen? spør Cora Alexa Døving.

Tekst: Even Gran
Publisert: 19.1.2010

I fjor kom Cora Alexa Døving med boka Integrering - teori og empiri.
- Kanskje har ”integrasjon” blitt vår tids metafysiske begrep? spørres det i presseskrivet.

 
– Mye går bra i det flerkulturelle Norge, skriver seniorforsker ved HL-senteret Cora Alexa Døving i siste nummer av tidsskriftet Samtiden.

Hun spør seg hvorfor mediene, politikere og debattanter velter seg i elendighetsbeskrivelser over den norske innvandrings- og integreringspolitikken, mens forskning viser at den norske integreringspolitikken faktisk er ganske vellykket.

– Andregenerasjons innvandrere er godt integrert i arbeidsmarkedet, de praktiserer større grad av likestilling mellom kjønnene enn sine foreldre, jentene tar mer utdannelse enn snittet og innvandrerbefolkningen generelt støtter opp om de demokratiske prinsippene, understreker Døving i Samtiden-artikkelen.

Hun viser til en OECD-rapport som kom i fjor høst. Rapporten plasserer Norge i verdenstoppen når det gjelder å integrere innvandrere i arbeidslivet. I fjor høst kom Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) med en tilsvarende rapport, som ble dekket i Aftenposten.

Konklusjonene er at selv om det selvsagt er problemer, spesielt at innvandrere på mange felter kan sies å være en underklasse, så går det i riktig retning over tid. Jo lenger man har bodd i Norge, jo bedre integrert blir man, både i arbeidslivet, når det gjelder utdanning og i verdispørsmål.

Cora Alexa Døving frykter at den utbredte, men feilslåtte, diagnosen om en mislykket integreringspolitikk kan bli brukt som en begrunnelse for å endre på en innvandrings- og  integreringspolitikk som faktisk har vist seg å fungere.

Feilslått kritkk av multikulturalisme

Det var større forskjell i arbeidsledighet mellom innvandrere og etniske nordmenn i før enn nå. Men det er fortsatt høyest ledighet blant innvandrere. Kilde: SSB
 
Døving går i rette med det hun mener er en feilslått kritikk av multikulturalismen – ideen om at det er nødvendig for et godt fellesskap å legge til rette for at individer har mulighet til å utøve sin kultur og tradisjon.

Døving mener multikulturalismen blir misbrukt og latterliggjort uten grunn. Hun slår fast at hvis multikulturalistene gjorde som de blir beskyldt for, nemlig å konstruere og fryse fast en ”kultur” som alle må få videreføre uendret på bekostning av ”norsk kultur”, så hadde hun skjønt kritikken. Men det finnes ingen empiri for at Norge fører en slik politikk, konstaterer hun.

– Jeg har til gode å høre en politiker eller samfunnsforsker forsvare et slikt prinsipp. Kritikken av multikulturalisme preges av teoretiske konstruksjoner framfor konkrete eksempler. Det stilles få spørsmål i forhold til hvorvidt sikhenes turban i Forsvaret, utrop fra minareter eller halal-mat på sykehus har fungert integrerende eller segregerende i praksis, skriver Døving.

Hun oppfordrer derfor journalister som arbeider med ”multikulturalismens ansvar for den mislykkede integreringen” om å spørre etter empiri som underbygger tesen.

Døving mener videre at kritikerne av ”multikulturalisme” i stor grad selv definerer kultur som noe ensartet og uforanderlig. 

– Den unyanserte kritikken av multikulturalisme gjør større skade enn en slik eventuell multikulturalisme ville ha gjort i praksis. Kritikerne gjør akkurat det de angriper multikulturalismen for, nemlig å gjøre kulturforskjeller til et hovedanliggende, skriver hun.

FAKTA:

Siden 1970 har det blitt langt flere innvandrere i Norge. Tallet har økt fra rundt 50.000 svensker, dansker og andre vesteuropeere i 1970, til rundt en halv million første- og andregenerasjons innvandrere i 2009.

Den store økningen har kommet fra Asia, Afrika og Sør/Mellom-Amerika. Disse gruppene og deres norskfødte barn utgjør i dag rundt fem prosent av befolkningen.

Mer innvandringsstatistikk hos SSB

 

Noe av det alvorligste med dette er at ting hun mener burde ha vært diskutert i lys av strukturelle, sosiale faktorer, for eksempel det faktum at innvandrere framstår som en klassisk underklasse, heller blir tolket som kulturforskjeller.

– Når en stadig tydeligere segregert hovedstad forklares med referanser til verdi- og kulturforskjeller, blir kommunal forvaltningspolitikk, økonomi og boligpolitikk usynlig, skriver Døving.

Foreslår ny patriotisme rundt vellykket integrering
Døving advarer mot den samlede effekten av en kultur-essensialistisk virkelighetsbeskrivelse, en misforstått kritikk av ”multikulturalismen”, og de tiltagende oppfordringene til ”ny patriotisme”, som blant annet Sigurd Skirbekk og Aslak Nore har lansert.

Hun nevner også uttalelser fra Nina Witoszek, Hege Storhaug og Frps Siv Jensen som alle peker i retning av at Norge er i ferd med å ”utslette sin egen kultur”.

– Når forestillingen om en ”mislykket integrering” kobles til drømmen om økt patriotisme, er det rimelig å tolke det som en lengsel etter et kulturelt homogent Norge, framholder Døving.

Hun advarer videre mot tendensen til å framstille universelle liberale verdier som om de var kulturspesifikke, og minner om at for eksempel likestilling mellom kjønnene og homofiles rettigheter i stor grad har blitt kjempet gjennom i strid med norske tradisjoner.

– Den generasjonen som i dag er godt integrert på arbeidsmarkedet, er den som vokste opp under det integreringspolitiske mottoet ”Ja til et fargerikt fellesskap”.

Cora Alexa Døving

Døving foreslår å omdefinere ”det norske” til å inkludere mangfoldet, fellesskapet og integreringen, og gjøre dette til noe vi alle kan være stolte av.

Avslutningsvis slår hun også et slag for et gammelt slagord i innvandrings- og integreringsdebatten – et slagord som i dag ofte blir avfeid som ”naivt” og ”politisk korrekt”.

– Den generasjonen som i dag er godt integrert på arbeidsmarkedet, er den som vokste opp under det integreringspolitiske mottoet ”Ja til et fargerikt fellesskap”, konkluderer Døving.

Hele artikkelen kan leses i siste utgave av Samtiden som er til salgs i de fleste Narvesen-kiosker.

Bookmark and Share