Hovedside > KOMMENTAR > Humanister bør ikke støtte aktiv dødshjelp

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Humanister bør ikke støtte aktiv dødshjelp

 
– Aktiv dødshjelp handler ikke bare om hvordan vi som enkeltmennesker vurderer vårt menneskeverd, skriver overlege og HEF-medlem Morten Horn.

Publisert: 28.5.2009
Tekst: Morten Horn

Aktiv dødshjelp er et komplekst tema som vekker sterke følelser – fordi det angår de sykeste og svakeste blant oss, og fordi selve handlingen innebærer å ta et menneskes liv, en uopprettelig og tabubelagt handling.

Human-Etisk Forbunds medlemmer gjenspeiler landets befolkning i det at et klart flertall svarer ja på spørsmålet om aktiv dødshjelp bør legaliseres. Debatten i forbundet preges også av at to tidligere generalsekretærer fører an i kampen for legalisering. Selv er jeg et eksempel på en human-etiker som, med bakgrunn i mitt livssyn, mener at aktiv dødshjelp og assistert selvmord fortsatt bør være forbudt i Norge.

Kan human-etikken hjelpe oss å velge rett i spørsmålet om aktiv dødshjelp? Muligens ikke, ettersom human-etikere kan komme til så ulike konklusjoner. I brosjyren ”Humanismen – et livssyn" står det:

”Humanister anser at moralske verdier har sin basis i menneskets natur og erfaringer, og at de har forståelse og omsorg for andre som grunnlag. Vi har en naturlig evne til å leve oss inn i andres situasjon…”

Denne innlevelsesevnen, empatien, er også grunnlaget for ”etikkens gylne regel” eller ”det dobbelte gjensidighetsprinsippet” som vi lærte om i Borgerlig konfirmasjon-undervisningen:

”Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg, og du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg.”

Men gjensidighetsprinsippet settes på prøve i møtet med de døende, fordi få av oss som står bi har vært i en slik situasjon selv. Vår innlevelse må i større grad bygge på fantasier og forestillinger enn på egen erfaring. Selv ikke erfaringen som pårørende til en døende er fullt ut tilstrekkelig for å kunne sette seg inn i den døendes situasjon.

To eksempler på hvordan gjensidighetsprinsippet kan anvendes, med stikk motsatt konklusjon:

  1. Hvis jeg blir uhelbredelig syk med ulidelige smerter, ville jeg gjerne at noen skulle gi meg en dødelig dose slik at jeg sovnet fredelig inn. Altså bør også jeg gi aktiv dødshjelp til de som uttrykkelig ber om det.
  2. Hvis jeg blir uhelbredelig syk, pleietrengende og fortvilet, og roper ut at jeg vil dø – da vil jeg at mine omgivelser ikke skal ta meg på ordet, men heller forstå at det jeg roper etter er trøst og omsorg, smertelindring, og kanskje viktigst: En krystallklar forsikring om at de verdsetter meg så høyt at de ikke vil ta livet av meg, uansett hvor sterkt jeg krever det. Altså bør jeg ikke gi aktiv dødshjelp, men heller lindre og trøste.

Noe av kjernen i dødshjelpsdebatten, slik jeg ser det, er at tilhengerne tar den dødssyke på ordet, de oppfatter dødsønsket som hans faste overbevisning, og vil gjøre som han ber dem om. Mens motstanderne, som jeg, mener at vi må se bakenfor ordene, se hele pasienten og fortolke det han sier. Jeg skjønner at dét kan virke provoserende, særlig på mennesker som er veldig logisk og rasjonelt tenkende. Mitt svar er at vi har brukt et helt århundre på å utvikle vår innsikt i menneskets psykologi: Vi vet nå at mennesket er like mye emosjonelt som intellektuelt, like irrasjonelt som rasjonelt. Det blir for enkelt bare å forholde seg til ordlyden, vi må også fortolke hva den annen mener. Dette gjelder ikke bare i dødshjelpssaken - hver eneste dag bruker vi denne innsikten til å forholde oss smidig og fleksibelt til familie, kolleger og kunder.

Vi vet for øvrig mye om hvordan døende mennesker tenker. Bl.a. viser en undersøkelse fra 2005 av terminale pasienter ved avdeling for lindrende behandling i Trondheim at nesten alle disse pasientene hadde dødsønsker. Men – de vekslet og vaklet hele tiden, og ingen pasienter hadde vedvarende ønsker om å dø. Fra selvmordsforskningen vet vi at ambivalens er et hovedsymptom, helt til den siste fastlåste fasen rett før selvmordshandlingen. Dette må vi ha i bakhodet når vi blir møter en døendes bønn om hjelp til å dø.

Tilhengerne av aktiv dødshjelp bringer ofte sykehistorier med pasienter med fryktelige smerter, og mener at empati med den som lider må innebære å ende hans lidelse. Som lege har jeg selv sett et stort spekter av menneskelig lidelse, og jeg kan ikke utføre min jobb uten empati. Men min empati strekker seg ikke bare til pasienter med sterke smerter, den omfatter også de pasientene som mister motoriske og mentale funksjoner, som blir avhengige av pleie, som isoleres sosialt.

Disse pasientene er først og fremst bekymret for å miste sin verdighet, og å bli sett på som unyttige, uønsket. Og faktisk – spør man pasienter som får innvilget assistert selvmord, så er det tap av verdighet, tap av autonomi, tap av aktivitetsevne som oppgis som årsak til at de vil dø (over 92 % av pasientene i en undersøkelse fra staten Oregon). Smerte kommer langt ned på listen, kanskje fordi vi er blitt ganske gode på å behandle smerter. I alle fall er tanken om ”smertehelvetet” uegnet når vi skal drøfte aktiv dødshjelp.

Hvis en pasient selv føler at han har mistet sin verdighet, synes jeg ikke vi bør bekrefte denne følelsen (selv om vi må erkjenne at den er reell – for ham). Vi bør motvirke den, og prøve å hjelpe vårt medmenneske til å forstå at han har sitt menneskeverd i behold. Selv om han for eksempel har mistet kontrollen over kroppsfunksjoner, eller de mentale evnene svinner. Mange på tilhengersiden i dødshjelpsdebatten har uttalt seg om demente og pleietrengende på en måte som forskrekker meg. Og det er provoserende å høre eldre mennesker som selv er klinkende klare si ”Hvis jeg blir slik (altså dement) er det ikke noe verdig liv, da vil jeg heller dø.” Det rimer ikke med et humanistisk menneskesyn for meg.

Legalisering av aktiv dødshjelp handler ikke bare om hvordan vi som enkeltmennesker vurderer vårt liv, vårt menneskeverd. Noen har et annet syn på hva som er et verdig liv enn det jeg har. Noen kan ha en annen toleranse for egen og andres smerte. Men hvis vi legaliserer aktiv dødshjelp signaliserer vi hva vi som samfunn mener om hva som er et verdig liv. Jeg synes Human-Etisk forbund bør holde fast ved sin linje, og ikke gå inn for legalisering.

Del på Facebook